Jeg har lest og tenkt mye om placebo som den mest effektive medisinen av alle. Så noe av forklaringen tenker jeg kan ligge her. Fordi selve troen på at bønn virker, gjør at den virker i alle fall på den som ber. Men like mye tenker jeg at bønnesvar like gjerne kan handle om menneskelig styrke eller klokskap. Selv om mange av de som ber, vil si at det var Gud som gjorde alt, og de selv gjorde ingenting. Bønnesvar kan selvsagt også være tilfeldigheter, eller behov for å få rett i form av “hva var det jeg sa”. Og ofte er det jo slik at det er mer uforståelig hvorfor ting så ofte går bra, enn at det noen ganger ikke gjør det.

For ikke lenge siden hørte jeg Ervin Kohn (bla forstander i en jødisk menighet i Oslo) sa at han, og mange jøder med han, hadde sluttet å be om at Gud måtte intervenere på ulike måter i vår verden. Han sa at slike bønner var blitt umulige for dem å be etter Holocaust. Når Gud tillot det som skjedde der, så var det ingen grunn til å tro at han kunne/ville hindre andre ting. Han sa at han selv og mange jøder med han, ba på en annen måte nå enn før Holocaust. De ba heller om at Gud måtte virke på dem slik at de kunne bli litt visere og bedre mennesker.

Den amerikanske psykologiprofessoren, Jordan Peterson, snakker også om bønn. Han forteller at han praktiserer bønn. Men da på en annen måte enn vi vanligvis tenker. For hver morgen spør han i ramme alvor seg selv, om hva han skal vektlegge og prioritere gjennom dagen som nå er på vei. Og så venter han på svar. Ofte en god stund. Og han sier at det nesten alltid kommer et svar. Men det er viktig at han for det første har tro på at svaret kommer, og dessuten at han lar det ta så lang tid som det tar. Samtidig som han lytter til seg selv i åpenhet og tålmodighet. Og han sier at han ofte får svar, fordi det stiger opp tanker fra dypere lag i han selv. Men så sier han også at de svarene han får, nesten alltid er andre enn de han trodde han ville få, eller ønsket seg. Så en like stor utfordring for han, er å våge å ta på alvor det som dukker opp i tankene hans, og så i tillegg våge å handle på det.

Marcus Borg (amerikansk Jesus-troende teologiprofessor) sier at han ikke tror på Gud som et fysisk avgrenset vesen med perfekte egenskaper. Og da tenker han på egenskaper som: allmektighet, allvitenhet og udødelighet. Han sier han tenker annerledes. Mer som Paulus skriver i Apostlenes Gjerninger i det nye Testamente. Der sier han i en tale på Areopagos i Aten bla: “For det er i Gud vi lever, beveger oss og er til.” Så Borg tenker på Gud mye mer i retning av en annen dimensjon/virkelighet/realitet enn den vi her og nå kan sanse og forstå. Men det er en virkelighet som omslutter oss, og som er tilgjengelig og nærværende alle steder og til alle tider. Samtidig sier han at han har et personlig forhold til denne “guden”. Han ber til Gud som om han er en kjærlig og klok far. Fordi det er den beste måten han kan tenke seg denne virkeligheten, og slik gjøre den mest mulig virkelig og god for seg selv.  For han blir det den best mulige måten å lage seg et bilde av denne guddommelige virkeligheten. Og han tenker at vi sannsynligvis heller ikke er laget slik at vi fullt og helt kan forstå en virkelighet som er totalt forskjellig fra oss selv og den verden vi befinner oss i. Og det er jo i tillegg slik at vi heller ikke forstår oss selv og verden rundt oss i sin fulle bredde.

Jeg tror bønn er en god måte å sentrere seg selv og få kontakt med dypere og sannere lag av seg selv. Og så kanskje gradvis bli forvandlet av dette. Og slik også gradvis kunne være med på å skape en litt bedre verden. Med litt mindre unødvendig lidelse. Det er ikke ordene og “svarene” som er det avgjørende. For meg er det er fokuseringen, sentreringen, roen og stillheten som er det viktigste med det å praktisere bønn. Fordi det handler om å komme i kontakt med en dypere, sannere og forvandlende kraft i seg selv. En kraft som finnes i alt og i alle.

Jeg kjenner også muslimer som sier noe av det samme om hvordan bønnen virker på dem. De bruker ofte faste ord som de ikke nødvendigvis forstår. Og de bruker også faste bevegelser med kroppen når de ber. Bevegelser som understreker det bønnen handler om.

De sier bønn hjelper dem til å finne ro i en stressende hverdag, og hjelp til å prioritere mellom rett og galt. De som har sett NRK-serien “Skam”, vet også at den unge muslimske jenta, Sana, sier det samme om sin bønnepraksis.

Det samme vil også de fleste bønnemennesker i alle religioner si.

For meg har denne eldgamle kristne bønnen vært fin:

Far,

jeg gir meg over til deg

Gjør med meg det du vil

Samme hva du gjør med meg,

takker jeg deg

Jeg er forberedt på alt,

jeg er med på alt

om bare dinvilje kan få skje med meg

og med alt du har skapt

Jeg ønsker ingenting annet, min Gud

Jeg legger livet mitt i dine hender

Jeg gir det til deg,

min Gud

med hele kjærligheten i mitt hjerte

for:  jeg elsker deg

og det er et behov for meg å få gi meg,

å få gi meg over i dine hender

Uten å holde noe tilbake

Med uendelig tillit -  for du er min Far

Hva om de har en god grunn?

Hva om folk ikke går i kirka fordi budskapet er irrelevant? Hva om folk lar være å døpe barna sine fordi de ikke tror på redning fra fortapelse?

I sin kommentar i VL 28.09 rettet Åste Dokka søkelyset mot en dramatisk utvikling i Folkekirken de siste årene: Færre og færre døper barna sine, og mange har også sluttet å tro på Gud. Bare 10% av 3,7 millioner medlemmer går noenlunde regelmessig i kirken. Hun mener utviklingen er dypt bekymringsfull. Men hun skisserer en vei å gå: nemlig at folk må fylle kirkene igjen. For da vil de “lære språket”, delta, trives, og få det de trenger: “en større himmel, en håpefull livsfortolkning, tilgivelse og et sted å gå med sin takknemlighet og sine sorger”.

Jeg mener vi må begynne et annet sted. Og da handler det om å våge å se med nye øyne på den “varen” kirken “selger”. Og spørre oss om den er troverdig og gir mening for vår tids mennesker. (Dokka er sikkert ikke helt uenig i dette).

Som ansatt i Folkekirken i over 30 år, har jeg gjennomlevd mange fornyelsesprosjekt. De har handlet om ny liturgi, pedagogikk, organisering og kommunikasjon. Men ingen av prosjektene tok opp spørsmålet om den “varen” vi “solgte”, var relevant. For “varen” ble ikke diskutert. Den ble alltid tatt for gitt; som noe alle var enige om. Slik kan det virke som Dokka også tenker. Hun mener kirken har det folk trenger. De må bare komme dit for å oppleve det.

På Sørlandet befinner det seg en “Jordan Peterson light”: - psykologspesialist Sondre Risholm Liverød. Svært mange er innom podkasten og websiden hans. Og han samler store mengder unge mennesker når han forteller om sin reise mot å forstå hvordan kristne tenker, og om å lese de bibelske fortellingene som tusenårig, dyp, erfart og levd visdom. Dette har han også skrevet bok om. (“Psykologens journal”). Han har kalt seg ateist, men har over tid fått et nytt syn på de store fortellingene; bla som terapeutisk hjelp for de som opplever alvorlig forvirring og meningsløshet i livene sine. Men han opplever dem også som meningsfulle i sitt eget liv.

Liverød utfordrer kristne til å bli “voksne”, og ikke henge fast i en “ungdommelig” fysisk/ dokumentarisk forståelse av fortellingene i Bibelen. Han sier bla at de som har lest litt om eventyr, vet at troll er bilder på ytre og indre fiender vi kan overvinne ved å møte dem ansikt til ansikt. Og at de sprekker når vi lar lyset skinne på dem; dvs når vi snakker åpent og sant om det vi ser eller kjenner på. Det er dyp visdom, men ingen av oss tror på troll for det. Og ikke på Askeladden heller. Men Askeladden viser oss likevel en god måte å leve på.

Fordi det er budskapet som er det avgjørende. Ikke om fortellingene er dokumentariske. Liverøds utfordring blir ikke uventet møtt med sitater fra menighetenes/kirkenes dogmer. Fordi tilhengerne alltid forsvarer sitt etablerte tros-standpunkt. Og heller enn å samtale, går de til motangrep på ateistens ståsted.

Jeg tror de protestantiske kristne/kirkene er fastlåst i opplysningstidens og vitenskapens verdensbilde. Og der er det det fysiske, dokumentariske; det vi kan ta på, etterprøve og “bevise” som er det avgjørende. Derfor vil de fleste kristne også fastholde det fysiske i f.eks jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten. For ellers frykter de at alt rakner.

Mens jeg tror det motsatte vil skje. Fortellingene vil åpne seg, utvide seg, og vi vil oppdage visdommen gjennom det dypt menneskelige og allmenne budskapet de har.

Jeg tenker at f.eks skapelsesfortellingen handler om at vi også kan skape god virkelighet gjennom å uttale sanne og gode ord. Mens det motsatte skjer med falske og løgnaktige ord. Og at vi (som Adam og Eva) trenger å få åpnet øynene våre, bli bevisste, og se hvor sårbare vi er. Og forstå at vi kan såre andre, både med og uten vilje. Og dermed at vi har et stort ansvar fordi vi vet forskjell på godt og ondt. Kanskje trenger vi også å ofre noe i nåtiden for å oppnå en bedre framtid (som Kain og Abel)? Og oppdage at det forutsetter en fremtidig dommer, fordi vi da får ansvar for om vi når målet. Kanskje er det også viktig noen ganger å ofre noe virkelig stort for å oppnå noe enda større og bedre. Slik Jesus gjorde.

