Yeonmi Park har skrevet bok om sine opplevelser i Nord Korea, og om flukten til Kina. Boka heter "In order to live". 

Det 20. århundre, - ideologienes krigsskueplass

Jeg har begynt å interessere meg mer for historien til våre naboland. Det har nok bla sin årsak i frustrasjonen over den enorme plassen USA har hatt og fortsatt har i nyhetsbildet. Det irriterer meg fordi det virker som noen prøver å fortelle meg at jeg må å ta stilling til det som skjer der. Det er noe som ville vært naturlig hvis jeg bodde der, men jeg bor jo i Norge. I stedet, og for å få en litt motvekt, har jeg hørt på NRK sitt program: “Norsken, dansken og svensken” som gir et godt og oppdatert skråblikk på det som skjer i nabolandene våre, og på hva vi tenker om hverandres nyheter og vinklinger. For meg blir det viktigere enn det som skjer i USA, og noe jeg bør ta stilling til.

Jeg har også begynt å se på Netflix-serien “The Crown”, som fremstiller Englands etterkrigshistorie via hendelser i kongehuset. Og i tillegg til å gi et gripende inntrykk i kongefamiliens personlige historier, forteller den også om monarkiets og kirkens store innflytelse i samfunnet. Og under det hele fremstiller serien hvordan et av verdenshistoriens største imperier, gradvis får stadig mindre betydning og rolle etter 2. verdenskrig. 

Men det landet som har opptatt mest av tiden min, er det største og mektigste av nabolandene våre; nemlig Russland. Det begynte med at jeg gjenopptok lesningen av noen av Dostojevskijs bøker; bla Brødrene Karamasov. Jeg leste derfor også en biografi om Dostojevskij (Peter N. Waage). En biografi som gir et levende bilde av Russland i det forrige århundre. I tillegg til å fremstille forfatterskapet, gir den også innsikt i Dostojevskijs personlige historie som revolusjonær, straffange, spillegal og dypt religiøs.

Biografien var også interessant å lese i forhold til fremveksten av det 20-århundres ideologier på samme tid. Dostojevskij ble skeptisk til ideologier da han så potensialet for destruksjon i både kommunisme og nihilisme. Begge disse fenomenene var sterkt tilstede på slutten av 1800-tallet i Russland. Dostojevskij var særlig skeptisk i forhold til disse ideologienes sekulære innhold. Noe som igjen skyldes at han selv ble en troende, og ble dypt overbevist om at hvis folk sluttet å tro på Gud, ville alt bli tillatt. Han trodde at da ville all moral bli relativ, og det ville bli opp til den enkelte å bestemme hva som var rett og galt. Dette var noe som skremte ham, sikkert fordi han som straffange hadde sett hvilke uhyrlige ting mennesker var i stand til, men også i hvilken grad mennesker blir styrt av det ubevisste og irrasjonelle. Dette er tema som på ulike måter går igjen i alle bøkene hans. I en av bøkene sine spådde han også at hvis sekulære ideologier fikk makten i Russland, ville konsekvensen bli flere titalls millioner menneskers død. Dette fikk han også rett i, og det sier noe om geniale kunstneres evne til å se inn i fremtiden, og dermed være forut for sin tid.

Jeg har også lest Aleksandr Solzjenitsyns: “Gulag-arkipelet”. Det var en tung og krevende øvelse. Det var det fordi det handlet om å lese 2000 sider som beskriver og dokumenterer ondskap, idioti, meningsløshet og grusomheter som langt overgår nazistenes ugjerninger i sine konsentrasjonsleire; både i varighet, antall, vilkårlighet og brutalitet. Solzjenitsyns fremstiller leirene som en umiddelbar og uunngåelig konsekvens av de russiske revolusjonæres behov for å utrydde alle meningsmotstandere og “priviligerte”. Han ironiserer også over at det systemet (tsarens luksus og tyranni) de nedkjempet gjennom revolusjonen i 1917, var mye mer humant enn systemet som erstattet det. For meg ble det å lese bøkene, en sterk påminning om å ikke rive ned noe før en har noe bedre å erstatte det med, nesten uansett hvor urettferdig og brutalt et system eller regime er. Men også hvor farlig det er når en maktelite påberoper seg å inneha den eneste og fullkomne sannheten. Det er som nevnt en bok det er en utholdenhetsprøve å lese, men som det heller ikke går an å gå upåvirket videre av. Heller ikke for meg.

Det skremte meg også hvor underkommunisert denne historien er, og hvor uinformert jeg selv har vært. 

Det gjorde at jeg senere valgte å se den franske 3-delte dokumentaren: “Gulag, Sovjets dødsleirer”. For meg ble det en dokumentar som på en sterk og tydelig måte bekreftet og utvidet Solzjenitsyns selvopplevde fortelling.  

Så leste jeg Odd Gunnar Skagestads bok: “Fra Lenin til Putin”. Det er en bok som bekrefter Solzjenitsyns fremstilling, og som i tillegg formidler hvordan Russland fortsatt bruker propaganda og løgner for å skjule det som egentlig foregår. Skagestad skriver i tillegg mye om den russiske kulturs tradisjon for å dyrke styrke; - både den sterke leder og den sterke mann. Det er en tradisjon som også innebærer at den sterke bør, og har rett til, å bruke makten sin for å holde kontroll. Og at det er noe som også er statens/ledelsens oppgave, og som derfor blir beundret. Dette er et fenomen som har eksistert fra tsar Nikolaj, og tsarene før han; og videre gjennom bla Lenin, Stalin og Putin. Og Skagestad argumenterer godt for at Putin har posisjonert seg for å bli Russland nye, eneveldige tsar. 

Jeg har også sett serien: “Fortell meg hvem jeg er”. Det er en spansk serie om det 20-århundre. Et århundre som Julia Navarro (forfatteren av boka som er bakgrunnen for serien) har omtalt som en voldelig tragedie for menneskeheten. Serien er delvis både overdrevent romantisk og urealistisk, men viser likevel godt konsekvensene av de ulike sekulære ideologienes fremmarsj for vanlig folk i ulike deler av Europa. Og i serien møter vi både fascismen, nazismen og kommunismens grusomme konsekvenser. 

Etter alt dette gjorde jeg meg mange tanker om de ulike ideologienes enorme betydning både for historiens gang, og for dagliglivet til vanlige folk. Men jeg har også tenkt mye rundt hvor farlige de kan være.

Noen av spørsmålene jeg stilte meg var: Hvorfor fikk de så enorm betydning? Kan det være noe i at det tomrommet kristendommen etterlot seg, måtte fylles av noe fordi mennesker alltid søker tydelige og enkle svar for å lette tilværelsens byrde og smerte? Og at ideologiene tar fra oss noe av det tyngende ansvaret for egne valg? Og er det slik at når ideologene og de styrende har bestemt hva som er “den rette lære”, og gjerne forenklet det til ensidige forklaringsmodeller som alt handler om, som f.eks klassekamp, så har man i samme slengen definert hva som er galt å tenke, og dermed hvem som er fiender. Noe som igjen kan rettferdiggjøre hvem som må elimineres?

Et annet spørsmål blir da om en kristen ideologi er bedre enn en sekulær? Jeg tror det, fordi det da ikke finnes fasitsvar; ingen jordisk utopi som skal oppnås gjennom rette tanker og handlinger. I stedet postuleres en transcendent virkelighet, og en høyere moral som alle levende mennesker; fattige som rike, priviligerte og undertrykte må bøye seg for; inkludert de øverste makthaverne. Det betyr ikke at kristen ideologi er ufarlig eller ufeilbar, men at den sannsynligvis er bedre enn en ren materiell og sekulær ideologi.

Det var noe av dette filosofen Friedrich Nietzsche så, da han sa at Gud var død. Det var ikke noe han triumferende uttalte for sin egen del, men det var noe han så som et faktum, fordi opplysningstiden, evolusjonslæren og rasjonaliteten i beste fall hadde gjort Gud til en teoretisk tanke for folk. Mens Gud tidligere hadde vært en ubestridelig sannhet og levende realitet for de fleste. Nietzsche spådde at når selve fundamentet for den vestlige kultur og moral var borte, ville tomrommet fylles av noe annet og mye verre. Så utsagnet hans:  “Gud er død”, bør egentlig forstås som en advarsel mer enn en triumferende påstand.

Jeg vet at jeg som ungdom selv var forvirret, og tenkte at jeg trengte et slags kompass, et tankesystem som kunne hjelpe meg å orientere meg i verden. Jeg tror nå det var et nokså allmennmenneskelig behov jeg hadde. Det var et helt normalt behov for å ha noe å bøye seg for, se opp til og “tilbe”. Og det var sikkert også et behov for å bli en del av noe større enn meg selv. Jeg husker enda godt hvordan jeg falt til ro da jeg fant det i noen av de tankene som rørte seg i samtiden. For meg skjedde det gjennom organisasjonen “fremtiden i våre hender” og i kristendommen. Jeg opplevde at det ble en god miks av en “jordisk” og en “åndelig”  tankemodell. Det skyldes nok også at det var noe der som fant gjenklang i min egen personlighet og oppvekst. Men jeg tror jeg var heldig fordi begge deler var gjennomtenkte kompass med gode verdier i bunnen. Andre av mine jevnaldrende venner fant utrolig nok sin tilhørighet i marxismen, og begynte å “tilbe” Mao og Lenin. Nå tenker jeg at også mine “guder” (Damman og Jesus), svekket noe av min evne til å tenke selv, og ta ansvar for egne valg. Likevel var det sikkert noe jeg trengte den gangen. Og kanskje er det også slik at man må spisse seg inn mot noe avgrenset først, finne noe å tro på, noe å overgi seg til, for å “finne seg selv”. Og kanskje er det slik at man først etter det, kan ta en fri og selvstendig stilling til hva som skal ha betydning i eget liv; og dermed bli mer styrt innenfra . 

Uansett er det skremmende å studere den enormt ødeleggende kraften ulike sekulære ideologier hadde i det 20-århundre. Sannsynligvis var bla kloden svært nær å bli utryddet som en følge av den kalde krigen. Det var en krig som kan forstås som en krig mellom ideologier: én vestlig, kristen frihetsideologi, og en totalitær, sekulær tvangsideologi. 

Det som skremmer meg enda mer, er at det ikke ser ut som vi har lært noe særlig av det som skjedde i det 20-århundre. For igjen ser jeg tendenser til ideologiers og gruppers fordømmelse av hverandre. Og jeg ser mer og mer splittelse pga identitet, etnisitet, kjønn og politisk ståsted. Det virker som folk igjen er villige til å underordne seg ulike ideologiers bannere. Samtidig har teknologien og våpnene våre blitt enda mer kraftfulle og ødeleggende. Og for meg ser det også ut som kunnskapen om de kristne verdiene og den kristne kulturens betydning, blir stadig mindre.

Jeg tror derfor ikke klimaet er vår tids største utfordring. 

