Friedrich Nietsche; 

hvem var han, og hva mente han?

De fleste forbinder den tyske filosofen Friedrich Nietsche med den triumferende setningen: 

“Gud er død!” Andre knytter han til nazistisk ideologi om over-mennesket. 

Mange tar avstand fra ham pga dette, og tenker at han var en farlig og destruktiv tenker. 

Sannheten er likevel at han har preget europeisk tankegang mer enn noen annen. 

Jeg har lenge vært fascinert av denne filosofen som levde på slutten av 1800-tallet. Det skyldes flere ting, men en del av forklaringen er nok hans vilje til å tenke selvstendig helt til bunns, og til å problematisere alle selvfølgeligheter og flokktenkning der alle er enige, mens de egentlig bare gratulerer hverandre.

Jeg vet nemlig at jeg også våkner litt når jeg hører at alle er enige, for da får jeg nesten automatisk lyst til å problematisere alle selvfølgelighetene. Jeg vet også at dette ikke bare er et positivt trekk ved meg, men kanskje er det likevel viktig  at selvfølgeligheter utfordres noen ganger.

Hvem var han?

Friedrich Nietsche ble født i 1844 i en liten tysk landsby. Faren hans var en luthersk prest som hadde en lang rekke lutherske prester som forfedre bak seg. Friedrich mistet faren sin da han bare var 5 år gammel, og vokste opp sammen med en to år yngre søster, sin mor, bestemor og to tanter. Hjemmet var med andre ord kvinnedominert og i tillegg preget av streng pietistisk lutherdom. Friedrich slet tidlig med helsen sin. Han fikk kraftig migrene som 7-åring, og hadde svært lysømfintlige øyne som han stadig fikk betennelse i. Mange dager måtte han holde seg hjemme fra skolen. I tillegg var han svært bekymret for, og trodde at han hadde arvet sykdommen faren døde av. Faren døde sannsynligvis av hjernesvulst og hadde voldsomme hodesmerter.

Likevel klarte Nietsche å bli språkprofessor (antikke tekster) allerede som 24-åring. Men han hadde store problemer med helsen, og måtte si fra seg professorstillingen sin etter 10 år, i 1879. Han fikk litt pensjon fra universitetet sitt i Basel i Sveits, og prøvde å takle smertene ved å flytte rundt til best mulige klimasoner; opp i alpene om sommeren, og ned til den franske og italienske rivieraen om vinteren. 

Det var her, i nesten total glemsel og isolasjon gjennom 10 år, han skrev sine mest berømte bøker: “Slik talte Zarathustra", "Hinsides godt og ondt” og "Antikrist", i tillegg til mange andre. Han måtte finansiere utgivelsene selv, og det var nesten ingen som leste bøkene hans. Han var likevel svært produktiv helt fram til 1889, men de siste tekstene hans ble etter hvert preget av mani og stormannsgalskap. Og i 1889 kollapset han inn i demens og total taushet, sannsynligvis pga hjernesvulst eller syfilis. I sine siste elleve år ble han totalt avhengig av pleie hele døgnet; først i 2 år på sykehus, så i 7 år av sin mor, og i sine siste to år, av sin lillesøster, Elisabeth. Han døde i 1900, bare 56 år gammel. Nietsche led derfor samme skjebne som mange andre genier som først ble oppdaget og anerkjent etter sin (mentale) død. Og det var særlig Georg Brandes og August Strindberg som oppdaget bøkene hans først, og omtalte ideene hans med begeistring. På grunn av disse personenes store anerkjennelse i tiden, ble Nietsches ideer raskt spredd, og fikk stor betydning for mange sentrale intellektuelle, bla Sigmund Freud, Thomas Mann, og også våre egne forfattere Henrik Ibsen og Knut Hamsund.

Hva mente han?