Så kanskje hadde PR-byrået et poeng da de tidligere i høst sa at det virker som Folkekirken ikke tror på budskapet sitt? For jeg tror kirken mistet noe livsviktig da rasjonaliteten seiret, og det ble avgjørende å fastholde fortellingenes historisitet. Derfor tror jeg kirken trenger å lytte til de “gudløse” psykologene. For de vet mye om hva folk trenger. Og de har skjønt at Bibelens fortellinger inneholder dyp livsvisdom.

Skjer det, tror jeg kirkene kan begynne å tiltrekke seg folk igjen. For da vil folk møte et dypt relevant budskap der. Et budskap som gir mening og retning i livet. Fordi budskapet er levd og erfart gjennom tusenvis av år, og handler om det livet vi alle har fått å leve her på jorden. Og fordi det budskapet utfordrer oss til å møte livet oppreist, og med ansvar for å gjøre det best mulige ut av det, for oss selv og de rundt oss.

Jeg frykter dessverre at tradisjonelle kristne ikke vil våge å ta innover seg utfordringen fra psykologene Jordan og Liverød. Eller fra teologene Marcus Borg og Richard Rohr. Men kanskje er det lettere for “vanlige folk” å gjøre det, fordi de ikke i like stor har låst seg fast i dogmatiske standpunkter.

Det står at Noah vandret med Gud. Han lyttet, og bygde arken før katastrofen; - før flommen kom. Det var uten tvil den beste løsningen.

Hva om de har rett?

Stiklestad kirke

Hva om kirken egentlig ikke tror på budskapet sitt? Hva om kristne ikke vet hva de tror på?    Og hva om det kirken lærer, ikke er Bibelens budskap?

Et norsk PR-byrå uttalte nettopp at det virker som Folkekirken/de kristne ikke tror på budskapet sitt. Kirkens ledere syns det var en interessant tilbakemelding å få. Det virket som de også var litt overrasket over at de faktisk kunne bli oppfattet slik. Konklusjonen deres var at de måtte bli bedre på kommunikasjon. Og at de må ta i bruk de nye kommunikasjonskanalene. Og de sa: Selvfølgelig tror kirken og de kristne på budskapet sitt. I en lederkommentar i avisen Vårt Land sto det at det å antyde at kirken ikke tror på budskapet sitt, ville være respektløst.

Men hva hvis det er sant? Hva hvis det er sant at budskapet er blitt noen innlærte setninger som kanskje bare er forstått på overflaten? Kanskje budskapet bør gjennomtenkes på nytt?

Jeg tror dette er viktige spørsmål å stille både for kirken og for den enkelte kristne. Selv om det kan være både vanskelig og ubehagelig. For den som stiller denne type spørsmål står alltid i fare for å såre noen. Men det er vel f.eks. det som er meningen med et forpliktende parforhold eller et ekte vennskap: At man skal ha muligheten til å si ubehagelige ting til hverandre uten at den andre går. Selv om den andre blir såret. Men likevel på den måten forhåpentligvis vokse i forstand, empati, pålitelighet og raushet. Og slik bygge gode relasjoner som kan få store og gode ringvirkninger.

Jeg tror vi er blitt så opptatt av at vi ikke må såre noen, at vi snart ikke kan si noe som utfordrer, og som er sant samtidig. Det er blitt viktigere å formulere seg “politisk korrekt”, enn å si det den enkelte opplever som sant. Sverigedemokratenes leder sa to dager før valget noe som kunne oppfattes som sårende for en gruppe mennesker. Dette var tydeligvis så alvorlig at det førte til at SVT som nyhetsformidler, følte seg forpliktet til å ta avstand fra dette utsagnet på direktesendt tv. Noe som riktignok førte til at den ansvarlige i SVT måtte gå fra jobben sin.

Jeg kan også komme til å såre noen med denne kronikken. Men det er ikke min hensikt. Jeg ønsker derimot at vi som kaller oss kristne kan våge å kaste et granskende blikk på oss selv og vår tro. Og bygge gode relasjoner oss i mellom, og til de som ser på kristne utenfra.

Jeg har gjennomlevd mange fornyelsesprosjekt i kirken. De har handlet om ny liturgi, bedre pedagogikk, organisering og kommunikasjon. Men ingen av prosjektene har tatt opp spørsmålet om den “varen” vi “selger”, er god nok. Og spurt: Er den troverdig? Gir den mening? Treffer den vår tids mennesker på dypet? Eller om den er i samsvar med Bibelens fortellinger? For “varen”, evangeliet tas alltid for gitt. “Varen” fremstilles som en definert og avgrenset størrelse alle er enige om. Og kjernen i “varen”/evangeliet presenteres for tiden (i Folkekirken) som at Gud (et fullkomment, allmektig og allvitende vesen) er kjærlighet. Og pga denne kjærligheten til oss, ofret Gud Sønnen sin gjennom pine og død på et kors. Og han gjorde det  for at vi skulle slippe en tilsvarende straff. Tar vi i mot dette i tro, dvs aksepterer at slik er det, og ber om tilgivelse, får vi tilgivelse av Gud for det gale vi gjør/har gjort. Gjennom dette får vi også del i et evig, fullkomment godt liv etter døden. Og vi hverken kan, eller bør gjøre noe for å fortjene dette. Det er en gratis gave som bare kan tas imot i tro og takknemlighet. Slik blir budskapet/evangeliet en slags pakke. “Take it or leave it”. For tar vi imot gaven er vi “frelst”. Hvis ikke, går vi et dårlig etterliv i møte; enten som evig utslettelse eller som evig pine.

Spørsmålet er jo om denne fortellingen gir mening. Er den i samsvar med dype, menneskelige erfaringer og visdom? Og stemmer den med budskapet i Bibelens fortellinger?

Jeg hørte en gang om noen litt eldre mennesker på et bedehus som fikk spørsmål om de kunne tenke seg å delta på et kurs som handlet om hvordan vi kan vokse og modnes som kristne og mennesker. De svarte nei. Fordi de hadde sin sak i orden med Gud. De trodde Jesus hadde dødd for dem på korset. Og det var nok. De trengte ikke noe mer.

Jeg har levd av, for og med den kristne tro i over 40 år. De aller fleste jeg kjente, kalte seg også kristne. Et av de viktigste spørsmålene å holde rede på, var hvem som var kristne.

Men er det slik at det viktigste er hva vi kaller oss? Er det ikke viktigere hvem vi er; dvs hvordan vi er mot andre og mot oss selv. Og er ikke den fantastiske gaven dette livet er, viktigere enn etterlivet, viktigere enn en himmel uten utfordringer? Vi står tross alt på toppen av en evolusjonsmessig utvikling på millioner av år. Og på et hav av tilfeldigheter, og på en uendelighet av offer mennesker har gjort for at vi skal kunne eksistere.

Er egentlig etterlivet så avgjørende som vi tror? Er døden det verste vi kan tenke oss? Kan det heller være galskapen? Eller det å gå til grunne i hevntørst og hat? Og slik skape et helvete på jord i seg og rundt seg.

Og hva er tro? Det er vanskelig for oss å vite hva Bibelens mennesker forbandt med tro. Og også med troen som gave. Sannsynligvis tenkte de at en gave alltid forutsatte en gjenytelse i en eller annen form. Jeg antar at tro for dem handlet om å leve moralsk godt. Om å tro at det gode var sterkere enn det onde, tross alt. Og at det å være ydmyk, pålitelig og empatisk, var det beste du kunne være. Ikke slik at det alltid var en direkte sammenheng mellom å leve rett, og det å få et godt liv. Men at troen på at det i hovedsak var slik, var selve fundamentet for det de kalte tro. Fordi Gud var sammenfatningen av alt fullkomment og godt. Og tro handlet om å leve i samsvar med dette idealet.

Mens nå er budskapet på mange måter gjort om til en tro på historiske begivenheter/personer. For mange er det helt avgjørende at jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten er faktiske, fysiske hendelser. Og at Jesus fysisk så og snakket med djevelen i ørkenen.

Men ingen av Bibelens forfattere tenkte slik. Såkalt vitenskapelig tankegang er en ny oppfinnelse. Bare 2-300 hundre år gammel. Mens Bibelens fortellinger er mye eldre, og bygger på oppsamlet menneskelig erfaring og visdom gjennom hundretusener av år. Og det vi trenger, er å oppdage den dype, allmenngyldige betydningen de har for hvordan vi bør leve livene våre. De handler ikke om detaljer, men om sammenhenger. De handler ikke om vitenskapelige fakta, men om visdom. Og vi vil aldri finne ut i hvilken grad de bygger på faktiske historiske personer og hendelser. Selv om mange av dem sikkert gjør det. Men lar vi verdien av dem avgjøres i forhold til om de er dokumentariske eller ikke, mister vi lett budskapet i dem. Og de er heller ikke gitt oss for at vi skal lage dogmer av fortellingene, men for at vi skal påvirkes så mye av budskapet at det får betydning for hvordan vi lever.