Jeg tror det er ideologienes fordummende og splittende effekter.

Risikable tanker

Jeg opplever at det er stor enighet omkring myndighetenes takling av korona-situasjonen. Det er egentlig litt rart etter et helt år med unntakstilstand-lignende forhold i landet vårt. Selv er jeg etterhvert blitt mektig lei av alle reportasjer, tiltak og regler om dette i hver eneste nyhetssending, og i alle aviser. I tillegg er jeg alvorlig bekymret for de negative konsekvensene tiltakene har, selv om de riktignok er svært små for min egen del. 

De fleste jeg snakker med, syns myndighetene våre har fornuftige tiltak for å hindre smittespredning. Og de er opptatt av å følge reglene fra myndighetene, og blir sinte hvis noen boikotter reglene, eller stiller spørsmålstegn ved dem. For meg virker det likevel som mange er mer opptatt av at reglene må følges, enn av frykt for selv å bli smittet eller smitte andre. Det er også interessant å se hvor lovlydige vi er i dette landet, og hvor kjappe vi er til stadig å justere oss til nye tiltak som skal hindre smittespredning. 

Kanskje er det slik fordi vi har stor tiltro til myndighetene og ekspertene våre. Men jeg tror også det handler om at mediene/ nyhetskanalene i hovedsak lojalt støtter opp om og forsvarer de ulike tiltakene, og også har mange saker som viser hvor farlig viruset er.

For egen del savner jeg en mer grunnleggende samtale/debatt om hva det egentlig er vi holder på med. Men det virker vanskelig å få til. For prøver jeg på det, blir jeg nesten automatisk oppfattet som at jeg forsøker å svekke oppslutningen om tiltakene, og dermed bidrar til økt smittespredning.

Likevel mener jeg det nå er på tide at vi tenker oss om. Vi har hatt et helt år med tiltak. Tiltak som fortsatt handler om en nærmest total nedstengning av samfunnet både her i Kristiansand og andre steder i landet vårt. Tiltak som alle vet er svært skadelige for økonomien, og enda mer for de som sliter med ensomhet og psykiske utfordringer. 

Jeg kan ikke la være å undre meg over om tiltakene har blitt så omfattende fordi vi er styrt av en irrasjonell frykt for et usynlig og potensielt dødelig virus? For meg ser det nå også ut som om tiltakene mot viruset begynner å bli mer skadelige enn selve viruset. Det finnes jo også andre farlige sykdommer og ulykker vi eventuelt kunne satt inn kraftfulle tiltak mot. Hvorfor gjør vi i tilfelle ikke det?

For meg virker det som om det bare er de økte smittetallene myndigheter og media er opptatt av for tiden. En økning som sannsynligvis også handler om at mange flere tester seg nå. Samtidig er det få alvorlig syke, og nesten ingen som dør. De aller mest utsatte for alvorlig sykdom/død, er også vaksinerte. I tillegg finnes det etterhvert gode medisiner som forebygger smitte, og som i tillegg minsker risikoen for alvorlige sykdomsforløp.

Jeg legger dessuten merke til at det stadig oftere i media refereres til “korona-relaterte dødsfall”. Det syns jeg er bra fordi jeg tror det samsvarer mer med de faktiske forholdene; nemlig at det er sjelden covid-19 viruset alene tar liv. Fordi det som regel handler om ulike tilleggsdiagnoser som bidrar til ev. alvorlig sykdom/død.

Konklusjonen burde være at det er på tide å åpne opp og lette på noen av restriksjonene. Men jeg kjenner at det er nesten umulig for meg å skrive at jeg anbefaler det. Fordi det er ingen eksperter og myndigheter som er enige med meg. Og jeg vet jo også at konsekvensen kan være at noen dør hvis vi åpner opp for mye.

Jeg tror selvsagt ikke det vil ha noen effekt om jeg foreslår en større gjenåpning av samfunnet vårt nå. Ikke minst fordi det ikke er jeg som bestemmer, og også fordi alle eksperter og myndigheter er uenige med meg.

Og i tillegg kjenner jeg jo på at hvis jeg hadde vært ekspert eller hatt myndighet til å bestemme reglene, så er det ikke sikkert jeg ville gått inn for å åpne opp mer. Fordi da ville jeg ha fått ansvaret for de eventuelle negative konsekvensene.

Likevel skulle jeg ønske det var mer akseptert å stille spørsmålstegn ved tiltakene, og ha en fordomsfri debatt om dem. Selv om det ev. kunne føre til en svekket effekt av tiltakene. 

Jeg tenker det bør være lov å være kritisk og stille spørsmålstegn uten å bli betraktet som uansvarlig eller umoralsk. 

Jeg kritiserer overhodet ikke de som følger reglene. Det er flott at de gjør det. Men jeg ønsker også for egen del retten til å vurdere fornuftigheten av anbefalingene. Og ev ikke ta dem så nøye hvis jeg finner ut at det er bedre å overse dem, enn å følge dem. Men selvsagt også selv ta ansvaret for de valgene jeg tar.

Jeg syns jeg hører at folk protesterer: Det er nettopp derfor det er så viktig å ha regler. De er der jo for å hindre at alle gjør som de selv vil. Og særlig viktig er det når det er myndighetene og ekspertene som foreskriver dem. For uten respekt for myndigheter og eksperter, vil det oppstå totalt kaos. Ikke minst når vi står oppe i en uforutsigbar pandemi.

Jeg er ikke enig. Jeg tror vi trenger noen som kjenner reglene og forstår dem, men som likevel er villig til å kritisere og ev bryte dem hvis de skader mer enn de gagner.

Det kan skape en åpen og sunn debatt. Men det forutsetter selvsagt respekt for hverandres meninger. Og det krever også at vi lar være å karakterisere dem som er uenige med oss som farlige eller uansvarlige.

Jeg tror også mange regler er laget for å skape trygghet. Fordi de fungerer slik at når vi følger dem til punkt og prikke, kan ingen angripe eller kritisere oss etterpå om vi eventuelt har valgt feil.

Selv har jeg tenkt at jeg vil ta ansvar for egne valg under dette pandemi-året. Jeg har lyttet til, og forsøkt å følge reglene først og fremst for å unngå å skade andre på ulike måter. 

Jeg har ikke vært redd for å bli smittet selv. Det har nok vært fordi jeg har tenkt at sjansen for å bli smittet har vært liten. Og det samme har jeg tenkt om faren for å bli alvorlig syk. 

Derfor har jeg klemt barnebarn mange ganger det siste året. 

Jeg har også opprettholdt kontakt med noen utvalgte venner, og deltatt på samlinger for folk som sliter psykisk.

Som lærer har jeg hatt kontakt med mange elever og ansatte. Først og fremst fordi det har vært viktig for min egen del å ha noe fast og meningsfullt å fylle dagene med.

Kanskje er det nå noen som syns jeg både tenker og har oppført meg uansvarlig. 

Men den risikoen tar jeg. Jeg er jo 66 år, og tilhører tross alt risikogruppen.

USA-året 2020

USA har lenge vært det viktigste landet i verden. Både politisk, økonomisk og kulturelt. På godt og på vondt.

2020 går mot slutten, og “koronaen” er kåret til årets ord. Likevel vil jeg hevde at “USA” like gjerne kunne vært det. Fordi det som skjedde der, preget overskrifter og innlegg mer enn noe annet. I alle fall i de nyhetsmediene jeg har fulgt. Det holder å nevne presidentvalg, Trump-uttalelser, pandemi-håndtering, og rasisme-demonstrasjoner. Dekningen var så massiv at jeg lurte på om det som skjedde der var viktigere enn det som foregikk i mitt eget land. For plutselig kunne jeg tenke: “tror journalisten jeg bor i USA, og skal stemme ved valget, eller gå i demonstrasjonstog der?

Jeg opplevde også at det var viktig for journalistene å understreke hvor løgnaktige og farlige Trump og hans over 70 millioner tilhengere var. Som om det var et stort poeng for dem å overtale meg til ikke å stemme på han. Jeg er uenig med Trump og republikanerne i det meste, men jeg bor ikke i USA, og trenger ikke ta stilling til alt som skjer der.

Hvorfor får det som skjer i USA så massiv dekning i Norge? Og hvorfor presenteres det som om vi må stilling til det? Det som skjer der kan vel ikke være SÅ viktig for oss? 

Jeg har derfor tenkt at nyhetsdekningen fra USA i 2020 var veldig overdrevet.

Ja, jeg vet at USA har stor betydning i verden; både politisk, økonomisk og kulturelt. Men jeg tror betydningen er mindre enn før. Og det som skjer der, har vi heller ingen innflytelse over, og det har i tillegg liten betydning for hverdagslivet vårt. Jeg har ikke noe imot å løfte blikket fra min egen lille andedam, og se meg rundt. Men da syns jeg det er mer interessant å følge med på det som skjer i nabolandene våre. Og ikke minst ønsker jeg meg litt mer dyptpløyende (og kontroversielle) reportasjer omkring utviklingstrekk i vårt eget land. For hva er poenget med å være så opptatt av ulike hendelser i USA?

Men så har jeg tenkt litt videre, og kommet til at kanskje er dekningen så massiv nettopp fordi det som skjer “over there” faktisk har enorm betydning for det som skjer i vårt eget land og i våre egne hoder. Og da tenker jeg ikke først og fremst på den politiske, økonomiske og kulturelle betydningen USA har. Men jeg tenker mer på tankegodset som kommer derfra; dvs på den ideologiske påvirkningen USA har, både på måten vi tenker på, og på hvilke ting vi fokuserer på i vårt eget land. 

For hvor kommer metoo-bevegelsen og identitetspolitikken fra? Og hva med rasisme- og black lives matter-demonstrasjonene? Eller debatten om kjønnsmangfold, krenkelseskultur, “trygge soner”, statue-nedrivninger, og prosesser rundt forbudte/påbudte ord?

Jo, det kommer fra USA. Og det underligste er at dette tankegodset overføres direkte som de viktigste tema og problemstillingene i vårt eget land. Selv om samfunnsforholdene og kulturen vår er helt forskjellig fra USA´s. 

Mye av årsaken ligger nok i at sosiale medier sprer disse ideene i rekordfart. Men sannsynligvis skyldes det enda mer forestillingen om at USA er trendsettere, og har definisjonsmakten i forhold til hva som skal være viktig i verden. Slik har det vært i minst hundre år, og vil sannsynligvis også fortsette å være i mange tiår framover. Enten vi liker det eller ikke.

Riktignok spår mange at Kina snart vil overta USA´s rolle i verden. Og det er mye som tyder på det økonomisk sett. Noe som selvsagt også vil gi dem stor politisk betydning. Men på andre områder tror jeg ikke de vil overta. Det er i alle fall ikke ønskelig at et diktatur med sensur, undertrykkelse, menneskerettighetsbrudd og forfølgelse av regimekritikere skal få en slik innflytelse i verden. I tillegg er Kinas kultur og tankesett så langt fra den vestlige verdens, at sjansen for å ta over USA´s rolle, er minimal.