Det som kanskje kjennetegner Nietsches mest av alt er hans innstendige hamring på at det er motstand og smerte som trengs for å vokse og bli sterk. Men også at alle folk og samfunn trenger de sterkeste og de beste for å utvikle seg. Men det underlige er at han var en mann som selv slet med svakhet og voldsomme smerter hver eneste dag; noe som til slutt også knekte ham og ødela ham helt. Det går an å tenke at han for alt i verden likevel ikke ville gi seg over, bli svak og bitter og hatefull mot alt og alle, inkludert Gud. Filosofien hans kan derfor kanskje forstås som noe han selv var helt avhengig av å praktisere, og også det som tross alt gjorde at han holdt ut så lenge. 

Det som også er typisk for Nietsche, er viljen hans til å tenke radikalt nytt. Han ville bak alle selvfølgeligheter om hvor fornuftige og gode vi mennesker er, og også utfordre tanken om at det beste er å tilpasse seg. Han hadde ingen tro på at det hverken var sunt eller sant at mennesker trenger komfort, trygghet og unngåelse av ubehag. 

Kanskje er dette noe vi trenger å bli minnet om i vår tid, der mye er preget av at alt skal være lett tilgjengelig, trygt og at alt ubehag bør fjernes. Det kan høres fint ut, men faren er at vi blir skrøpelige drivhusplanter som knekker når de kommer ut i den virkelige verden. Hadde Nietsche levd i dag, ville han sannsynligvis sagt: Motstand og smerte er ikke det samme som at du har feilet og er mislykket. Han ville derimot sagt at vi trenger friksjon for å bli slipt og vokse. Og han ville oppfordret oss til å slutte med å forsøke å fjerne all friksjon i livene våre, for da vil vi bare miste muligheten til å utvikle det beste og viktigste i oss: nemlig styrken vår. 

Charles Darwin var samtidig med Nietsche. Nietsche støttet Darwins tanker om at vi ikke trenger en Gud for å forklare livets utvikling, men han var kritisk til Darwins tanker om at evolusjonen kun var styrt av en vilje til å overleve. Nietsche mente at livets utvikling var styrt av menneskers vilje til makt; til ekspansjon, til dominans, og dermed til å skape noe mer ut av livet sitt enn bare det å overleve. Han påpekte også at dette ofte ikke skjedde, og at det i stedet ikke ble de beste som overlevde; men derimot de gjennomsnittlige, de tilpasningsdyktige, fordi de ønsket å holde de beste og sterkeste individene nede. 

Han mente også at når Gud var død, så måtte den enkelte skape sine egne verdier og sitt eget livsprosjekt. En tanke som har fått dypt nedslag helt til vår tid i form av alle selvrealiseringsprosjekter, og det å utvikle sitt eget potensial. Setningen: “Du kan bli hva du vil, bare du vil det nok”, er typisk i så henseende.

Nietsche var også svært skeptisk til den gryende nasjonalismen han så vokse fram i sitt eget hjemland. Det at det tyske folk skulle være en bedre rase enn andre, hadde han ingen ting til overs for. Dette toppet seg da søsteren hans, Elisabeth, giftet seg med en svoren rasist og antisemitt. Friedrich brøt all kontakt med henne, men da han ble hjelpetrengende på slutten av livet sitt, ble han likevel helt avhengig av hennes pleie. Hun beundret broren sin, men redigerte samtidig mange av brevene og tekstene han hadde skrevet, slik at det skulle passe med nazistisk tankegang. Hun kledde ham også opp i hvite, prestelige klær, og plasserte han på terrassen i villaen sin slik at skuelystne kunne få se på den store, mytiske filosofen. Hennes redigerte og tilpassede tekster ble senere skamløst brukt av Hitlers nasjonal- sosialistiske parti.

Som nevnt forbinder mange Nietsche med setningen “Gud er død”. De fleste tenker nok også at han skrev dette i en slags triumf over at vi ikke trengte noen gud å tro på lenger. 