Og kanskje er dette mye viktigere enn vi vanligvis tror. For Bibelens fortellinger er bærende fundamenter for hele vår vestlige kultur. En kultur som over tusenvis av år har kommet svært langt bla i vektleggingen av det enkelte menneskets “hellighet”, verdi og ukrenkelighet. Og i forståelsen av at livet er en kamp mellom gode og onde krefter både i oss og rundt oss. Og også i ordets og sannhetens verdi, gjennom bla den store vektleggingen vi har av trykke- og talefrihet. Og i tillegg dette at vi står ansvarlige for våre valg, og har en fri vilje. Når så opplysningstiden og den vitenskapelige tankegangen kom, ble dette gradvis erstattet av tanken om at det er de fysiske, materielle og dokumentariske faktaene og hendelsene som har betydning. Denne tankegangen har hatt en enorm innvirkning på måten vi tenker på. Også på hvordan kirkene og den enkelte kristne tenker. Friedrich Nietzsche så dette, og så på det som en degenering av kristendommen, og erklærte: “Gud er død!” Ikke som et håpefullt og triumferende utsagn. Men som et varsel om at noe viktig var borte, og at det kom til å komme noe annet som erstattet gudstroen. Han spådde og advarte mot de gudløse ideologienes frammarsj. Og de kom også, - bla gjennom nazismen og marxismen. Ideologier som ble de dødeligste, mest autoritære og menneskefiendtlige noensinne. Nietzsche proklamerte i stedet troen på en helt ny mennesketype; hevet over moralen:  overmennesket, som svaret på at “Gud var død”. Men som 44-åring mistet han forstanden, og evnen til både å gå og snakke. Kanskje som en konsekvens av at han selv ikke klarte å tro på at overmennesket kunne redde verden. Som vi vet, var det det motsatte som skjedde gjennom raseideologien i nazismen.

Så til det viktigste: Hva prøver  Bibelens fortellinger å gi oss? Som sagt i alle fall ikke referater av dokumentariske og fysiske hendelser. Men de prøver å fortelle hva som dypest sett er sant og rett om våre menneskelige kår og moralske valg. For alle. Til alle tider.

I det følgende foreslår jeg noen alternative lesemåter for Bibelens fortellinger.

Skapelsen:

Når Johannes i begynnelsen av evangeliet sitt kaller Jesus for “Logos” (Ordet), så henviser han til det som skjedde da Gud skapte verden gjennom å uttale sanne og virkekraftige ord. Ord som skapte virkelighet. God virkelighet. Og for Johannes var Jesus selve Sannheten i egen person. Og Johannes vektlegger på ny og på ny at Jesus (som Gud) gjennom sine ord skapte god og ekte virkelighet. Jesus virkeliggjorde et helt nytt kongerike basert på dype og kraftfulle sannheter.

Men dette er samtidig en dyp psykologiske sannhet for oss. For når vi taler sanne ord om oss selv og andre, kan vi også skape ny og god virkelighet i oss og rundt oss. Derfor er betydningen av det frie ord så viktig for hele vår kultur og eksistens. Og derfor må vi også verne om denne retten med “nebb og klør”. For ekte, sanne og gode ord kan skape god virkelighet. Mens hatefulle, skjønnmalende, løgnaktige og nedvurderende ord, alltid er i stand til å skape det motsatte.

Hagen:

Adam og Eva spiste av frukten på treet som ga kunnskap om godt og ondt. Og i samme øyeblikk fikk de åpne øyne, og oppdaget at de var nakne. Hva handler denne fortellingen om? Sannsynligvis at mennesket gjennom hundretusener av år med utvikling, til slutt utviklet bevissthet. Bevissthet er en helt utrolig ting. Det er på en måte det vi opplever alt med. Men det er omtrent umulig å beskrive hva det er. Det er bla annet en måte å se oss selv utenfra på. Og vi kan til og med reflektere over at vi har bevissthet. Ingen andre arter har i nærheten samme grad av bevissthet som oss. Gjennom å “våkne” til bevissthet oppdaget Adam og Eva tiden, og de oppdaget dermed også alle potensielle farer i fremtiden; inkludert døden. Og de oppdaget samtidig at de var nakne, dvs hvor sårbare de var. Og dermed oppdaget de også det ondes mulighet i seg selv. For den som kjenner sin egen sårbarhet, kan også bruke den oppdagelsen til å skade, såre og ødelegge for andre. Derfor står det også at frukten de spiste, kom fra treet som ga kunnskap om godt og ondt.

Ikke uventet finner vi den samme utviklingen i ethvert barn som våkner til bevissthet en gang i to-års alderen. De oppdager også etterhvert dødens realitet. Og også sin egen sårbarhet, og dermed muligheten til å såre andre. Dvs at de får kunnskap om godt og ondt.

Det er derfor mulig å lese fortellingen fra Edens hage som helt grunnleggende visdom for alle mennesker til alle tider.

De første menneskene:

Adam og Eva var på en måte ikke mennesker som oss. De var skapt; - ikke født av et annet menneske. Det var derimot Kain og Abel. Fortellingen om dem handler om det å ofre. Det er noe vi lett tenker på som primitivt og rart. Mens ofring egentlig handler om selve grunnvilkårene i menneskelivet. Vi ofrer alle noe for å oppnå noe bedre i framtiden. Så derfor er offer noe helt naturlig, og grunnleggende godt og rett. Og dess større offeret er, desto mer sannsynlig er det også at fremtiden blir god. Noe mennesker i alle kulturer til alle tider har dramatisert gjennom konkrete offer, og gjenfortalt i ulike mytologier. Derfor er det ikke rart at vi møter de første menneskene i Bibelen når de ofrer. Både Kain og Abel ofrer. Det er det de første menneskene gjør. De har oppdaget at de kan forhandle med fremtiden. Gjennom å ofre noe i nåtiden, kan de få en bedre fremtid. Abels offer blir anerkjent og mottatt av Gud, men ikke Kains. Det står ikke noe tydelig om hvorfor. Slik det også er i livet for oss alle. Det er ingen entydig sammenheng mellom den som lever rett og riktig, som ofrer seg for andre, og den som får et godt liv. Men det ligger likevel under i fortellingen om Kain og Abel, at det er Abel som lever riktig, har fremgang, blir likt av andre, og prøver å gjøre opp for seg så godt han kan. Mens Kain tydeligvis ikke lever slik. Hans offer er muligens ikke gode eller store nok? Kanskje er det fordi han er den førstefødte, og derfor mener han har automatisk førsterett til det meste? Men han legger ikke noe av ansvaret for at ting går dårlig, på seg selv. Han bebreider livet/tilværelsen/Gud for at alt går så galt for han. Beskrivende nok står det at han ser ned. Og han begynner å hate den som det går så godt for, Abel. Abel, som er selve urbildet på det gode og kloke menneske. Og hatet vokser i styrke til det til slutt blir så stort at Kain velger å drepe sin egen bror. Slik f.eks også mange av skoleskyterne i USA gjør. De går løs på og dreper de mest uskyldige, de forsvarsløse før de til slutt dreper seg selv. Fordi de hater alt og alle; og grunnleggende også hele tilværelsen, inkludert seg selv og Gud.

Bibelen er uhyggelig realistisk. Den forteller oss at det aller første mennesket ble fanget av de onde kreftene som slippes løs når bevisstheten om tiden og egen sårbarhet først har våknet. Det første mennesket drepte sin gode lillebror! Men så måtte han også ta konsekvensene av det. For Gud utslettet ikke Kain. Gud lot han få leve, og ga Kain et merke så ingen skulle drepe han. En straff som kan ses på som verre enn døden. For å leve et helt liv med et brodermord på samvittigheten, er sannsynligvis så nærme helvete som det er mulig å komme. Noe forøvrig Dostojevskij har beskrevet bedre enn noen i boken “Forbrytelse og straff”. Men også for Raskolnikov, og kanskje også for Kain, kan det muligens finnes en mulighet for modning, anger og gjenopprettelse. Men det er en tøff  kamp for alle å gjenopprette konsekvensene av sine egne store synder; selv på sitt eget dødsleie. Alle som har sett filmen “Dead Man Walking”, har sett hvor tøff den kampen kan være.

Det går også an å lese Kain og Abel-fortellingen som kampen mellom ulike krefter i seg selv. Og om hvor farlig det er å drepe idealet i seg selv; det beste i seg selv. Og si til seg selv: “Til helvete med alt. Verden er dypt urettferdig, og det er ingen å stole på. Samme hva jeg gjør, så blir det galt, uansett”. Det fører bare én vei Og den veien går nedover, og inn i et dypere og dypere mørke.

Den største helten:

I Bibelen er Jesus sannsynligvis forsøkt fremstilt som den største helten noensinne.  Og helte- fortellinger er klassiske mytologier i alle kulturer/religioner. Men i Jesusfortellingen hører vi først og fremst ekkoet fra Bibelens egne helter. De som vandret med Gud: Adam, Abel, Noah, Abraham, Jakob Josef og Moses. De er ikke helgener, men mennesker som kjempet med Gud og mennesker. Som falt på ny og på ny. Men som også reiste seg igjen.

Jesus fremstilles som helten som går ut i ødemarken, ut i det ukjente, konfronterer og bekjemper den/det onde (demonene, dragen, trollmannen, heksa, trollet, slangen, djevelen) gjennom å uttale sanne ord. Slik Gud også skapte en god verden gjennom sanne og skapende ord. Derfor blir Jesus helten som går ut i det ukjente og farlige, overvinner det, og tar med seg en stor skatt tilbake.

Men Jesusfortellingen inneholder også en annen heltefortelling. Nemlig om den helten som utfordrer den korrupte makten. Jesus skapte gjennom det noe nytt; et helt nytt samfunn; basert på enkeltmennesker som var villig til å gå den samme veien som han selv hadde gått. En vei som innebar kamp mot både menneskelige og åndelige destruktive og korrupte krefter. Derfor ble også de første kristne kalt “de som går veien”. Nettopp fordi de målrettet våget å konfrontere de onde kreftene i seg selv, og utenfor seg selv. Og de var også villige til konfrontasjon med de ansvarlige for samfunnsordenen. Både den åndelige og den sekulære.

De som besitter makt står alltid i fare for å bli korrupte. Og de trenger derfor alltid å utfordres og fornyes. For de skal ikke forvalte sin egen klokskap og makt, men samfunnets/kulturens/religionens dype og opparbeide visdom. Det er bla derfor de gudløse ideologiene er så farlige.