Leonard Cohen har sagt at det er mange grunner til å være kritisk til USA´s rolle i verden, men at det ikke er sikkert vi vil like det som kommer etter USA. For det er lett å si enormt mye negativt om USA og deres aksjoner/kriger i ulike deler av verden. Samtidig går det an å tenke at de har vært uunnværlige i forhold til å demme opp for verdenskommunismens fremmarsj. Hvordan verden hadde sett ut nå uten USA´s innsats på det området, er det selvfølgelig vanskelig å si noe sikkert om. Men den som vet litt om kommunistenes herjinger i alle land de har tatt/fått makt, vet også at det ikke har vært noen mer dødbringende og destruktiv ideologi noen steder noen gang. Det var også en ideologi som fremprovoserte den kalde krigen mellom øst og vest. En “krig” som var på nippet til å forårsake den totale utslettelse av alle sivilisasjoner og hele kloden vår.

USA´s innflytelse har alltid vært på godt og vondt; men mest på godt, syns jeg. Ikke minst ideologisk som demokratiets, menneskeverdets og ytringsfrihetens fyrtårn.

Nå er jeg derimot mer usikker på om jeg ønsker den betydningen USA tradisjonelt har hatt. Jeg syns mer og mer derfra fremstår som både naivt og farlig tankegods. Tankegods som vi i vårt land hverken har bruk for; eller har noen overføringsverdi. Fordi mye av det handler om å bare si og mene det korrekte, og i tillegg forby ukorrekte ord og meninger. Men også om å gjøre gruppeidentitet viktigere enn enkeltindividets evne og rett til å uttrykke seg.

Så kanskje bør vi satse mer på å lage våre egne agendaer, og sette på dagsorden det som er viktig for oss i vårt eget land. Og som det dermed også er mye viktigere å ta stilling til. Fordi det er i Europa, Skandinavia og Norge vi faktisk befinner oss. 

Og det er her gode og dårlige beslutninger rammer oss. Og det er også her vi har mulighet for å engasjere oss, og bruke stemmeretten og ytringsfriheten vår.

Med håp og gode ønsker for 2021!

Hva var det som skjedde?

Jeg har levd lenge. Men det som skjer nå, er helt nytt for meg. Men ikke for menneskeheten.

Det er søndag formiddag. Jeg er alene hjemme. Likevel finner jeg fram søndags-serviset som vanlig. Og tenner lys på frokostbordet. Som vanlig. Det tydeligvis viktig for meg å gjøre det kjente og normale. Selv om alt er forandret nå. Men det gjør godt å kjenne at små ting fortsatt betyr noe. Selv om tiden er stor og ny. Ja, kanskje er det slik at de små tingene - detaljene, blir viktigere enn vi tror framover. 

For det betyr noe å ha struktur på dagene. Vi kan gjøre det gjennom å skille ut innsatstid fra avslapning. Men også ved å skille ut det ekstra fra det vanlige. Ja, kanskje er det nettopp nå vi trenger rytme, struktur, disiplin, og de små, men viktige forskjellene. For de faste vanene vi har hver dag, har betydning. Også i krisetider. Måltidene, samværene, døgnrytmen, pausene, jobbingen, trimmen, velkomstene og avskjedene, betyr noe. For det er slik vi holder oss selv og relasjonene våre sunne; både fysisk og psykisk.

Likevel kjenner jeg at alle de negative nyhetene påvirker meg. Jeg blir bekymret. Mer enn noen gang før. Jeg som hele livet har vært omgitt av et trygt og velfungerende samfunn. 

Om natten kan jeg våkne etter en fin drøm, og ha glemt det som skjer. Men så husker jeg, - og plutselig er virkeligheten på nytt blitt et mareritt.

Da trenger jeg motvekt. Noen positive nyheter. Og det hjelper å høre at situasjonen i Kina bedrer seg. For jeg vet jeg trenger håp. Mer enn noe annet. Jeg har vært uten håp, og vet hvordan det kjennes. Men dit vil jeg aldri komme mer.

Likevel spør jeg meg selv: Hva er det egentlig som skjer? Og hvorfor får det som skjer så store konsekvenser? Tok vi ikke advarslene på alvor? Hadde vi fokus feil sted?

Og er måten vi reagerer på fornuftig? Eller reagerer vi som en engstelig elefant under angrep av en mus? En elefant som får panikk, mister kontrollen, og pga det faller utfor et stup?

Og så slår det meg at jeg sannsynligvis tilhører den eneste generasjon noensinne, som i sin levetid aldri har opplevd reelle trusler mot liv og helse i form av krig, pest, sult eller naturkatastrofer. For slike ting har folk alltid visst om, eller kjent på kroppen selv. 

Men nå er det tydeligvis min generasjons tur. Vi slapp ikke unna, vi heller. 

Og nå lurer jeg på hva  lærdommen av dette kommer til å bli. Etterpå. For noe kommer vi til å lære. Helt sikkert. Noe dypt og viktig. Både hver enkelt, landet vårt og hele det globale fellesskapet. 

Av positive ting; tror jeg at takknemligheten for det vi har, og har oppnådd, vil øke betraktelig. Vi vil også ha oppdaget at tid og ro skaper mye overskudd og kreativitet. Vi vil også ha skjønt at vi trenger hverandre, og hvor viktig det er å være sammen.

Samtalene rundt kaffebordene vil få større dybde og alvor. Og det er bra. For vi har ikke fått tiden for å slå den ihjel. Vi har fått den fordi vi har betydning, og fordi det vi sier, tenker, føler og gjør betyr noe. Fordi vi alle kan bidra til at verden blir et litt bedre sted enn den ville vært uten oss. Både lokalt, nasjonalt og globalt. Ikke noe mindre enn det. Og lærer vi det gjennom en krise, er den kanskje verdt det. For da har vi lært det viktigste av alt.

Men ingen av oss vet enda helt hva som kommer. Og ingen vet konsekvensene av det heller. For vi står foran et stort og ukjent landskap. Som likevel ligner på det folk har opplevd mange ganger før. Og kommet seg gjennom det.

Men uansett: her er vi nå. Så Gud hjelpe oss alle til å ta gode valg. For det trenger vi. Amen.

Katastrofe-året 2020

Jeg har levd lenge. Men det som skjer nå, er noe helt nytt. For meg, også. Men ikke for menneskeheten.

Her jeg sitter, er det søndag formiddag. Regnet pisker mot ruta. Og tankene vandrer. Langt og lenge. For denne dagen er den første søndagen i en ny tid, - og i et nytt landskap.

Jeg er alene hjemme. Likevel finner jeg fram søndags-serviset som vanlig. Og tenner lys på frokostbordet. Som vanlig. Det tydeligvis viktig for meg å gjøre det kjente og normale. For det kommer til å bli mange “søndager” framover nå. Men jeg vil likevel skille de ordentlige søndagene ut fra hverdagene.

Og det er godt å kjenne at slike småting fortsatt betyr noe for meg. Selv om tiden er “stor” og ny. Ja, kanskje er det slik at de små tingene - detaljene, blir viktigere enn vi tror framover. 

For det betyr noe å ha struktur på dagene våre. Og vi kan gjøre det gjennom å skille ut innsatstid fra pausetid og kos. Men også ved å skille ut det ekstra fra det vanlige. Kanskje er det nettopp nå vi trenger rytme, struktur, disiplin, og de små men viktige forskjellene. For det vi har av faste vaner hver dag, er de mest betydningsfulle tingene i livet til oss alle. Også i krisetider. Måltidene, samværene, døgnrytmen, pausene, jobbingen, trimmen, velkomstene og avskjedene, betyr noe. For det er slik vi holder oss selv og relasjonene våre sunne både fysisk og psykisk.

Likevel kjenner jeg at alle de negative nyhetene påvirker meg. Jeg blir bekymret. Mer enn noen gang før. Jeg som hele livet har vært omgitt av et trygt og velfungerende samfunn. Alt føles litt uvirkelig; nesten som å være med i en film. (Selv om jeg ikke har prøvd det). Og om natten kan jeg våkne etter en fin drøm, og ha glemt det som har skjedd. Men plutselig husker jeg, og så er den våkne virkeligheten blitt som et mareritt.

Og jeg kjenner at jeg virkelig trenger litt motvekt. Noen positive nyheter. Så når jeg hører at øyeavdelingen på Ullevål har åpnet igjen, og at ting i Italia og Kina bedrer seg, gjør det meg glad. 

Jeg kjenner jeg trenger håp. Mer enn noe annet. For jeg har vært uten håp en gang, og vet hvordan det kjennes. Og dit vil jeg aldri mer.

De gode vanene, og godt håp, er ekstra viktige i disse dager, tror jeg. For ting er ikke som før. Det som nå skjer, har jeg aldri opplevd før. Og jeg har levd en god stund. Derfor spør jeg meg selv hele tiden: Hva er det egentlig som skjer? Ligner det på noe?

Og jeg lurer også på hva  lærdommen av dette kommer til å bli? Etterpå. For noe kommer vi til å lære. Helt sikkert. Noe dypt og viktig. Både hver enkelt, landet vårt og det globale fellesskapet vi alle er en del av. 

Og jeg tenker i tillegg: Kanskje bør vi også lete etter årsakene til det som skjer. Og til hvorfor det får så store konsekvenser. Og spørre oss om vi gikk feil noe sted? Om det har vært noe vi ikke har tenkt på, eller regnet med.

Vi kan f.eks begynne å lete etter svar langt tilbake i tid. I eldgammel visdom.

For jeg tenker at det som skjer nå, overhodet ikke er nytt. Det har skjedd mange ganger før. Også i mye mer dramatiske former enn nå. Både på andre steder i vår tid, og til andre tider før oss. Både i form av pandemier og andre trusler. Der hele sivilisasjoner og befolkninger har blitt utslettet. I form av ebola, spanskesyke og svartedauden. Og i et utall av andre grusomme katastrofer og angrep mot folks liv og helse. Og det slår meg med stor styrke at jeg sannsynligvis tilhører den eneste generasjon som i sin levetid aldri har opplevd slike reelle trusler mot liv og helse i form av krig, pest, sult eller naturkatastrofer. For slike ting har folk visst om, regnet med, eller kjent på kroppen selv, til alle tider og på alle steder. Bare at det har vært til andre tider og på andre steder.

Men nå er det tydeligvis min generasjon sin tur. Vi slapp ikke unna likevel, vi heller. 