Men han skrev det mer som en advarsel om at når den nye materialismen, vitenskapen og opplysningstiden hadde fjernet nødvendigheten av å tro på en guddom, så saget Europa og hele vesten samtidig over de jødisk-kristne søylene som hele denne kulturen og moralen til da hadde hvilt på. Han var veldig kritisk til mye ved kristendommen, men han mente at det som ville komme etter at “Gud var død”, ville bli mye verre. Han spådde at blodet ville flyte, og at det ikke ville være nok folk til å vaske vekk blodet fra gatene. Han spådde at meningsløshet og nihilisme ville overta, og i tillegg at kvasireligiøse ideologier som kommunisme og nazisme ville få fritt spillerom. Han hadde ingen sympati for rasismen og antisemittismen i nazismen, og mente tvertimot at jødene var det sterkteste og reneste folkeslaget i Europa, som gjennom motstand og forfølgelse hadde utviklet seg til å bli mentalt og intellektuelt overlegne alle andre europeere. Kommunismen hadde han bare forakt til overs for, og mente den bygget på “ressentiment”; - en slags dyp , undertrykt følelse av avmakt, misunnelse og nag som de svake følte på overfor de sterke, uavhengige og suksessrike. 

Det er nesten skremmende å se tilbake på det forrige århundre og se hvor rett han fikk. Nazismen og kommunismen har blitt anslått å være ansvarlig for mellom 50 og 100 millioners menneskers død. Begge disse ideologiene kan nå sies å ha blitt svekket og mistet mye av tiltrekkingskraften, selv om de fortsatt løfter hodet sitt på nye steder og i ny forkledning.

Mens nihilismen og meningsløsheten Nietsche så ville komme, fortsatt lever i beste velgående blant oss, og ser i tillegg ut til å bli en stadig sterkere kraft. Jeg tenker det sannsynligvis har en klar sammenheng med tanken om “Guds død”, og at mange derfor ikke lenger har en overordnet og større fortelling å definere seg selv inn i. I stedet virker det som mye av den religiøse fortellingen har flyttet seg ned på et politisk og kulturelt plan. Der vi i stedet har vi fått klimareligion, kjønns-tro, mangfolds-tro og woke-religion som dårlige og stadig skiftende erstatninger. 

Som nevnt var Nietsche svært kritisk til enkelte sider av kristendommen, spesielt dens protestantiske form. Han mente fundamentalt at forestillingen om en Gud i himmelen, om synd og dommedag, var livsfornektende løgner. Han mente også at kristendommen preket en slags slavemoral der de svake og hjelpesløse blir oppvurdert som norm og ideal. Han mente at jødedommen og kristendommens måte å internalisere skyld i den enkelte på, bare var en måte presteskapet gjorde mennesker “syke” på, slik at de selv kunne få makt gjennom å tilby “kuren”. Han mente at dette forgiftet menneskesjelen, fikk fram middelmådighet og tok fra folk nytelsen og livsgleden. Samtidig var han begeistret for Jesus-figuren, men så han mer som et sterkt og ekstraordinært menneske som gjorde opprør mot de som holdt mennesker nede, og ikke som en som understreket lidelse og død som veien til frelse.

Avsluttende er det ikke vanskelig å se at Nietsche har hatt en kraftfull innvirkning på vår tenkning og kultur, og fortsatt har det. Men det er heller ikke vanskelig å se at denne påvirkningen har vært, og fortsatt er, både på godt og ondt. 

Nietsche var først og fremst en som ville hamre vekk alt unødvendig og selvsagt, og ville komme til bunns. Han skrellet vekk alt overflødig, og ville inn til kjernen. Han er kanskje også den tenkeren av alle som har tenkt mest selvstendig og mest løsrevet fra andre tankestrømninger. Samtidig var han dypt preget, og måtte ta stilling til alle de revolusjonerende omveltningene som skjedde på slutten av 1800-tallet. 

Det er også dette som har slått meg mest gjennom lesningen av Nietsche, nemlig hvor viktig tiden han levde i var, og hvordan bølgene derfra fortsatt slår inn i vår tid og kultur; og også inn i hver enkelt av oss. 

Jeg tenker at det å lære litt om Nietsche, har gjort at jeg forstår min egen tid bedre.

Men det har også gjort at jeg forstår meg selv bedre, og hvorfor jeg tenker og handler som jeg gjør.