Jesus utfordret maktapparatet hele sitt liv; ikke minst gjennom å inkludere de som makten hadde utestengt. Og til slutt i Jerusalem provoserte Jesus den åndelige makten ved å “rense tempelet”, og dermed forkaste hele offerpraksisen som foregikk der. Det var som han ropte ut at ofrene i templet var ugyldige og ikke ble tatt imot av Gud. Og gjennom det skrev han også under på sin egen dødsdom.

Jesus utfordret også den sekulære makten ved å bli kalt Guds Sønn, Frelser og Fredsfyrste. Noe den mektige keiseren også kalte seg. Jesus; som var en snekkersønn fra Nasaret, utfordret keiseren i Roma! Det var ikke rart han måtte ryddes av veien. Og Jesus visste selvfølgelig at det kom til å gå slik. Men han var villig til å ofre alt. Han ofret seg selv for noe som var større enn seg selv. Og gjennom det han trodde på, levde ut, og døde for, bygde han et nytt rike, et kongedømme av mye større betydning og varighet enn det romerske. Et rike som lever videre fortsatt, og som kanskje aldri har vært større enn i vår egen tid; to tusen år etter. Mens romerriket er borte for lengst.

Alle som vil “gå veien” Jesus gikk, vil møte noe av det samme som han gjorde. De vil møte katastrofer, ydmykelse, motstand og død. Men de vil også ha i seg muligheten til å reise seg igjen; til å oppstå. Og til å gå videre. Litt klokere; med litt mer visdom. Og de vil vite hvor veien fører dem. Og de vil derfor også vite når de eventuelt viker av fra den veien. Målet vil stadig måtte fornyes og gjøres mer spesifikt i hver enkelts liv. Men målene vil alltid være der. Og da er det ingen grenser for hvor mye det gode kan spre seg. I dem selv, i familien, i slekten, i venneflokken, i arbeidsfellesskapet, og i samfunnet forøvrig.

Korset:

Korset er kristendommens hovedsymbol. Korset er et sted. Et kryss. Et senter mellom himmel og jorde; det horisontale og det vertikale. Det ligner også på en forenklet menneskeskikkelse. Korset forteller i tillegg om lidelse; om smerte. Og om offer. Noe som er helt sentrale ting i alle menneskeliv. For vi møter alle smerte og lidelse. Også av helt urettferdig og uforklarlig karakter. Det er et faktum ingen kan bortforklare. Ikke engang postmodernismen som sier at sannhet ikke finnes, og at universet og menneskelivet ikke har noen dypere mening. Mens korset forteller at lidelsen/smerten også kan ha en mening. Om du aksepterer den, og bærer den. Og ikke gjør det motsatte; nemlig forbanner livet, Gud og mennesker når katastrofen rammer. Men korset snakker også om offer. Villigheten til å ofre noe i nåtiden for å oppnå noe bedre i framtiden. Noe som er helt sentralt: at vi kan endre fremtiden gjennom våre nåtidige handlinger. Forøvrig var det det motsatte Esau gjorde da han ofret førstefødselsretten sin til  sin bror Jakob til fordel for et måltid mat. Og kanskje gjør vi noe av det samme når vi helst vil ha alt med en gang. Men det at vi vil ha alle behov tilfredsstilt her og nå, gjør oss sannsynligvis dårlig tilpassede i møte med livets harde realiteter som møter oss alle. Så derfor handler sentrum i den kristne tro om å akseptere og bære den lidelsen som møter oss. Ta korset vårt opp og følge Jesus på den veien han gikk. Det er et mye bedre valg enn å la hevnlyst og ødeleggelseslyst ta over når sykdom, katastrofer eller svik rammer helt tilfeldig og urettferdig. Selv om behovet for hevn og bitterhet er lett å forstå, så vil det alltid bare gjøre det vonde enda verre. Derfor er det også en svært dårlig “løsning”. For det er ingen grenser for hvor stor makt det onde har, og hvor stor makt det kan få over oss. For som noen har sagt (C. G. Jung): “Skyggene fra helvete, strekker seg helt inn i hvert enkelt menneskes sjel.” Og som noen andre har sagt: “Vet du ikke at du kunne blitt en torturist i en fangeleir, kjenner du deg selv dårlig”.

Men det er heller ingen grenser for hvor langt det gode kan rekke ved hjelp av gode handlinger, og ved hjelp av gode, sanne og ekte ord.

Mens forfallet går av seg selv, fordi vi ofte velger minste motstands vei. For det er lettere å tie enn å tale. Og det er lettere å lyve enn å snakke sant.

Den som vil kjempe for det gode, trenger derfor å være våken. Og være modig.

Og innse at det onde finnes som en reell og farlig kraft i sitt eget indre. For “intet tre vokser inn i himmelen hvis det ikke har røttene sine i helvete”.

Min tro er at selv om det onde har stor spredningskraft og smitteeffekt, så er den gode makten sterkest.

Derfor vil jeg forsøke på ny og på ny å møte det onde med det gode.

Faktafundamentalisme

Kan det tenkes at de som fastholder at Bibelens påskefortellinger bare beskriver historiske fakta, går glipp av noe vesentlig? Og hva var innholdet i Jesu budskap igjen?

50 dager

Pinsehøytiden er over. Det er 50 dager siden påskedag. Mange har i det siste skrevet i den kristne avisen Vårt Land om disse underlige dagene for 2 tusen år siden. De fleste har vært opptatt av å fastholde det fysiske og historiske i Bibelens fortellinger. Og advart mot å tolke fortellingene billedlig, for da tilpasses de til det vi liker og forstår.

Men er det nødvendigvis slik at de som tolker billedlig/metaforisk, tilpasser fortellingene vår tid og vårt intellekt? Kan det være motsatt? At det er de som fokuserer på det fysiske/ historiske i fortellingene, som tilpasser dem?

Dype og evige sannheter kan antageligvis bare fortelles i et billedlig/mytologisk språk. Kanskje er det også grunnen til at den tidligste, og meget nøkterne evangelisten, Markus, ikke nevner disse 50 dagene med et ord.  

Faktafundamentalister

Jeg tror kristne er like preget av moderne vitenskap og en fysisk virkelighetsoppfatning som alle andre. Et godt eksempel er at mange kristne mener troen deres står og faller med at Jesus stod opp med en fysisk kropp, og at han med den samme kroppen forsvant opp til himmelen 40 dager senere. Det betyr at hvis noen skulle finne beina hans i en grav, vil kristentroen deres rakne.

Faktabasert lesning oppstod i opplysningstiden; 1600 år etter at Bibelen ble nedskrevet. Tidligere var bibelfortellingenes sannhet, en selvsagt ting. Derfor ble fokuset: Hvilken betydning har de? For meg? Og: Hvordan kan Jesus og hans budskap, “oppstå” i mitt liv?

Mens for mange av dagens kristne, er oppstandelsen mest en fysisk og historisk hendelse.

Men er det slik at Jesus må ha stått fysisk opp for at troen på ham skal gi mening. Kanskje er meningen med påskefortellingene at Jesu budskap nå blir frigjort? At det blir universelt. Og dermed lever videre, og kan prege alle på dypet?

50 år

I april var det 50 år siden Martin Luther King jr. ble myrdet på grunn av kampen han kjempet mot apartheid i USA. Som Jesus, visste han at han kom til å bli drept for det han trodde på. Men han overvant dødsangsten, og dermed ble budskapet “uovervinnelig”. Og King visste at budskapet var så godt og sant at det ville overleve han selv. King var også dypt grepet av Jesu budskap. Og han levde fullt og helt helt det Jesus kalte “hvetekornets lov”: “Skal kornet få liv, må det først legges i jorden, og dø”.

Budskapet hans handlet om ikke-vold og om radikal kjærlighet. King forbød tilhengerne sine å bruke motstanderes våpen; som var nedvurdering, trakassering, trusler, segregering, køller, hunder, bomber, og drap.

Mange svarte hjem har to bilder på veggen: Jesus, - og Martin L. King. Fordi begge fortsatt lever i kraft av det de stod for. Noen mener likevel at Kings budskap nå  står i fare. Fordi han av myndighetene er ufarliggjort gjennom å fremstille han som en from helgen. Mens det forties at han fordømte Vietnamkrigen, USAs imperialisme, og moralen og materialismen i det amerikanske samfunnet.

Hva var budskapet igjen?

Kanskje var det noe av det samme som skjedde med Jesu radikale budskap? For etterhvert ble det nedtonet av de religiøse og politiske lederne.

Jesu budskap handlet om konsekvent ikke-vold, og om at det var han, snekkersønnen, som var Frelseren og Fredsfyrsten, ikke Keiseren i Roma. Jesus målbar også et dypt raseri mot religiøse ledere som samarbeidet med okkupantene. Han kalte dem hyklere og råtne dødningeben omgitt av fin fasade.

Jesu kjempet for de sykes, de fattiges, de utstøtte og de undertryktes likeverd; like mye i handling som i ord. Og han understreket at Guds rike, frelsen, kjærligheten var noe som skulle fungere på innsiden av hvert enkelt menneske. Han sa: “Guds rike er inni dere”.

De fleste kristne i dag sier noe annet. De sier at Jesus kom fra Gud for å ta straffen vi har fortjent av Gud for det onde vi gjør. Jeg opplever ikke at dette er Jesu budskap. Det er også vanskelig å belegge det ut fra Bibelens fortellinger fra Jesu liv.

Jesus ville skape et fredsrike på jord; uten vold, og med like muligheter og rettigheter for alle. Helt utopisk vil mange si. Men det var dette budskapet han trodde på. Det var det han ofret livet sitt for. Fordi budskapet var mye større og viktigere enn han selv. Derfor kunne også kjærligheten og kraften i budskapet frigjøres gjennom hans død. Og leve videre i de som trodde på han; hos de som “gikk veien”. De første kristne ble kalt “de som gikk veien”. Men det var ikke en hvilken som helst vei. Det var den veien Jesus, og også Martin L. King synliggjorde gjennom livene sine. En vei mot den korrupte maktens senter. En vei gjennom motgang og mørke, til nytt liv og lys.