Fordi det som nå skjer, har skjedd utallige ganger før, kan det også gjenfinnes i eldgamle fortellinger verden over. Det er fortellinger som ofte handler om noe farlig som bygger seg opp i mørket eller villmarken utenfor bymurene. Som regel er det i form av et udyr; - en drage som skjuler seg der ute. Men nesten ingen legger merke til den, og ingen tar den på alvor, og derfor vokser den seg stor og farlig i det skjulte. Helt til folk legger merke til den fordi den begynner å bli litt nærgående og plagsom. Men da er det for sent. For plutselig løfter dragen hodet sitt høyt over bymuren, åpner det fryktelige gapet sitt og spyr ut ild og røyk. Og da brer panikken seg. Som ild i tørt gress. Og ødeleggelsene blir gjerne enorme. Også fordi folk er totalt uforberedte, og panikken fører til mange overilte og gale valg. 

Men da er det at en person med mot, visdom og styrke melder seg, og med fare for sitt eget liv, drar avgårde for å bekjempe uhyret. Og etterhvert også spore opp reiret der ormeyngelen befinner seg. For så å utslette både dragen og reiret dens. Det han gjør har stor risiko, og han blir også ofte stygt skadet i kampen. Men disse fortellingene slutter gjerne med at helten til slutt bringer med seg tilbake de som har vært fanget av uhyret, sammen med en stor skatt som det har voktet over. Til stor jubel fra befolkningen.

I vår variant av en slik fortelling, kunne det like gjerne vært drage-yngelen som i det skjulte pulveriserer, og finner sine veier under bymuren vår, og plutselig myldrer fram der vi trodde vi var trygge. Kanskje også fordi vi var opptatt av helt andre farer. Fokuset vårt var et helt annet sted. 

For slik er det alltid: de største farene befinner seg alltid utenfor fokus; i de skjulte; i mørket. Og kanskje også der vi minst av alt ønsker å se. For jeg tenker at den faren som møter oss nå, har nærmet seg i det skjulte lenge. Utenfor fokus og under radaren. Den har også vært neglisjert og bagatellisert. Slik har den har vokst seg stor og sterk, og til slutt kommet seg helt inn i manges kropper over hele kloden. Og panikken brer seg. Naturlig nok. For faren er stor og reell. Derfor har alle nå fullt fokus på å stoppe angriperne og begrense sykdommens skadevirkninger. Slik det bør være.

Men nå ser jeg i tillegg at fokuset har begynt å endre seg. Sakte, men sikkert. For fler og fler har nå begynt å oppdage en potensielt enda større fare: Det virker som grunnmuren under byen vår er skadet; den holder på å smuldre opp og rase sammen. Ordene som brukes taler sitt tydelige språk: krakk, ras, kollaps.

Og så kommer de virkelig mørke tankene til meg også: Kan dette være starten på vår vestlige, kapitalistiske sivilisasjons undergang? Rakner grunnmuren vår? En grunnmur som heter: Produksjonen av stadig flere varer og tjenester. Stadig økt velstand, og flest mulig raske og lettvinte løsninger. 

Eller har vi en enda dypere grunnvoll enn “tingenes kultur”? En grunnvoll som er sterkere og mer varig; - under den materielle? Som vi kanskje har glemt. Eller har trodd var gammeldags og utdatert.

Dette er alvorlige og ubehagelige spørsmål, men kanskje bør vi likevel våge å tenke slike tanker nettopp nå. Lufte dem. Drøfte dem med hverandre. For kanskje har grunnmuren ikke vært så trygg og sterk som vi har trodd. Kanskje har vi en smertefull lekse å lære?

Kanskje må vi begynne å tenke helt nytt?

Mot en slik bakgrunn er vi likevel utrolig godt rustet i Norge. Både i form av et system som fungerer godt, sterkt samhold og bunnsolid økonomi. Men det er også motsetninger i landet vårt som kan forsterke seg i denne krisen, og trusselen er også global, så derfor vet vi ikke i hvilken grad andre lands forhåndsregler vil påvirke oss.

Men fordi vi er svært rike, har vi kanskje mer enn noen trodd at fremtiden består av stadig mer lykke, trygghet og fremgang. Og da er vi sannsynligvis dårligere rustet enn andre når alt plutselig stopper opp, og selve grunnmuren vår slår sprekker.

Jeg tenker også mye på dobbeltheten i alt som skjer. For det finnes både positive og negative hendelser og fortellinger der ute. Jeg tror det er viktig at vi tar inn og deler begge deler med hverandre. Det er ensidigheten og de enkle fasitsvarene som kan være det største problemet under en krise. Mens det er et helhetlig bilde med flest mulige fasetter, vi trenger. 

Derfor er det helt avgjørende nå at alle får lov å si det de tenker. Og at ikke enkelte meninger forbys eller svertes. For alle kan ha noe å bidra med. Og det er viktig at vi lytter til hverandre. 

Slik at alle tenker at de kan ha viktige bidrag. Og ikke minst: at vi ikke skjuler, lyver eller feier ting under teppet. For det er da nye drager kan vokse i skjul. Under radaren eller teppet. Og dess lengre de får lov til det, dess farligere blir de.

Derfor tenker jeg også at det er viktig å følge med og være våken. Og følge myndighetenes regler, men samtidig ta ansvar for egne handlinger og valg. For vi hverken kan eller bør overlate ansvaret for egne valg i dagliglivet vårt til andre. Og kanskje vil vi oppdage etter som tiden går, at vi må ta mer og mer ansvar selv, og ikke regne med at myndighetene ordner opp i alt for oss.

Heldigvis har vi i Norge mye av det som trengs i en krisesituasjon: Vi har gode og kloke ledere. Vi har mange helter som er villig til å ofre mye for fellesskapet. På bakken. I selve kampen mot inntrengerne. De er sterke, modige og kloke alle sammen. Og lederne lager regler som folk stiller seg bak. Og vi støtter, stiller opp og hjelper hverandre. Men jeg ser også tendenser til panikk og overdreven frykt. Forståelig nok. Men jeg tenker at det tross alt er bedre å være føre var enn etter snar.

Jeg ser også at noen sluntrer unna. De bryr seg ikke, for de mener de vet bedre. Og de lager egne regler som passer best for dem selv. Jeg tror det er veldig farlig, for da må samfunnet forholde seg til en tilleggsbelastning som bare forverrer situasjonen. En belastning som også skaper mistillit og aggresjon mellom ulike grupper. I stedet for mest mulig samhold. Jeg tenker at blir slike problem store, må de som bryter reglene bli bøtelagt eller fengslet.

Jeg opplever at noe språkbruk kan være med på å stigmatisere enkelte grupper i befolkningen; f.eks hytteeiere. Det liker jeg ikke. Alle kan gjøre dumme valg, og tenke mest på seg selv, men det er ikke fordi de er velstående og har gjort det bra i livet. Eller kommer fra Oslo.

Jeg hører også mange si at krisen nå først og fremst handler om å stå opp for alle de sårbare eldre i samfunnet vårt. Og det syns jeg er bra, fordi vi er mer utsatte for å bli alvorlig syke enn andre. Men når det sies slik, høres det ut som at det å være eldre pr definisjon handler om å være syk, svak og sårbar. Men eldre mennesker er en svært sammensatt gruppe. Mange er både friske og spreke. Og mange av dem kan faktisk bidra svært godt i forhold til å ta seg av f.eks barnebarna sine, mens foreldrene kanskje må ut i krigen mot viruset.

Jeg ser også at det er ikke så gøy med grensesprengende eller tullete humor lenger. Når f.eks Alexander Rybakk skrev at han var glad for at ikke folk hoppet på han for å ta selfies lenger, så var det ikke alle som syntes det var så morsomt.

Jeg tror at de fleste familiene vil komme styrket ut av denne tiden. Foreldrene vil bla få mer ansvar for barnas læring i hverdagen, og det virker også som mange lager gode strukturer for seg selv og barna sine hjemme. Kanskje kan det som skjer bli gode minner å se tilbake på. Nesten som de minnene jeg har om hvor koselig det var når strømmen gikk, og vi tente levende lys og spilte brettspill sammen. Mens familier som lenge har levd med krevende utfordringer, sannsynligvis vil oppleve det motsatte, og få det ekstra tøft i tiden framover. Jeg er også bekymret for hva som kan skje når hundretusener av ungdommer begynner å kjede seg, og vil finne på “gøye” ting. Særlig i forhold til de ungdommene som har fått bestemme reglene hjemme over lang tid. 

Og jeg tror at det nå er viktigere enn noen gang at det er de voksne som bestemmer hjemme; og har det avgjørende ordet. Vi har tross alt litt mer erfaring, og bedre oversikt over hvilke konsekvenser ulike valg kan få.

Det mest skremmende har likevel vært å se hvordan kulturlivet, idretten og næringslivet nærmest stoppet opp på dagen. Og at mange derfor kommer til å miste jobbene sine, og at mange bedrifter og foretak vil gå konkurs. De vil sannsynligvis også få store problemer med å komme seg på beina igjen. En taxisjåfør sa nettopp på nyhetene at han måtte være ute med bilen sin på gata, selv om kundene uteble. For det var jo bilen han levde av. Men hva hvis folk slutter å ta drosje, eller reise, eller handle i det hele tatt? Over lang tid. Da er det ingen mulighet for å opprettholde arbeidsplassene lenger. Uansett hvor mye NAV trår til. Eller uansett hvor mange lettelser og særordninger staten bidrar med.

Men så kommer jo også dette spørsmålet til meg: Er det som skjer nå helt normalt, og bare en av mange influensaepidemier som kommer hvert år? I år er det i Norge over 60000 som er smittet av vanlig sesonginfluensa. 2300 har blitt innlagt på sykehus pga dette. Og ca 1000 er døde, - hovedsakelig folk over 80 med tilleggsdiagnoser. Og årets influensa er en mild variant. Andre år kan tallene være høyere. Men dette er det nesten ingen som snakker om. 

Ja, jeg vet at coronaviruset er et nytt virus. Og at det ikke finnes noen vaksine, at det er mer smittsomt, og at det har mye høyere dødsrisiko enn andre kjente virus. Men oftest er symptomene milde, og ligner på vanlig forkjølelsessymptomer. Og det er bare ca 30% av de smittede som utvikler sykdommen. Jeg vet likevel at utfordringene med corona-epidemien er høyst reelle og store, fordi smittetoppen og antallet med alvorlige symptomer kan bli så høyt at helsevesenet vil få problemer med kapasiteten. Særlig hvis mye helsepersonell blir smittet. Slik at de må settes i karantene. For da vil kapasitetsproblemene virkelig bli store. 

Så situasjonen er spesiell, og byr på spesielle utfordringer. Likevel klarer jeg ikke å unngå å lure på om tiltakene er for altomfattende og skadelige i forhold den skaden de faktisk skal begrense. Kanskje må vi tåle at noen dør, og at helsevesenet må foreta tøffe prioriteringer. Særlig hvis alternativene er mye verre. 

Men så; hva vil lærdommen av dette bli når ting forhåpentligvis roer seg før eller siden? Ingen vet, men det går an å spekulere litt.