Derfor er det kanskje ikke så viktig hva vi kaller oss; kristne, ateister eller humanister.

Det viktigste er hvordan vi lever; hvilke veier vi velger.

For ingen av oss velger når og hvordan vi dør. Men vi kan velge hva vi vil dø for.

Koranen, - Allahs tanker?

Hva er det med de hellige bøkene? Noe må det jo være, når så mange over hele verden bygger livet sitt på dem. Er det virkelig slik at hvis du får folk til å tro at den hellige boka di inneholder Guds tanker, så har du skutt gullfuglen?

Identitet

Jeg er nordmann og har aldri tvilt på min “norskhet”. Jeg feller av og til tårer på danskefergen når jeg i det fjerne oppdager norskekysten “som den stiger frem; furet, værbitt over landet”. Men det hindrer meg absolutt ikke i å være interessert i folk fra andre land og kulturer. Jeg har bla mange muslimske venner. Deres religion og kultur er forskjellig fra min, og de kommer fra mange ulike land; bla Somalia, Syria, Irak, Iran, Bangladesh, Burma, Eritrea, Sudan, Afghanistan, Palestina, Bosnia og “Kurdistan”. Jeg lærer mye, og blir stadig beriket gjennom vennskap med disse flotte og interessante menneskene. Mye av det jeg lærer, handler om den store gjestfriheten og vennligheten de utstråler. Men også om høflighet, humor og gode sosiale omgangsformer. Og jeg liker den åpenbare lysten de har til å inkludere mine norske venner i deres sosiale fellesskap. Men jeg unnlater heller ikke å fortelle om de gode trekkene ved min norske kultur (som veldig mange av dem opplever som “kald”); f.eks de små forskjellene vi har mellom “høy og lav”, selvstendighetstrangen vår, og det uformelle preget vi gir mange situasjoner og relasjoner.

“Det står i boka”

Når det gjelder norske muslimer, som denne kronikken handler om, så slår det meg likevel hvor forskjellige kulturer de kommer fra, og hvor forskjellige de selv er. De har alle grader av personlig tro og religiøs praksis. Flere av dem (en ny forskningsrapport sier ca 25%), uttaler at de ikke lenger regner seg som praktiserende og troende muslimer. Det gjelder da oftest de som har levd en del år under påvirkning fra vår vestlige/kristne kultur.

Men de aller fleste holder fast på sin tro og er svært stolte av den. De fleste mener også at de er del av et stort verdensomfattende, muslimsk fellesskap på tvers av etnisitet og landegrenser; - et fellesskap som de grunnleggende også ønsker å være lojale mot. De er heller ikke flaue over å snakke om hva de tror på, og de ser på religion som noe viktig og positivt (til og med mange unge muslimer og kristne fra Syria sier det!).

Men det er et annet trekk som også er typisk for de praktiserende muslimene jeg kjenner. Og det er at det er vanskelig å dele tanker om tro og tvil med dem. Det er likevel jeg (mer enn de fleste, kanskje) opptatt av. Derfor prøver jeg mange ganger, men samtalen koker veldig ofte ned til at ting er slik fordi det er slik det står i Koranen. Og da opplever jeg at kommunikasjonen stopper opp. Da har vi på en måte ikke mer å snakke om på det viktige området som tro og tvil er. For da blir det fort de som skal overbevise meg om at det de sier er rett, og at det jeg mener, er feil.  Å snakke slik, er ikke ukjent for meg fra før. Fordi mange kristne, gjør akkurat det samme i forhold til Bibelen. Begge grupper sier egentlig dette: Jeg tenker, tror, mener og handler slik jeg gjør, fordi det står slik i en gammel bok. Underforstått sies det samtidig: JEG har rett, og DU tar feil.

Men det er likevel en viktig forskjell. For det er etterhvert blitt slik at de fleste kristne mener at noe i Bibelen er mennesketanker og tidsbestemt, og dermed ikke har absolutt og evig autoritet som Guds tanker og ord. Dette har åpnet opp for bibelforskning, som igjen har vist at alle bibelens forfattere er preget av sin egen tid og skriver inn i den. Og ikke minst at de skriver på bakgrunn av sine egne personlige erfaringer, forutsetninger og meninger. Noe som er positivt for mange av oss, fordi det åpner opp for det å dele tro og tvil med andre som tror annerledes, og tolker Bibelen annerledes. Og det er spennende og lærerikt, og kanskje noe av det aller viktigste vi kan gjøre når ulik tro møtes i vår tid. Men det forutsetter selvsagt at de som bygger sitt livssyn på andre hellige bøker, tenker noenlunde likt.

Men det finnes dessverre ingen tradisjon som kan åpne for en slik dialog i forhold til Koranen.

En vanlig muslim, og omtrent alle muslimske teologer vil si at HELE Koranen, - alle 114 surene, inneholder Allahs endegyldige og autorative tanker, meninger og ord. De mener at Koranen er diktert direkte fra himmelen (av Allah via engelen Gabriel) til profeten Muhammed tidlig på 600-tallet i dagens Saudi Arabia. De fleste mener også at Muhammed ikke behersket lese og skrivekunsten, og ser det derfor som et Allahs under at han kunne skrive ned sine hørsels-åpenbaringer uten hjelp fra andre.

Koranen

Hva slags bok er egentlig Koranen?

For de fleste som er vant til å lese ulike tekster, er det åpenbart at Koranen er skrevet av noen som har lest Bibelen. Det finns mange paralleller der både til det gamle og til det nye testamente. Disse fikk sine tekster samlet henholdsvis ca 950 og 350 år før Koranen tekster ble samlet og gjort autoritative. Førsteinntrykket er også at Koranen har mange strenge og fordømmende tankerekker. Det brukes et ekskluderende språk om de vantro, og det vonde som skal skje med dem. I tillegg er det få fortellende og beskrivende tekster, men mange generelle tanker og påstander som virker flertydige. Men det er også mange poetiske og vakre partier med mye visdom.

Selve ordet “koran” betyr “norm” eller “bevis”. Men ordet kan også bety “det som skiller”; dvs det som skiller mellom det som er rett og galt, godt og ondt.

I muslimske hjem er Koranen gjerne plassert på en litt høy hylle (i hjertehøyde), og med et vakkert trekk utenpå. Den er alltid skrevet på det gamle arabiske språket alle muslimer må pugge på koranskolen, slik at de kan sitere Koranen lydrett og utenat. Koranen er en hellig bok, og skal derfor helst ikke berøres uten at du er rituelt vasket ren.

Koranens arabiske språkform blir sett på som Allahs eget språk, og dermed egentlig uoversettelig. Oversettelser blir derfor ikke betraktet som autoritative. Og det er bare spesielt utvalgte teologiske eksperter som kan tolke uklare setninger og avsnitt. Noe som selvsagt gir dem stor autoritet og makt.

Muslimer flest tenker også på Koranen som en kopi av en tilsvarende bok i himmelen. De ser på den som en bok Allah har skapt. Og at den er overlevert menneskene i sin opprinnelige evige, himmelske form. Det er også herfra den himmelske loven i Koranen, Sharia, stammer. Sharia er tenkt å gjelde for alle forhold i samfunnet alltid, fordi den er Guds lov, og Sharialoven blir derfor av mange sett på som en lov for alle til alle tider.

Noen konsekvenser

Dette synet på Koranen har, naturlig nok, store konsekvenser. Bla at det ypperste mål for alle muslimer, er å kunne resitere hele Koranen utenat. Og at det er selve lyden av Koranens ord som frelser. Resitasjonen betraktes som en meditasjon. Det blir derfor ikke nødvendigvis så viktig å forstå det du leser/resiterer. Noe mange muslimer heller ikke gjør, fordi Koranen er skrevet på en veldig gammel arabisk språkform.

En annen konsekvens blir som nevnt at teologene/imamene får stor makt, fordi det er de som innehar innsikt i “fasiten”; i Koranen. Når f.eks. Faten (i NRK-programmet sist høst: “Faten tar valget”) lurer på hva Islam sier om ulike ting, så går hun til imamen i moskeen og spør. Og imamen åpner Koranen, peker på noen setninger der, og sier: “Dette sier Allah:...” Og Faten går fornøyd derfra, fordi hun har fått svar på spørsmålene sine, og vet nå hva Allah tenker om det hun lurer på.

Men det har også større konsekvenser. F.eks. at det å stille spørsmål ved innholdet eller språket i Koranen kan innebære livsfare for en muslim. I fjor hørte jeg en ung muslim fortelle at han studerte arabisk språk mens han bodde i Irak. Da oppdaget han at det virket som det var grammatikalske feil i Koranen. Og han nevnte dette for imamen på koranskolen han gikk på. Han lurte jo på hvordan dette var mulig. Han fikk ingen svar, men derimot en kraftig irettesettelse og advarsel. Ikke lenge etter tok imamen dette opp med faren hans. Noe som igjen førte til at faren samlet sine øvrige sønner og brødre, og bestemte at denne sønnen måtte drepes umiddelbart. Moren var enig, men hun valgte likevel å advare sønnen sin slik at han klarte å rømme i all hast. Han kom etterhvert til Norge, men han kan aldri reise tilbake til hjemlandet sitt. Og han lever også utrygt her i Norge.

Noe av det samme handler også drapstruslene mot Salman Rushdie, pga boka “Sataniske vers”, om. Der henviser Rushdie  til en muslimsk legende, der profeten Muhammed i et svakt øyeblikk anerkjenner andre guddommer enn Allah. En slik liten henvisning som ikke stemmer med den guddommelige Koranen, blir oppfattet som blasfemi. Det er riktignok ulike syn på straff for blasfemi i Islam, men de fleste mener det bør straffes, og noen land (bla Saudi Arabia) praktiserer dødsstraff for blasfemi.