For det første: Jeg tror ikke alt blir som før. Vi går ikke tilbake til normalen. Vi vil derimot få se noen grunnleggende og dramatiske endringer. Både på godt og ondt. Vi vil både tenke, føle og handle på nye måter. Kanskje vil vi til og med begynne å arbeide på en helt ny grunnmur. Eller eventuelt restaurere noen fine, gamle ruiner.

En av de første diskusjonene som vil komme i etterkant, vil handle om virkemidlene var ute av proporsjoner i forhold til den trusselen viruset faktisk var. Og det kan bli en tøff og splittende diskusjon. Heldigvis (eller dessverre) vil vi sannsynligvis ha noe å sammenligne med i form av noen land som brukte andre og mildere virkemidler enn vi gjorde.

Kanskje vil vi også diskutere om ekspertene fikk for mye makt til å bestemme tiltak. Og om lederne for ukritisk fulgte smittevernekspertenes anbefalinger. I stedet for å tenke mer helhetlig og ta ansvar for valgene selv. Og det kan godt hende vi vil begynne å undersøke om ekspertveldet har gått for langt på andre områder i samfunnet vårt også. Jeg spekulerer i tillegg på om virus-ekspertene lenge hadde følt deres fokus ikke ble tatt på alvor, og at når coronaviruset kom, fikk de mulighet til å “ta igjen” og få bevis på at det var de som hadde rett.

En annen stor diskusjon som vil komme i etterkant, tror jeg, er medienes rolle i en krisesituasjon. For de bidro helt sikkert til å øke frykten og panikken i befolkningen. Ikke minst med sitt fokus på alle mulige skrekkscenarier. 

 Jeg tror vi også vil få se permanent mindre reising. Og strengere grensekontroller. Og vi vil få virussjekk i sikkerhetskontrollen på flyplassene. I det hele tatt vil det bli et mye sterkere fokus på det fornuftige med sterke murer og tydelige grenser. Både lokalt, nasjonalt og globalt. På godt og ondt det også.

Det vil også bli mer fokus på nasjonal selvforsyning av mat og andre livsviktige produkter. 

Proteksjonismen og nasjonalismen vil også forsterke seg, tror jeg. Og mantraet om fri flyt av varer, tjenester og folk, vil forstumme. Jeg tror også sannsynligheten for at det blir mer sosial uro, er stor. Det vil bli store protester og opprør. Og motsetningen mellom ulike lag i befolkningen, vil øke. 

Kina får nå mye ros for sine strenge tiltak under virusutbruddet der. Men når tilbakeblikket, etterpåklokskapen og evalueringene kommer, er det ikke sikkert vurderingene blir like positive. 

Jeg har ikke tilgang til all hemmeligholdt informasjon fra Kina, men når jeg leser litt om hva som sannsynligvis skjedde i fjor under de første mistankene om et nytt virus, blir jeg skremt. Sannsynligheten for at det var mye trusler, hemmeligholdelse og ignorering, er stor. For dette er kjente fenomener i alle diktaturer. Så ved en annen tilnærming fra myndighetene i Kina, kunne kanskje pandemien vært unngått. Det som er skremmende, er at diktaturet også kan få sin renessanse etter krisen. Diktatur har en tendens til å oppstå og forsterke seg i krisesituasjoner. 

Fordi behovet for en sterk og effektiv ledelse blir så stort da. Men også behovet for at noen andre har alle løsningene, slik at folk flest slipper unna ansvar. Så kanskje vil f.eks systemet i Kina med sosiale poeng for korrekt, statlig godkjent oppførsel, og intensiv overvåking, bare forsterke seg framover.

Men både diktaturets og kapitalismens farer er reelle. Og store. Så spørs det om vi er modige  og sterke nok til å konfrontere dem etter denne krisen. Etter dette angrepet på sivilisasjonen vår. Kanskje er det diktaturets tendens til å undertrykke, og til å skjule ubehagelige sannheter og hendelser som er den viktigste dragen vi bør konfrontere. Men det kommer i tilfelle til å koste. Og det kommer til å bli ubehagelig.

Men fokuset bør nok like mye rettes mot oss selv her i det såkalt “rike Vesten”. Mot vår egen ubendige trang til reise og bevege oss fritt over alle grenser. Eller mot vår ukuelige tro på at alle mulige materielle goder vil gjøre oss trygge og lykkelige. Men det vil kreve stort mot og stor styrke fra oss alle hvis vi skal konfrontere den dragen. Og ikke minst: vilje til å gi avkall på mye vi har tatt som en selvfølge.

Men sannsynligvis er det store skatter å vinne hvis vi våger å konfrontere diktaturets hovmod og løgner, eller kapitalismens umettelige begjær etter mer av alt.

 Av mer positive ting, tror jeg takknemligheten for det vi har, og har oppnådd, vil øke betraktelig. 

Vi kommer også til å ha oppdaget at tid og ro skaper mye overskudd og kreativitet. Og at pauser er bra, fordi da kan det skje mange spennende ting; både i oss selv og rundt oss. Ting som vi før ikke var oppmerksomme på i all vår travelhet og effektivitet. Vi vil også ha skjønt hvor avhengige vi er av hverandre. Og hvor sosiale vesener vi er.Kanskje vil samtalene våre også bli mer preget av litt større dybde og alvor. Det tror jeg vil være bra. 

For vi har ikke fått tiden for å slå den ihjel. Vi har fått den fordi vi har betydning, og fordi det vi sier, tenker, føler og gjør betyr noe. Og fordi vi alle kan bidra til at verden blir et litt bedre sted enn den ville vært uten oss. Både lokalt, nasjonalt og globalt. Ikke noe mindre enn det. Og lærer vi det gjennom en krise, er det kanskje verdt det, fordi da har vi lært det viktigste av alt.

Men ingen av oss vet hva som kommer. Og ingen vet konsekvensene av det som kommer heller. For vi står alle foran et stort og ukjent landskap. Det kan til og med være et avgrunn som ligger der og venter på oss.

Men uansett: her er vi nå. Så Gud hjelpe oss alle. For det trenger vi. Amen

Kunsten å provosere; - og bli provosert

I 1989 handlet det om noen vers. I 2005 om tegninger, og i 2019 om en bok. Men hadde vi egentlig lært noe?

Koranen oppfattes av troende muslimer som diktert av Gud setning for setning, bokstav for bokstav, ja, til og med lyd for lyd. Altså omtrent så hellig som noe kan bli for et menneske. Men trenger den dermed en spesiell lovbeskyttelse? Som alle må rette seg etter? Også de som ikke tror Koranen er en hellig bok? 

Det er selvsagt vanskelig å lage lovverk rundt behandling av hellige ting. For det første er det tvilsomt om det i det hele tatt er ønskelig med slike regler. Og for det andre: hvordan skal slike regler/lover i tilfelle være? For skal straffen utmåles ut i fra graden av hellighet tingene har? Eller skal lovene handle om hvilke typer krenkelser/skader/ ødeleggelser som skal være straffbare? Skal det f.eks være forbudt å tenne på, men tillatt å kaste i søpla eller tråkke på? Og skal det være forbudt å tenne på hellige bøker, men tillatt å brenne flagg? Eller skal reglene handle om hvor skadelige/farlige ødeleggelsene er? Og ikke minst: Skal det være avgjørende hvilken intensjon de som provoserer, ødelegger eller gjør narr av, har?

Jeg opplever at mange syns det burde vært forbud mot krenkende behandling av Koranen. Mens jeg mener vi trenger de som gjør narr av, provoserer og setter ting på spissen. Ikke minst i forhold til det som betraktes som “hellig” i et samfunn/kultur/religion. Det er i diktaturer at “majestetsfornærmelser” er forbudt. Naturlig nok. For der eier staten/ideologien hele sannheten, og maktapparatet fungerer slik at deres sannhet alltid trumfer vanlige folks tanker. Derfor straffes satire og provokasjoner hardt i samfunn styrt av diktatorer. Det er også slik at de fleste “muslimske stater” i praksis fungerer som diktaturer med sterk sammenblanding av sekulær og religiøs makt.

Så kanskje var det to ulike kulturer og samfunnssyn som møttes på torget i Kristiansand en novemberdag i 2019. For da  markerte SIAN sin avsky mot innholdet i Koranen, og sin frykt for Islamsk påvirkning i Norge gjennom å kaste Koranen i søpla og brenne den. Dette ble kunngjort i aviser på forhånd med både steds og tidsangivelser. Dagen før koranbrenningen sendte politidirektøren ut en ordre til politiet i Kristiansand der det stod at de skulle avverge offentlig «skjending av koranen» før det skjedde. Et utrolig sterkt utspill, som samtidig var grunnlovsstridig. Men alt tyder på at politidirektørens ordre kom på bakgrunn av rykter om  sterk mobilisering på muslimsk side med bla trusler om våpenbruk hvis Koranen ble påtent. Politidirektøren ble sterkt kritisert da den hemmelige ordren ble kjent, fordi det selvsagt ikke er forbudt å brenne bøker i Norge. Orden ble da også i etterkant trukket tilbake av justisministeren.

Jeg tror de muslimske motdemonstrantene ikke først og fremst var motivert ut fra dyp respekt for sin hellige bok. Men mer fordi mange av dem var frustrerte og mistilpassede menn som ønsket å markere styrke i møte med noen som våget å krenke dem og deres hellige bok. Og når de grep til vold mot de som skjendet Koranen, så handlet det om at de var preget av en æreskultur, der du har ansvar for å hevne de som krenker deg/din familie/din tro/din kultur. For bare slik kan din tidligere status/ære gjenopprettes. Vestlige verdier som respekt for individet og toleranse, oppleves derimot som ettergivenhet og svakhet. 

Derfor tenker jeg at vi på torvet i Kristiansand fikk demonstrert en helt annen tenkemåte enn den vi har arvet gjennom den vestlige kulturtradisjonen. For i den tradisjonen beskrives gjerne helten som den som ofrer seg for noe større, og som til og med er villig til å dø for vennene sine. Mens i islamsk/arabisk kulturtradisjon er helten derimot den som hevner seg og gjenoppretter de krenkedes ære. Derfor ser vi også at mange muslimer reagerer på provokasjoner og krenkelser med nye og verre provokasjoner og krenkelser. Det har vi bla sett i forbindelse med flaggbrenning, drapstrusler og ambassadeangrep etter ulike krenkelser av Koranen og dens Profet. Og det blir bare tragikomisk når Norges ambassadør i Pakistan kalles inn på teppet og velger å beklage koranbrenningen i sterke ordelag. Særlig når vi vet hvordan Pakistan behandler folk som slåss for ytringsfrihet og f.eks framhever Jesus foran Muhammed. De dreper dem. Eller de tillater at mobben dreper dem, mens politiet ser på. 

Og det ble ikke bedre da AP-politiker, Mona Dia, som sitter i bystyret i Kristiansand, laget en aksjon for å få inn penger til å betale boten for de som gikk til voldelig angrep på politi og koranskjenderne. 

I etterkant har jeg begynt å lure: Har vi ikke lært noe som helst etter “Sataniske vers” og karikaturtegningene? Skal vold og trusler aksepteres og unnskyldes fordi noen føler seg krenket? Vi vet jo alle at viktige debatter og problemstillinger medfører at noen føler seg krenket. Vil vi at folk som prinsipp skal velge taushet i frykt for at noen blir såret?

Jeg mener vi ikke kan la oss kneble av trusler. Selv om det er lett å mislike noen av ytringsfrihetens konsekvenser. Men det er når det testes ut hvor langt ytringsfriheten rekker, at vi trenger å forsvare den. For ufarlige floskler og politisk korrekte ytringer trenger ingen forsvar. 

Det finnes både troende og sekulære muslimer som kritiserer religionen/kulturen sin. Det er de som trenger vår støtte. For de er under trippelt press. Innad fra sine religiøse ledere, sin familie og andre troende muslimer. Der risikerer de utstøtelse og harde straffer. Og hvis de går ut offentlig med sin kritikk av interne forhold, risikerer de i tillegg å bli tatt til inntekt for muslimhatere på ytre høyre fløy. For det tredje får de også liten støtte fra venstresiden i norsk politikk. Fordi disse har som sitt helligste bud å ikke kritisere minoriteter som de mener er utsatte og sårbare grupper pr definisjon. 

I bunn og grunn er det også interessant hvordan venstresidens bekymring for stigmatisering av minoriteter trumfer nesten alle andre hensyn. I alle fall virker det som det gjør det umulig å kritisere minoritetens verdisyn eller handlinger. Folk på venstresiden i norsk politikk tenker tydeligvis at alle minoriteter er svake og sårbare og trenger beskyttelse, forståelse og støtte. Vi ser det f.eks på kvinnedagen der det omtrent er umulig å ha paroler som kritiserer den horrible behandlingen av kvinner i ulike muslimske miljøer/land. Mens det er lett å få gjennomslag for kraftfulle paroler og “stunt” mot den minste innstramming av abortloven.

Likestilling i Islam er én ting. En annen ting er tenkningen omkring homofili. Der er det slik at det er greit å være homofil så lenge du ikke sier, viser eller praktiserer det. Altså: bare du skjuler det/undertrykker det, er det ok. Det samme gjelder i forhold til apostasi(forlate troen). Du kan gjerne være en ikke-troende, så lenge du ikke sier noe om det. Står du derimot fram, blir du utstøtt på samme måte som i lukkede, kristne sekter. Mange muslimer har sluttet å tro på Allah/islam for lenge siden. Men de står ikke fram med det. Risikoen er for stor. Du risikerer å miste familien din. Fordi du forråder den, og krenker dens ære. Og i mange muslimske land risikerer du også å miste livet.

Jeg nevner til slutt noen situasjoner fra ulike muslimske land: Ahmed Umar fra Sudan kommenterer IS som kastet homofile ut fra tak i Raqqa: “Mest skremmende var det at det jeg lærte på skolen, ble dødelig praksis der. Alt jeg hadde lest om hele livet, ble realisert av IS. Ikke bare praktiserte de dødsstraff for homofile. De opprettet også en islamsk stat. Jeg lærte at vår oppgave som muslimer var å opprette et kalifat og ta over verden.

En liberal egypter sa nylig på egyptisk TV i en samtale med en mullah, at han var ateist. Han påsto at han ikke trengte Allah for å leve moralsk. Han ble umiddelbart kastet ut av studio. Mullaen kalte han psykisk syk, og ba han oppsøke psykiatrisk hjelp. Programlederen ba de som så på om unnskyldning for at de hadde invitert en slik person i studio.

Mubarak Haider (pakistansk intellektuell) sier: “Det går feil vei. Situasjonen i mange muslimske land blir bare verre. Til tross for all oljerikdommen: nevn én forskningsinstitusjon med rennomé i den muslimske verden. De beste blant oss blir fengslet og drept. Vi dreper alle heltene våre”. 

Samtidig er det islamistiske svaret på den muslimske sivilisasjonens krise, en renere og mer opprinnelig-radikal versjon av islam. Jeg mener dette har vært en tragedie for hele den muslimske verden. 

Så kanskje har Islam større utfordringer enn å være opptatt av om det er lov å ønske folk “god jul”? 

Som borgere i et Vestlig land og etterkommere av en kristen og humanistisk tradisjon, bør vi stå opp for ytringsfriheten. Den frie tanke og meningsutveksling er det som kan skape bedre samfunn. Det bør vi heie på!

Selv om vi kan være dypt uenige i det som sies, er det den frie tanke og meningsutveksling som kan skape bedre samfunn. Selv om det koster. Og selv om noen kan føle seg krenket.

Hva er da et menneske?

Først var det klussing med abortloven, så regjeringssamarbeid med Frp, deretter støtte til homoterapi, og til slutt: angrepet på miljøbevegelsens menneskesyn.

Så nå kan vel endelig alle være enige i at Kjell Ingolf Ropstad er et dårlig menneske? 

En undring:

Jeg har lenge undret meg over noe: Hvorfor kjente jeg i sosiale lag på motstand når temaet dyrevelferd og dyrs følelsesliv ble brakt på banen? Jeg mener jo grunnleggende at vi mennesker ikke har en slags gudgitt rett til å holde dyr i en blanding av slaveri og fengsel for enklest mulig å skaffe oss næring. Og det har også vært sjokkartet for meg å se hvordan dyr behandles i industriell kjøttproduksjon. Og også hvilke enorme landarealer som båndlegges for dette. Noe som fører til insekt-død og enorme klimagassutslipp.

I andre sammenhenger har jeg prøvd å begrunne fornuften i å bygge gode motorveier. Fordi det har vist seg at det sparer mange menneskeliv. Men da har har svaret ofte vært: “ja, men hva med alle insekter og dyr som dør, og får leveområdene sine ødelagt av en slik utbygging; er ikke de like verdifulle?” Og igjen satt jeg der og undret meg over det svaret jeg fikk. 

Jeg har tenkt lenge og grundig over hva  reaksjonene mine kunne komme av. Jeg tror jeg fant svaret til slutt: Jeg opplevde at under argumentasjonen lå tanken om at vi mennesker bare er en av mange dyrearter på denne jorda. Og at vi ikke er spesielle, og ikke har større betydning eller verdi enn andre dyrearter. Jeg kunne sikkert tolke det jeg hørte feil, men for meg ble det slik at når folk argumenterte for dyrs rettigheter og verdi, lå det implisitt en nedvurdering av menneskets betydning. 

Det var der motstanden min kom fra.

Et menneskesyn:

Jeg mener at menneskesynet i den Vestlige verden er en grunnsøyle hele vår kultur bygger på. Og når Ropstad bringer dette på banen, er det i alle fall ikke for å angripe miljøbevegelsens engasjement for et bedre klima. Men det er fordi han har sett at menneskesynet trues fra ulike hold. Ikke minst fordi mange dessverre ikke vet hva Vestens menneskesyn innebærer, og derfor heller ikke har oppdaget at det trues.

Jeg tror ikke Vestens menneskesyn trenger å kalles kristent. Det bør heller forstås som noe som har utviklet seg gjennom tusenvis av år med erfaring. Og etterhvert har blitt meislet ut i et syn på hva som er de menneskelige grunnvilkårene våre, i hva det vil si å være et moralskt høyverdig menneske, og hvordan vi kan leve et best mulig liv for oss selv og andre. 

Dette menneskesynet er ikke spesielt moderne, selv om det har fått sin best artikulerte form gjennom menneskerettighetene fra 1948. Det har selvsagt bakgrunn fra opplysningstiden, men røttene er mye eldre enn det; og kan sannsynligvis tydeligst gjenfinnes i den jødisk-kristne tradisjonen. 

I korte trekk kan Vestens menneskesyn beskrives slik:

Individet er “hellig”. Det har absolutt verdi uavhengig av livssituasjon, alder, rase, intellektuell kapasitet osv. Og hvert menneske er ansvarlig for sine handlinger, og har evnen til å ta frie valg. 

I tillegg er det et viktig premiss at hvert enkelt individ kan formulere nye, viktige og sanne tanker i sin egen bevissthet; og gjennom det skape noe nytt og bedre. Det tar i tillegg på alvor at mennesker har sterke destruktive krefter i seg. Krefter som må regnes med og tas på alvor; både av den enkelte og samfunnet. Hele rettssystemet vårt er fundamentert på dette menneskesynet fordi alle stilles til ansvar for sine handlinger, og alle har uansett rett på samme behandling. Frie demokratiske valg handler om det samme: hvert enkelt individs stemme har lik verdi, og er dermed fundamentet for demokratiet. Andre konsekvenser er bla likestilling, religionsfrihet, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet. 

Lindmo:

Jeg skvatt litt da skuespiller Henrik Mestad ble intervjuet på Lindmo sist lørdag: For plutselig sa han at Ropstad var en person som bevisst ønsket polarisering gjennom å finne på problematiske ting hos andre. Og han sammenlignet i samme slengen Ropstad med Trump. Ropstad påstår at MDG har et dårlig menneskesyn, sa Mestad. Og det virket som Mestad prøvde å framstille Ropstad som en som var ute etter å angripe miljøbevegelsens klimaengasjement.

Mens jeg opplevde at det var Mestad som prøvde å konstruere tvilsomme motiver hos Ropstad. 

Det er en taktikk jeg kjenner igjen spesielt hos norsk politisk venstreside i forhold til meninger og personer de ikke liker.  Det er bare å kalle dem konservative eller høyrepopulistiske, så er de stigmatiserte, og ingen trenger dermed å ta dem alvorlig lenger. Og nå gjelder det å  gjøre Ropstad mest mulig suspekt.

Jeg tror det kan være viktig for Ropstad å stå i denne stormen, selv om oppslutningen om Krf faller, og han mistolkes og mistenkeliggjøres både av media og ulike “synsere”. Nettopp fordi det er en viktig sak han tar opp. Og sak som trengs å snakkes om.

Hva skjer?

Jeg tror det som nå har begynt å skje, er at tankegods fra vitenskap, postmodernisme og marxistisk materialisme har begynt å sige helt inn i vanlige folk. Det startet for lenge siden “på toppen” hos forskerne og filosofene. Derfra har det gjennom tiår sivet inn i universitetene, og sakte men sikkert inn i sjelen til de fleste av oss. Jeg tror også at mye av den grunnleggende filosofien bak, handler om et manglende syn for de verdiene Vesten har kjempet fram gjennom tusener av år. 

Gir vi slipp på de verdiene, er det ingen som har noe annet enn utopier å erstatte dem med. Og de bygger som regel på et konstruert, materialistisk og urealistisk menneskesyn. 

Jeg tror at konsekvensen av det vil bli at meningsløsheten vil gripe om seg i enda større grad enn nå.