Det finnes også muslimer som fortsatt hevder at jorda er flat, fordi det finnes vers i Koranen som kan tolkes slik. De tenker selvsagt på denne måten fordi det er umulig for dem å tenke seg at det kan finnes feil i Koranen; uansett hva vitenskapen kan finne på å si. Det ligner på det en del konservative kristne i USA tenker. De leser slektstavlene i Bibelen slik at jorda må være 6000 år. Og de bruker masse tid og krefter på å “bevise” dette, og stiller også spørsmålstegn ved anerkjent vitenskap. Ikke fordi de syns det er sannsynlig at jorda er 6000 år, men fordi de leser Bibelen slik. Og for dem er Bibelen pr definisjon, ufeilbarlig.

Hijab

Hijab er noe som diskuteres både i og utenfor islam. Det er flere setninger i Koranen som foreskriver kvinner å dekke seg til for å hindre menns begjærlige blikk. Men disse ordene tolkes ulikt i forhold til hvilke typer tildekking som faktisk er nødvendig. Og i tillegg er det kommet en ny tendens etter den muslimske revolusjonen i Iran, som handler om at flere og flere muslimske kvinner bevisst velger å bruke hijaben som en politisk protest mot vestens kolonialisme, dekadens og “nakenhet”.

Jeg snakket selv med to muslimske kvinner nylig. Den ene gikk med hijab, og den andre ikke. Og det de sa, kan illustrere ulike holdningene til hijab. Den ene fortalte at hun gikk med hijab for å komme til Paradis (og unngå helvete), mens den andre sa at Allah stilte kvinner fritt på dette området. Og at hun derfor valgte å gå uten hijab, fordi plagget lett kunne oppfattes kvinneundertrykkende. Hun nevnte bla at i Iran kan kvinner bli pisket hvis de går uten hijab. Jeg spurte (litt ufint) om Allah hadde forskjellige meninger for forskjellige kvinner. Men det fikk jeg ikke noe svar på.

Noen andre, iranske kvinner, jeg snakket med, sa at det var veldig ubehagelig å gå uten hijab på gaten i Iran. For da fikk de alltid obskøne blikk og ord slengt etter seg. Det sier jo også sitt at mange mener at når det nå blir forbudt å bruke burka/niqab i undervisningssituasjoner på universitetene våre, så vil de som bruker disse plaggene, sannsynligvis avslutte studiene sine. Alt dette sier meg at hijab (og niqab-burka) er veldig komplekse og sterke symboler/plagg. Men de fleste begrunner uansett bruk eller ikke-bruk av disse plaggene ut fra Koranens regler og bud. Og dermed får de også en helt annen kraft og betydning enn et vanlig norsk skaut.

Troen

De som har sett på TV-serien “Skam”, ser hvor mye fint og viktig troen betyr for den muslimske jenta, Sana. Mange norske ungdommer blir imponert av en jente som vet hva hun tror på, som ofrer mye for det, og likevel makter å være en naturlig del av en norsk ungdomskultur. Jeg tror mange norske unge, liker tanken på at religiøs tro skal koste noe. Og utgjøre en forskjell i forhold til et “sekulært” livssyn. Jeg kjenner muslimske jenter som har gått en lignende vei der troen, Koranen og bønnen har blitt umistelig for dem. Men samtidig finner de også en måte de kan være en naturlig del av norsk ungdomskultur på. Noe som jeg syns er veldig fint og oppløftende.

Men de som har lest Åsne Seierstads bok, “To Søstre”, vet at en slik utvikling også kan innebære fare. Slik Åsne beskriver det, var de to somaliske søstrene fra Bærum en naturlig del av en norsk ungdomskultur, men de gjennomgikk etterhvert en dyp religiøs “oppvåkning”. Det startet med at moren deres var bekymret for skadelig påvirkning fra norsk ungdomskultur. Hun lønnet derfor en ung imam som underviste dem hjemme. Han var kjekk og karismatisk, og i tillegg påvirket av ekstrem islam. Dette medførte at de to søstrene etterhvert tok fullstendig avstand fra norsk kultur, begynte å gå i niqab, overoppfylte bønnetidene og fastereglene, og nektet også å delta i skolens felles gymtimer. Til slutt valgte de å reise til Raqqa i Syria der de giftet seg med IS-krigere, og ble fødemaskiner for å rekruttere nye krigere. Og ifølge Seierstad, gjorde de sannsynligvis noe så ekstremt fordi de var overbevist om at de gjennom å delta i hellig krig for islam, ble sikret en plass som blå fugler ved Allahs trone i sitt neste liv. Og for at de samtidig kunne redde hele familien fra å gå fortapt i helvetes evige pinsler. Men Seierstad føyer også til at mye av den underliggende årsaken kan ligge i at de som integrerte ungdommer, likevel følte seg utenfor og ikke verdsatt hverken av det norske eller det somaliske fellesskapet.

Integrering og fortapelse

Jeg tenker at den største hindringen for integrering av muslimer i Norge, er deres syn på Koranen, og ikke minst Koranens tekster om helvete. For muslimer flest er redde for å bli for mye påvirket av vår kultur. Fordi det er en hedensk, vantro kultur. Og da handler det som regel ikke om den kristne delen av kulturen vår, men om de sekulære, ateistiske utslagene av den. Muslimer flest ønsker ikke å ta til seg våre skikker i forhold til festing, mat, klær, berøring, eller sosiale omgangsformer. Fordi de dypt og hellig tror at hvis de gjør det, går de fortapt. Noe som betyr at etter de dør, må de leve med ufattelige pinsler til evig tid.  

En slik tankegang er heller ikke ukjent i forhold til Bibelen og kristendommen. I min foreldregenerasjon var det ikke uvanlig at foreldrene nektet egne barn og kjæresten deres å sove på samme rom. Og de kunne bryte forbindelsen med, eller avskrive barn som “levde i synd”. De kunne også gråte seg i søvn over “ufrelste” barn. Slik er det ikke lenger for de fleste kristne. Mange holder nok fast på tanken om livets to utganger, men da mer som en teoretisk forestilling uten grusomme konsekvenser for dem selv eller andre. Likevel er det fortsatt mange eldre kristne som ikke kan strikke på søndagen eller spille kort, selv om de kanskje ikke frykter evig straff i helvete. For praksisen har slått rot i kroppene deres helt fra barndommen av, og oppleves farlig og umulig å endre. Noe av det samme preger mange av dagens norske muslimer. Noe som gjør det ytterst vanskelig for dem å tilpasse seg våre skikker.

En utfordring

Ingen utenfra kan endre noe på islam eller muslimers syn på sin hellige bok. Det kan og bør bare skje, innenfra. Og alle som følger med, ser at noe nå holder på å endre seg. Ikke minst fordi heller ikke Islam kan leve upåvirket av sitt møte med andre ideer og kulturer. Det er noen, spesielt unge muslimske kvinner, som har begynt å si ifra, protestere og organisere seg. Men alle ser også at det kommer til å bli en hard kamp. Nettopp fordi de som sitter med makten, har definisjonsretten til Allahs tanker. Hovedsakelig på grunn av det rådende syn på Koranen. I tillegg er tanken om underkastelse under Allah svært sentral i islam. Islam betyr jo nettopp “underkastelse”. Og som om ikke det skulle være nok, blir også selve den etablerte samfunnsorden, inkludert menns makt og posisjoner, veldig utfordret av disse unge kvinnenes opprør.

Jeg tror likevel det bare er disse unge kvinnene i som kan få til en helt nødvendig reformasjon av islam. Og det er ingenting som imponerer meg mer enn de som nå har begynt nettopp å gjøre det. For det de gjør, er farlig. De hetses, mistenkeliggjøres, og de drepes. Gang på gang. Og slik kommer det til å fortsette, fordi en slik kamp automatisk blir farlig for makten når de som protesterer stiller spørsmålstegn ved selve fundamentet for det muslimske samfunnet og det verdensvide fellesskapet de har. Makteliter forsvarer seg jo alltid gjennom å uskadeliggjøre eller kneble de som prøver å undergrave grunnlaget for autoriteten deres.

Men jeg tror heller ikke kampen kan vinnes, uten et nytt syn på Koranen. Og det vil bli en lang og krevende kamp. Det finnes riktignok noen muslimske ledere som mener at noe i Koranen kan tolkes i lys av nye samfunnsforhold, men det er (så vidt jeg kjenner til) ingen vilje til å stille spørsmålstegn ved synet på Koranen som Allahs himmelske, ufeilbarlige og evige bok.

Kampen for likestilling i Vesten har kostet kvinner mye, men jeg tror likevel det blir lite i forhold til den kampen disse unge, muslimske kvinnene står foran. Og i mine pessimistiske øyeblikk, tenker jeg at de ikke har sjans mot en slik “guddommelig” overmakt heller.

Likevel håper jeg på at en reformasjon er mulig, selv om det kan ta lang tid. Og alle som vil se, ser at det er livsnødvendig. Og jeg kommer til å støtte disse kvinnene, og heie på dem så lenge jeg lever.

Det håper jeg resten av det norske samfunnet også vil gjøre i enda større grad framover. Og da går min utfordring i hovedsak til kvinnebevegelsen, og til venstresiden i norsk politikk. For de utfordrer kristnes bibelsyn. Da må det samme gå an i forhold til Koranen. Uten å frykte for å bli kalt islamofob.

Bibelen, Guds tanker?

Trøndelag og Telemark:

Det skjedde på Lifjell i 1975. En ung mann på 20 år. Oppvokst i Trøndelag og påvirket av en fest og drikkekultur. Men preget på dypet av  hippiebevegelsen fra USA og ungdomsopprøret fra 1968. Han kalte seg ateist, for i Trøndelag var det å være kristen det mest flaue, barnslige og tåpelige det gikk an å være. Og de kristne hadde ord på seg for å tro at de var så mye bedre enn andre.

Den unge mannen hadde begynt på Sagavoll Folkehøgskole. Der opplevde han å bli reddet fra å fryse ihjel i fjellet pga to venners fortvilte og dype bønn til Gud. Noen dager senere “tok han imot Jesus” på et kristent møte, og bestemte seg for å ha han som følgesvenn og ledestjerne gjennom livet. På kvelden gikk han en tur mens han sang av glede inni seg. Han holdt Bibelen sin i hånda, og tenkte at nå holdt han Jesus i hånda. Han kikket inn i vinduene til folk og syntes det var rart at ikke hele verden hadde forandret seg.

Den unge mannen var meg. Jeg var en mental type som ville forstå og betrakte ting før jeg våget meg utpå. Men denne gangen var det ikke logikk og tanke som styrte meg. Likevel hadde jeg intuitivt fått tak i selve poenget: At Bibelen inneholder en stor skatt. Og at denne skatten er en person med et fantastisk budskap.

Innpakning og innhold:

Det jeg ikke skjønte da, var at denne skatten, denne personen, befinner seg inne i en skrøpelig innpakning. Fordi “innpakningen”, - Bibelen, er menneskers forsøk på å kommunisere til trosfeller og landsmenn hvordan de har opplevd Gud/Jesus i livet sitt.

Tekst prøver å formidle et budskap ved hjelp av ord. Men det er vanskelig å kommunisere entydig gjennom skrifttegn. Dette gjelder i ekstra stor grad gamle tekster, fordi vi da ofte ikke kjenner situasjonen tekstene er skrevet inn i. Hvis det i tillegg er snakk om å formidle Gud sine tanker og, blir det naturlig nok enda mer komplisert.

Når Bibelens tekster ble til Guds ord, skjedde det noe farlig. (Dette skjedde i de første hundreårene etter Kristus, gjennom utvelgelsen av autoritative skrifter). Fordi da ble det Guds stemme; Guds meninger, følelser og regler som stod der. Teksten fungerte da naturlig konserverende, men det ble også slik at noen eksperter/teologer fikk stor makt gjennom å ha ansvar for å fortelle folk hva Gud mente og følte om ulike ting. Denne tendensen forsterket seg ytterligere etter reformasjonen da det ikke lenger ble Bibelen og tradisjonen som ble avgjørende for kirkens lære, men kun Bibelen.

Fanget i bibeltroskap:

Hvis vi går til vår tid, så tenker fortsatt de fleste kristne at Bibelen er Guds ord. Mange såkalt konservative kristne mener også at hele Bibelen inneholder Guds tanker til oss. Og de mener at Bibelens regler for liv og lære fortsatt er gyldige. Og de mener at Bibelen heller ikke kan inneholde historiske/dokumentariske feil. (Her går de forøvrig i samme fella som naturvitenskapen, som mener at bare det som er fysisk og kan dokumenteres, finnes. Og at det som ikke kan bevises historisk/fysisk bare blir uinteressante subjektive spekulasjoner. Det er derfor konservative kristne f.eks insisterer at jorda er 6000 år, på jomfrufødselen, og at Adam og Eva var historiske personer. Fordi hvis det ikke skjedde der og da og akkurat slik det står skrevet, blir det automatisk løgn og uinteressant).

Det var også bibelsynet det handlet om da mange bedehusfolk og organisasjoner forlot Folkekirken i fjor vinter fordi den innførte vigsel av likekjønnede. De som gikk, begrunnet det med at Folkekirken hadde forlatt bibeltroskapen, var en løgnkirke, og ikke lenger hadde Bibelen som rettesnor for liv og lære. Ikke fordi Jesus har sagt noe som helst om homofili, for det har han ikke. Men fordi det i Bibelen finnes noen sterkt fordømmende setninger om sex mellom menn.

Iveland:

Det er dette vi nå ser konsekvensene av på Iveland bedehus på Sørlandet. Det er interessant at talspersonen for bedehuset/Normisjonen sier at det som skjer ikke handler om homofili, men om ulike måter å tolke Bibelen på. Fordi han legger vekt på at vi har trosfrihet i Norge, og at ledelsen må få tolke Bibelen på sin måte.

Men det er ikke slik at dette handler om ulike, likeverdige tolkninger av Bibelen. Dette handler om at den måten bedehuset/Normisjonen tolker Bibelen på, for dem er den eneste rette. De mener at Bibelen er Guds ufeilbarlige og autoritative ord til oss, også i dag. Og at de som ikke har dette synet, risikerer å føre seg selv og andre inn i fortapelse fordi de dermed risikerer å ikke lære/leve i samsvar med Guds ord.

Saken handler om en mann som lever i et homofilt samliv, og som derfor har blitt nektet å lede og delta i bedehusets lovsangsgruppe. Men så har noen både på bedehuset og i bygda valgt å stå opp for denne mannen. Og de gjør det for selve saken. De gjør det ved å gå ut av lovsangsgruppen og bedehuset. Og de gjør det i protest mot kulden og ukristeligheten fra lederne sine. Dermed går de inn i en stolt gammel bedehustradisjon. Som nettopp oppstod gjennom at vanlig folk tok et oppgjør med en religiøs elite.

Spørsmålet er om de som går ut av bedehuset kan stå i protesten sin, uten å tenke nytt om Bibelen som Guds ord. Jeg mener at de som holder fast på at Bibelen pr definisjon er Guds ord, står i stor fare for å kaste barnet (Jesus) ut med badevannet. De risikerer å kaste vrak på kjernen i evangeliet. Og det er akkurat det folk i Iveland nå har skjønt. Fordi de ser at det lederne deres sier og gjør, ikke samsvarer med Jesu budskap. En leder som trekker seg etter 30 års frivillig innsats på bedehuset sier: “Min tro er at Jesus elsker alle”.

Hun har rett. For Jesus støtte ingen ut. Han inkluderte. Han ga ny verdighet og mening til alle de som var nedvurderte, utestengte og undertrykte. De som hadde utestengt dem, var de religiøse lederne. Så var heller ikke Jesus nådig mot disse. Han skjelte dem ut som hyklere; plettfrie utenpå, men fulle av råttenskap inni.  Og vi vet hvordan det gikk. De samme lederne sørget for å få ham henrettet.

Skatten:

Det er budskapet til store kvinner og menn som kan treffe oss, og som lever videre.

Fordi de ofret mye for det de trodde på. Og gjennom det kan de samme personene bety mye for oss også i dag. Enten de heter Hans Nielsen Hauge, Martin Luther King, Karen-Christine Friele eller Jesus.

For meg er det i tillegg fortsatt naturlig å tenke at det går an å holde Jesus i hånda, og at han holder meg i hånda si.

Oppgjørets time

Oppgjørets time

Går det virkelig an å tro at alt alle tenker, sier og gjør, blir registret og vurdert av en høyere makt? Og at alle en dag etter døden skal stå til regnskap overfor en allvitende og allmektig Gud? Virker ikke det så usannsynlig at vi med fordel kan droppe å tenke sånn? Likevel er dette en tanke som er helt fundamental i mange religioner. Og hva hvis det mot formodning skulle være tilfelle? Vil vi da til slutt kanskje få oss en skikkelig overraskelse? Skremmende?

Uansett tenker jeg dette også kan være en god tanke å tenke i hverdagslivet: At det ikke er likegyldig hvordan jeg oppfører meg; for jeg skal en eller annen gang stå til regnskap for det, og det vil da komme tilbake til meg i form av ondt eller godt.

En gang hørte jeg en dame si at hun heller ville til helvete enn risikere å møte igjen overgriperen sin i himmelen. Det fikk meg til å tenke. Kanskje er det viktig med et endelig sluttoppgjør overfor noe som er større enn oss? Kanskje er det bra å tenke at vi en gang skal stå til regnskap for hvordan vi lever? For det betyr jo at det vi velger å gjøre, ikke er likegyldig. For mange kan det faktisk ligge et stort håp i dette: Det er noen, en høyere makt, som ser, og som følger med. Og en gang skal sette alt skikkelig på plass. For meg er det en av de viktigste tingene jeg håper på i forhold til Gud. Fordi da finnes det en annen, større makt som vi skal svare for en gang. Dette høres kanskje ikke så hyggelig ut, men det ligger også et voldsomt håp her: Alle mishandlede, undertrykte, alle mobbeofrene, alle krenkede, alle oversette skal engang få sin oppreisning. Og kanskje blir det slik at alle vil kjenne at de har ødelagt mye for andre, men også se at de selv var ofre. Og alle vil sannsynligvis også få høre at de har bidratt med mye godt. Og kanskje er dette nok dom: at overgriperen virkelig får kjenne hvor mye hun/han har ødelagt for andre. Da trengs det kanskje heller ikke noen annen «straff», for da er «renselsen» gjennomført. Og kanskje vil også lista over de gode tingene du har gjort, være ganske lang...

Jesus sa en del om straff for stolthet og egoisme, for smålighet, hykleri og maktsyke. Men mye er sannsynligvis bildetale som forteller noe om hvor alvorlig det er å handle som om ingen ser det onde vi driver med i det skjulte. Men Jesus sier enda mer om å tro: at problemet vårt handler om manglende tro.  Dvs. at vi mangler den dype tillitten til at vi er sett og elsket av Gud. Noe som igjen gjør det vanskeligere å leve et liv i godhet og kjærlighet. Derfor er dyp tillitt til Skaperens godhet og kjærlighet kanskje det beste botemidlet mot stolthet, egoisme, smålighet, hykleri og maktsyke. Ting som skader så mange av relasjonene våre.