Og det er verre enn noe annet. Jeg tror også at de som insisterer på at ingenting har mening, og at alt som fins bare er tilfeldigheter og virvlende atomer, egentlig dypest sett ønsker å slippe unna ansvar. Nemlig det ansvaret at livet har dyp mening, medfører. Og dermed at hver enkelt av oss har uendelig betydning og ubegrensede muligheter for å gjøre verden til et litt bedre sted. 

Det er dette som er Vestens menneskesyn. Ikke noe mindre enn det.

Sekulariseringen, - redaktørens nye Gud?

Lederartikkelen i en lokalavis formidler som regel redaktørens egne analyser om fenomener og hendelser i  lokalsamfunnet. Og det er helt ok at redaktøren også deler sitt eget ståsted med oss i lederartikkelen. Men jeg vil helst bli spart for hans private fordommer, intoleranse og uvitenhet.

Ansvarlig redaktør i Søgne og Songdalen Budstikke, Fridtjof Borø Nygaard, bruker sist ukes lederartikkel til å fortelle oss om sin bekymring over at avkristningen av landsdelen vår går så alt for sakte. For som eneste fylke i Norge, har han til sin store sorg, oppdaget at over halvparten i Vest-Agder fortsatt regner seg som kristne. Redaktøren mener at det er dette som er forklaringen på at vi sørlendinger er sinker i forhold til utviklingen i samfunnet. Som for han tydeligvis handler om mer sekularisering, likestilling og urbanisering. Oppskriften for å få til dette gir han oss også: svekk kristendommens innflytelse, og få inn flest mulig andre religioner og livssyn. Så vil mangfoldet og kristendommens svekkede innflytelse, automatisk bidra til å snu den negative trenden. Og selv om redaktøren er både bekymret og sorgtung, og selv om han syns ting går alt for sakte, har han ikke gitt opp. Han ser lyspunkter. Han øyner håp: For han ser at færre og færre barn døpes i kirken. Og at stadig flere sier de ikke har en kristen tro. Og han gleder seg tydeligvis over det.

Han bidrar også med litt historieundervisning: F.eks skriver han at vi i Norge måtte langt inn på 2000-tallet, før andre livssyn enn de som kun var knyttet til Jesus på korset, fikk ta plass. Men han unnlater å nevne at det har vært full religionsfrihet i landet vårt siden 1845. Og at alle livssyn/ trossamfunn også har kunnet få lik statsstøtte fom 1969. Og at det har vært undervist i ulike religioner i den offentlige skole minst like lenge.

Han kommer også med noen samfunnsmessige betraktninger. Som f.eks at alt vil bli så mye bedre hvis det blir flest mulig ulike livssyn og religioner i Norge. I alle fall virker det som han syns det vil være katastrofalt hvis kristne skulle fortsette å være i flertall. Mens de som kjenner historien, vil vite at et samfunn/kultur uten store, delte og felles verdier/fortellinger (metanarrativer), har slitt med å overleve pga fragmentering, tribalisme, polarisering og konflikt.

Jeg reagerer med undring og sinne først og fremst på tre ting:

At redaktøren i Budstikka bruker lederspalten for å uttrykke sin store takknemlighet over at flere og flere forlater den kristne tro. For min del må han gjerne kjenne på slike takke-behov, men de har ingen plass i avisens leder. Det er både respektløst overfor de som har denne troen, og det er kunnskapsløst i forhold den betydningen kristen tro har hatt i vår landsdel, i Norge og i hele den vestlige verden.

At redaktøren så ukritisk definerer kristendommen som forklaringen på at Vest-Agder er kommet i bakevjen. Og at trosmessig mangfold, urbanisering og sekularisering er løsningen på hvordan kristendommens innflytelse kan svekkes. Noe han da utvilsomt ser på som et udiskutabelt gode for alle. Det virker på meg som han mener at sekularisering er det nye store idealet, den nye guden, som må få overta for den gamle. 

At han så entydig definerer kristen tro og kristne mennesker som kun et problem. Han unnlater dermed helt å nevne den positive innflytelsen kristendommen har hatt og fortsatt har i bygdene våre. Når han i tillegg illustrerer lederen sin med et bilde av Finsland kyrkje, forsterkes både undringen og sinnet mitt. For da kan han ikke vite noe som helst om hvor mye godt kristen tro og kristne mennesker har gjort og gjør for denne bygda. (Jeg er forøvrig fullstendig klar over at den også har hatt sine minussider).

Jeg tenker at vi i dette landet fortsatt eksisterer på grunnvollene av en kristen tradisjon. Riktignok er mange uvitende om at vi på mange måter kan takke denne tradisjonen for at vi er kommet dit vi er som samfunn og kultur. Både i forhold til f.eks velstand, trygghet, tillit, likhetsidealer, menneskeverd, tale- og religionsfrihet. Kanskje kan disse idealene leve videre uten at vi er klar over hvor viktige de er, eller hvor de kommer fra. Men det er en risiko å ta. For alle som vil se, ser at trusselen i retning av mer polarisering og konflikt, finnes i rikt monn over hele den vestlige, demokratiske verden.

Å miste noe viktig man har, er ille. Men det er enda verre (men også lettere) å miste noe viktig, hvis man ikke vet om at man har det. Og i tillegg farligere, fordi man da sannsynligvis ikke vil merke at man har mistet det. Og hvis man i tillegg mister noe så viktig som grunnvollene sine, - det man bygger på, kan konsekvensene bli katastrofale.

Redaktøren starter og slutter lederartikkelen sin med at det er flere enn Gud som må takkes for avkristningen. Hvem han tenker på da, er jeg usikker på. Kanskje han tenker på sin nye Gud? At det er den store Sekulariseringen, som fortjener den takken?

Jeg har vært trofast abonnent på Søgne og Songdalen Budstikke fra starten av i 1999. 

Uansett så syns jeg nå redaktørene har gått langt over streken i forhold til hva jeg forventer av en lederkommentar. 

Så derfor sier jeg i alle fall takk for meg, og sier opp abonnementet mitt.

Politisk ukorrekt

Noen mener at hvite, priviligerte menn over 60 ikke bør mene noe om noe som helst. Fordi de er forstokkede og utdaterte pr definisjon. For meg er de som sier slike ting representanter for toppen av arroganse, ignoranse og historieløshet.

Jeg tror en slik holdning er farlig, også fordi den over tid gjør noe med oss som tilhører denne gruppen. Vi kan lett miste troen på at vi har noe å bidra med, og bli alt for forsiktige med å uttale oss.

Det kan også virke som mange mener at den tiden vi lever i, er helt ny. Og at det som skjer nå, aldri har skjedd før. Derfor mener de at vi ikke lenger har bruk for tanker som er tenkt før, eller de gamles erfaringer. Fordi alt endrer seg stadig fortere, og folk tror dermed at alt det som var før, hele tiden blir utdatert.

Det er ingen tvil om at mange ting endrer seg stadig oftere, og i stadig større omfang. Men jeg tror at det er mye mer som er uforanderlig lenger nede og under alle disse endringene. For de fleste av dem er endringer som først og fremst skjer på overflaten. Mens de dypeste og viktigste tingene ligger fast, og ikke endrer seg i det hele tatt. Som Sigrid Undset sa: “Men menneskenes hjerter forandrer seg aldeles intet i alle dager.”

Jeg har lenge brukt ordet gammel om meg selv. Da sier folk: “men du er jo ikke gammel”. Akkurat som om de må trøste meg litt, fordi de tenker at det å være gammel er en slags skade eller en sykdom. Og at det å være gammel er synonymt med forfall; med det å være syk, skrøplelig, ubrukelig, utdatert, treg og dum. Det er ganske talende at ordene “gammel” og “gamlehjem” omtrent er blitt tabu å bruke. Mens jeg tenker at det å bli gammel er det mest naturlige av alt, og at det først og fremst handler om å ha blitt litt klokere i livets skole, gjort seg mange ulike erfaringer, og dermed også kunne bidra med mye forskjellig i forhold til de som ikke har levd så lenge. Jeg tror nettopp derfor det blir stadig viktigere å si det jeg mener uten å tenke på om det er politisk korrekt eller ikke. Og uten å frykte for om jeg vil bli plassert i en eller annen suspekt gruppe pga av det jeg mener. Selv om frykten kan være reell, fordi det er mange som ønsker å gjøre nettopp det. For slik kan de hygge seg med å stemple personer som gammeldagse/moralister/dumme/rasister/etnosentriske/patriarkalske/ utdaterte/ sneversynte osv, osv. Og dermed slippe å ta stilling til innholdet i meningene deres. Det er ofte yngre mennesker på den såkalte venstresiden som bruker denne typen argumentasjon. Men også eldre. For slik kan de latterliggjøre eller demonisere personene/meningene, og slippe å argumentere omkring selve saken. De definerer gjerne først personen som del av en eller annen suspekt gruppe som de så kan omtale som mer eller mindre dum eller slem. Og dermed ikke verdt å bruke tid på. Mens de selv definerer seg som fornuftige, gode og opptatt av fellesskapet. Og som de som vil hjelpe de svake og de som faller utenfor samfunnet. Og underforstått: det gjør ikke de som de har definert ut.

Det jeg skriver i dag, skriver jeg ikke for å provosere. Men jeg prøver å være tydelig. Og jeg uttrykker min egen mening i møte med ulike trender og tendenser jeg ser i tiden. Den er basert på at jeg har levd en stund, har gjort meg noen erfaringer, og dermed også har noe å sammenligne med. Men de er nok heldigvis/dessverre ikke politisk korrekte. Hva nå det enn måtte bety.

Og dette er det jeg vil vil si noe om i dag: Min far fortalte av og til noen temmelig dårlige vitser. Men mange gode også. En av de dårligere, var om en gutt som fikk høre at det fantes en svensk organisasjon som het “Rädda Barnen”. Da spurte gutten: “Men kæm e det som har skremt dem da?” Og selv om vitsen som sagt er temmelig dårlig, er det det som er mitt spørsmål: Hvem er det som har skremt barna våre? For det er i alle fall ingen tvil om at mange av dem er skremt.

Når jeg var barn, ble vi skremt av de voksnes snakk om den kalde krigen og alle atomvåpnene som kunne ødelegge hele kloden. Sannsynligvis med god grunn. Så kom alle muslimene. Og mange snakket om at de både ville ta fra oss jobbene og verdiene våre. Kanskje hadde de noe rett de også? Så kom overbefolknings-trusselen.Nå sier mange at jordas befolkning vil flate ut på ca 9 milliarder. Og at vi kan klare å brødfø så mange. Så kom Trump. Da sa mange voksne til barna sine at verden ville gå under hvis han ble president. Og mange barn ble så skremt at de ikke fikk sove om natten. Med god grunn? Så kom atomvåpnene i fokus igjen. Noe som det sikkert fortsatt er god grunn til.