Tradisjonell protestantisk tro sier at frelsen grunnleggende er en engangshendelse. Den som tror på Jesus og det han har gjort for oss, er frelst, og har allerede nå fått del i et evig liv. Det vil igjen si at det at du sier at du tror på Jesus, er nok for å bli frelst. Da begynner det evige livet her og nå, og du blir heller ikke fordømt i en endelig dom. Andre kristne kirkesamfunn legger mer vekt på at «frelse» er en kontinuerlig prosess gjennom hele livet. Frelse handler om å vokse som mennesker. Bli mer «modne». De sier at det vi er frelst til, er et nytt liv her og nå. Og det vi trenger, er veiledning, kraft og styrke til å leve dette livet sant og ekte i alle våre relasjoner, og til hele tiden å leve i åpenhet, ærlighet og tilgivelse. Dermed blir også kanskje dette livet like viktig som det kommende.Det er heller ikke vanskelig å finne bibelsk belegg for denne tanken.

Noen protestantiske kristne ble tilbudt et kurs der det skulle snakkes om hvordan de kunne vokse som mennesker og kristne. Da sa de at de ikke var interessert. For kurset var uaktuelt for dem. De hadde tatt imot Jesus for lenge siden. Derfor var de jo allerede frelst og «innafor», og hadde sitt på det tørre. De mente at de ikke hadde behov for mer vekst og utvikling. Det er kanskje noe av denne tankegangen som gjør at det å være personlig kristen, blir for snevert for mange. Mange ikke-kristne oppfatter kristne som noen som tror de er så mye bedre enn andre. At de er nærmest perfekte og syndfrie. Og som dermed ser ned på de som ikke kaller seg kristne.

I moderne tankegang er ord som synd og straff nesten borte. Det onde forklares psykologisk, og straff er erstattet med konsekvens. Det betyr vel at tiden for moral og skjenneprekener er borte. De verdiene som gjelder nå, er nøytralitet, relativisme, liberalitet og toleranse. Fordi synd og ondskap er definert vekk, forsvinner også begrunnelsen for straff.

Mitt store håp er som sagt at det likevel engang skal komme en «oppgjørets time». Det er både godt og vondt å tenke på. Fordi jeg også må svare for mitt eget liv.  Og det er skremmende. Men tross alt, tror jeg at jeg får høre en del positivt også. Og det tror jeg vil gjelde alle mennesker.

Hvis jeg spør kristne om de tror alle vil komme til himmelen, er det svært mange som tviler sterkt på det. For hva var det i tilfelle Jesus skulle ha reddet oss fra, hvis det ikke finnes fortapelse?  Jeg tror Jesus ikke først ville redde oss fra noe, men heller til noe. Han ville hjelpe oss til å leve et mer ekte og sannere liv her og nå. Fordi det er ingenting som er viktigere enn det. Hvis jeg spør kristne om det ikke hadde vært fint om alle ble frelst til slutt, så er det mange som tviler på det også.  De syns det høres alt for lettvint ut. Ja, noen tenker at da vil det bli fritt fram for all slags umoral. Men selv om jeg tror på «oppgjørets time», syns jeg «alles frelse» er en god tanke å holde fast på. At det vil gå bra til slutt! Det er ikke vanskelig å finne bibelsk belegg for et slikt syn heller: Gud har ikke behov for å straffe noen mer fordi Jesus har tatt på seg all skyld og straff. Gjennom Jesus viser Gud oss hvor sterk og altomfattende kjærligheten er. Gjennom Jesus, forsonte Gud verden med seg selv (2. kor 5.19). Og det står også at Gud til slutt skal bli alt i alle (1. kor 15.28).

Leonard Cohens "religion"

Leonard Cohen synger: "There is a crack in everything, thats how the light gets in"! Det betyr for meg at det er gjennom å vise fram sårene og sårbarheten min, at jeg kan nå inn til andre og andre kan nå inn til meg. I stedet har jeg lett for å vise fram flinkheten min. Noe som nesten alltid blir et hinder for nærhet. Cohens sitat ligner også på et sitat fra en Sufi-mester som sier noe om at det er bare i den lille sprekken(øyeblikket) at lyset kan komme inn. Dvs at vi bare kan finne liv/sannhet/virkelighet/kjærlighet gjennom å være tilstede i øyeblikket. Noe av det samme er antagelig Jesus inne på når han sier at rike folk må gjennom et nåløye for å komme inn i gudsriket! For det er jo bare øyeblikket som finnes, og da kan vi også bare oppnå kontakt med det guddommelige hvis vi er tilstede i "øyeblikket". Det kan høres enkelt ut, men er det ikke. Ingen har enda klart å skrive et så lite tall at det fanger øyeblikket; f.eks mellom kl 24.00 og 00.00.
Cohen tok i bruk ulike religiøse tradisjoner: kristendom, jødedom, islam og buddhisme. Religionene har mye felles. Og hvis vi kan finne fram til visdommen i dem alle, blir vi kanskje ikke like opptatt av å plassere folk "innenfor" eller "utenfor".
Mennesker har også mye felles: vi har alle lagt ut på en utfordrende vandring for å prøve å komme "hjem" igjen engang. Og alle trenger vi hverandre på den lange/korte vandringen.
Og vi trenger Gud/kjærligheten, som begge kan sammenlignes med et stort, varmt og bankende hjerte pulserende gjennom hele universet; fra den ytterste galakse til den minste partikkelen i atomkjernen. Denne "guden" kan ikke hjelpe oss annet enn gjennom at vi er tilstede i nuet, og tar i bruk kjærlighetskraften som finnes der. Og da kan det også skje "under".
Cohen skriver i en annen sang at det ikke finnes noen "kur" mot kjærlighet. Og det er vel dette Bibelens budskap handler om; at heller ikke Gud har noen kur mot sin egen kjærlighet for alt det skapte. Sånn sett er Gud både sårbar og ufullkommen; fordi kjærligheten er ufullkommen, og fordi fullkommenhet bare en teoretisk tanke og ikke noe som finnes noe sted. Og det å være ufullkommen/sårbar er noe av det mest sanne, og mest ekte som finnes. Den som stiller seg fram og viser sårbarheten sin, er også den modigste av alle.

In sha Allah (hvis Gud vil)

Jeg var på en mannfolkklubb for innvandrere i går kveld. Vi var 6 syrere, 1 fra Eritrea og 3 nordmenn. 6 troende muslimer og 4 ulike typer kristne. Det ble en meningsfull kveld.
Vi snakket om mange ting; naturlig nok om krigen i Syria, men også om tannlegepriser i Norge, hva en saltbøsse er, om problemet med norske dialekter, og om hvordan arbeidsmarkedet og skattesystemet fungerer i Norge og Syria. Vi snakket om jobbmuligheter i Norge, og om at mange norske er kritiske til innvandrere og syns de får for mye hjelp og for mange goder.

Til slutt kom vi tilfeldigvis inn på begrepet «in sha Allah». Og vi fikk en fin samtale om likheter og forskjeller mellom kristendom og islam. Det kom bla fram en forskjell i synet på hva Gud er ansvarlig for. Muslimene mente at Gud stod bak alt; både godt og ondt, mens jeg sa at jeg mente Gud var kjærlighet, og at det var vi mennesker som stelte i stand det onde. Vi ble enige om at vi tenkte forskjellig om dette. Og at det også er forskjellige tanker om dette blant kristne. De unge syriske muslimene sa også at de så på religion som noe grunnleggende positivt og viktig for alle. Egentlig en helt utrolig tanke når vi ser hvilken rolle religion har i borgerkrigen i Syria. Jeg sa også at i Norge er det mange som ser på religion/kristendom som noe grunnleggende problematisk og usannsynlig. Syrerne mente at det ikke var religionen som var problemet i Syria, men makthaverne som brukte religionen for å skaffe seg penger, makt og ressurser.
Vi snakket også om tilgivelse. Muslimene sa at det ikke var nok å be Gud og mennesker om tilgivelse med ord/munnen. De måtte også gjøre noe godt for den de hadde gjort noe galt mot. En slags bot, kanskje. Vi tenker vel i kristen tradisjon at det får holde med å si unnskyld. Kanskje har vi mistet noe vesentlig her da vi gikk fra en katolsk til en protestantisk tro? Katolikkene kunne bli pålagt en "bot"; noe de måtte gjøre. Det kunne være å be noen bønner, gjøre en god gjerning eller foreta en pilegrimsreise. Så kanskje har vi mistet noe vesentlig her?Og en ting til: er det egentlig så mange som kommer og ber uforbeholdent om unnskyldning lenger? Er det ikke flere som unnskylder seg så godt de kan?
Men tilbake til utrykket «in sha Allah». Jeg har tenkt at det i praksis betyr «kanskje, kanskje ikke». Muslimene sa at slik er det ikke. Hvis noen sier: «jeg kommer på besøk til deg neste mandag, in sha Allah» (hvis Gud vil), så betyr det at han eller hun kommer helt sikkert. Du kan stole på det. Tillegget «in sha Allah» betyr bare at det ikke er vi mennesker som bestemmer alt. For livet er skjørt, og det er mye som kan hende som vi ikke har kontroll over.
Jeg tenkte etterpå at det er en fin ting å minne seg selv og andre på. Det er egentlig det samme som de gamle i Norge sa: «hvis Gud vil», som et uttrykk for at det ikke er vi som har kontroll på alt.

Mange moderne filmer har faktisk også det samme temaet nå: Hva skjer når virkeligheten, ulykken, tragedien, bryter inn i en trygg og velordnet sosialdemokratisk hverdag, og viser oss hvor skjørt livet egentlig er?
Jeg tror jeg vil begynne å si litt oftere «hvis Gud vil». Jeg tror det kan være bra å minne både meg og andre om det. Jeg tror også at jeg oftere vil si at jeg folder hendene mine, i stedet for å si: « la oss krysse fingre» eller «banke i bordet» for noe eller noen.
Vi avsluttet i går med å si til hverandre at det er viktig at kristne og muslimer fortsetter snakker sammen. Og at det inntil nå har vært alt for lite av dedt. Vi var enige om at det dessverre er nesten blitt vvanntette skott mellom oss. Og at faren for en konflikt mellom den såkalt kristne og muslimske verden, er stor.

Derfor er religionsdialog så viktig!