Det kan virke som om hjernen vår er laget slik at den trigges og tiltrekkes av ulike katastrofetanker. Kanskje er det en bieffekt av at det i evolusjonen har vært livsnødvendig for hele menneskehetens overlevelse å tidlig kunne oppdage ulike dødelige trusler. Kanskje trenger vi derfor en trussel vi kan tro på? Og kanskje trenger enhver tid sin trussel? Fordi den holder hjernen vår våken og på vakt. Det har i tillegg alltid vært slik at mange grupper har hatt store fordeler av å opprettholde og forsterke bildet av ulike trusler og fiender. Og også utnytte det bevisst. Det er tilstrekkelig å f.eks peke på våpenindustrien i USA.

I vår tid er det som alle vet, temperaturøkningen som skremmer barna våre. Og det som før het klimaendring og temperaturøkning, heter nå klimatrussel. Det har blitt det viktigste av alle spørsmål, fordi det sies at det handler om hele klodens fremtid. Om det si ddt hele tatt kal finnes liv på jorda vår om 100 år. Vi voksne heier på det store engasjementet til barn og unge. Og vi blir rørt av det. Barn og unge arrangere skolestreiker, og de deltar i debatter på TV. Og den mest kjente av dem, Greta Thunberg, får tale i EU-parlamentet, for paven og i FN. Hun er også nominert til Nobels Fredspris 2019. Jeg blir også rørt når jeg hører på henne, for engasjementet virker ekte og dypfølt. Og det er også fint å høre hvordan hun omtaler asberger-syndromet sitt.  Likevel kommer jeg ikke utenom å tenke at det er noen som har skremt henne, og også fortalt henne hva som er riktig å tenke og si. Fordi selv om det hun sier er klokt og fint, så høres det også veldig politisk korrekt ut for mine ører. Det er kanskje noen som vil sammenligne Greta Thunberg med det lille barnet som sier sannheten om den nakne keiseren. Og som roper det så høyt at alle de voksne også våkner og ser sannheten. Men for meg virker hun mer som en som sier det samme som alle andre. Og har lært av de voksne hva hun skal si. Den eneste forskjellen er at hun er ung og “uskyldig”, veldig skremt, og roper høyere enn de fleste andre. For meg virker det som det ligger noe annet under voksnes iver for at barn og unge skal høres og respekteres. Og fortelle oss voksne hvordan situasjonen er. Og også fortelle oss løsningene. Det virker på meg som en slags dyrking av det naive, glatte, uskyldsrene og enkle. Og jeg tenker: Kan det ha noen sammenheng med vår kulturs dyrking av alt nytt, av det ungdommelige, og av manges dype motvilje mot det å kalle seg voksen eller gammel?

For barn og unge er ikke voksne, modne og ansvarlige. De har ikke levd lenge nok, og blitt prøvd tilstrekkelig i forhold til livets store utfordringer. Men det er det vi trenger: styrke, innsikt og modenhet til å finne de beste veiene videre i forhold til utrolig komplekse spørsmål. Jeg sier ikke at det er noe galt med barn og unge. Jeg har mye kontakt med mange av dem, og har dyp respekt for alt de lærer meg. Og vi trenger engasjementet deres, og både det friske og kritiske blikket deres. Men de har likevel først og fremst et stort potensial. Og det som nesten alle sier til dem: at de er bra nok som de er; at de er perfekte, er ikke sant. For de kan bli mye bedre versjoner av seg selv. Men da må de også få tid til å utvikle seg, testes og modnes. Bli voksne, ja, kanskje til og med gamle. Og barna/de unges løsning i forhold til klimatrusselen, virker i beste fall naiv. Det å legge ned f.eks oljeindustrien eller turistindustrien umiddelbart, vil få katastrofale konsekvenser. Jeg syns også de kunne hatt litt mer takknemlighet og respekt i forhold til at de lever i det beste samfunnet mennesker noen gang har fått til på noe sted. Velstanden, friheten og tryggheten er større enn noen gang. Protestene er også litt lettvinte aksjonsformer for meg. Det å la være å gå på skolen, er ikke særlig smertefullt i alle fall. Selv om de får fravær. Aksjonene kunne også vært mer målrettede og utfordrende for dem selv. Sannheten er jo at vi må legge om hele måten å leve på om vi skulle stoppe temperaturøkningen. Fordi hele den vestlige verden er bygd på tanken på stadig større vekst i alle former for forbruk. Men foreløpig har vi ikke noe sett noe system som fungerer bedre enn fri konkurranse og frie markeder. Et system som riktignok har store negative konsekvenser, og som selvfølgelig ikke kan fortsette til evig tid. Men som noen har sagt: kapitalisme er det verst tenkelige økonomiske system, - hvis vi ser bort fra alle de andre. Og kanskje er det bedre å produsere energi vha kull og olje, enn å hugge ned skogen, slik de gjør i fattige land. Det er i alle fall et faktum at skogveksten på den nordlige halvkule nå er større enn noen gang. Og skogen er også svært viktig i forhold til minsking av CO2 og økt produksjon av oksygen. Og kanskje er det bedre å avhjelpe fattigdom, slik at fattige land får råd til å bekymre seg for klimaet.

Det har vært utført enorme forskningsprosjekt for å si noe om hvilke ting som er mest avgjørende i forhold til å skape muligheter for en god fremtid for menneskeheten. De konkluderer med at det uten sammenligning viktigste, er å skape bedre oppvekstvilkår for barn. Slik at de kan bli gode og selvstendige medborgere, og slik bidra til bedre livsvilkår for stadig flere. I disse forskningsrapportene er ikke reduksjon av CO2 nivået engang nevnt som en viktig faktor. Jeg tror vi alt for lett tenker på mennesker først og fremst som forbrukere. Og som dermed vil sette et negativt klimaavtrykk på kloden. Men så glemmer vi at mennesket også har en fantastisk evne til produksjon og nyskaping. Og til å løse enormt komplekse problemer. I fellesskap.

FN klimapanel sier at det er umulig å forutsi hvordan fremtidens klima vil bli, fordi det er alt for mange usikre faktorer som påvirker det. Og at det også sannsynligvis er mange faktorer vi ikke vet om enda. Men de sier at økt CO2 i atmosfæren er en viktig og menneskeskapt faktor som bidrar til temperaturøkningen. Jeg tror vi har kapasitet til å løse problemet med oppvarming pga økt CO2 nivå i atmosfæren. Det betyr selvsagt ikke at vi bare kan ture fram som før. Jeg mener også at mange av de tiltakene det snakkes om nå, først og fremst bare er snakk. Også fordi det mangler faktisk vilje både i befolkning og hos politikerne til å gjennomføre dem. Det er også et problem i forhold til selve demokratiet, fordi de som foreslår nødvendige dramatiske endringer i forhold til nedgang i levestandard, ikke vil bli valgt/gjenvalgt. Det er i alle fall tydelig å se konsekvensene for Frankrike etter at politikerne innførte økte miljøavgifter. Det er i tillegg slik at det trengs dramatiske internasjonale avtaler som de fattige landene ikke vil gå med på, fordi de først ønsker å komme opp på de rike landenes nivå i forhold til forbruk og velstand. Jeg tror også at fokuset på klimaendring er en skummel perspektivforskyvning i forhold til det som helt sikkert kan gi oss en bedre fremtid; f.eks. bedring av barns oppvekstvilkår, fjerning av korrupsjon, bedre integrering, mindre intensivt landbruk, redusert alkoholkonsum, og slutt på industriell kjøttproduksjon.

Og kanskje like viktig er det som befinner seg på et ideologisk plan. Nemlig: kravet om bare å si det som er politisk korrekt, og ikke si eller gjøre noe som kan såre noen. Og hvorfor er det viktig å stå opp mot det? Jo, fordi den som har noe viktig å påpeke eller protestere mot, alltid risikerer å såre eller provosere noen. Derfor må vi ikke slutte å si det vi ser og mener. Vi må tro at hvert enkelt menneske kan ha noe viktig å komme med. For alternativet er veldig, veldig dårlig. Det vil bli et meningstyranni. Kanskje skulle vi alle hatt større takknemlighet for å leve i det aller beste av alle samfunn til alle tider. Og over at fattigdom og barnedødelighet på kloden vår reduseres i et svært stort tempo. Men også virkelig ta tak i de store problemene vi har, og som vi vet løsningene på.

På engelsk heter den viktigste oppgaven av alle: “to raise a child” Dvs gjøre et barn i stand til å stå oppreist på egne bein. Det betyr at barnet blir modent, voksent og ansvarlig gjennom å gjennomleve ulike livserfaringer. Så kanskje er det engelske “to raise a child” et bedre uttrykk enn det norske: “å oppdra et barn.” Det kan virke på meg som nesten ingen vil bli voksne lenger. I alle fall ikke før de har passert 40. For lenge etter det arrangeres det fortsatt gutte-, og jenteturer. Og gamle er det i alle fall ingen som vil bli. Vil vi ikke ha merker, sår, furer og skrukker? Selv om det er det som viser at vi har levd en stund. Og gjort oss noen erfaringer. Jeg tenker at livet skal sette sine spor, og at vi kan bli klok av skade. Men også av å ta eget ansvar i forhold til de tøffe utfordringene livet gir.

Kanskje er det egentlig døden vi frykter? Eller selve livet?

Borgerlønn. En utopi?

Ordet “utopi” har ingen god klang for de fleste. Mange tenker vel på utopi som noe totalt urealistisk og virkelighetsfjernt. Det kan likevel være verdt å tenke over om ordet også kan inneholde noe viktig. For ordet utopi betyr to ting: Både “godt sted” og “intet sted”.  Og jeg er overbevist om at vi trenger drømmen/utopien om et godt sted; om en bedre utgave av oss selv, om et bedre fellesskap, et bedre samfunn. Samtidig er det like viktig å være klar over at det perfekte stedet ikke finnes. Alle “løsninger” på denne jorda har svakheter og mangler ved seg, og trenger kritiske blikk, og også åpenhet for korreksjon og fleip.

Det fins dessverre nok av eksempler på utopier som helt konkret har blitt forsøkt satt ut i livet vha tvang. Fordi noen mente de eide selve sannheten med stor S. Og som gjorde alt som sto i deres makt for å forfølge og fjerne de som tenkte annerledes. Både i ulike religioner, og i mer sekulære ideologier som f.eks nasisme og kommunisme har det vært forferdelige skrekkeksempler på det. Og ingenting er verre enn når religioner og ideologier blir viktigere enn det enkelte menneskets verdi og verdighet.

Men det betyr likevel ikke at problemet er det at vi strekker oss mot noe bedre. For det er noe vi alle er helt avhengige av. Vi trenger noe å håpe på. Noe å tro på. Noe som er bedre enn det som er nå. Jeg tror det er helt avgjørende både for hver enkelt av oss, og også for samfunnet som fellesskap.

Mens vår situasjon er at vi lever i et samfunn der mange tenker at vi er kommet så langt vi kan komme. Politikk handler nå for det meste om å flikke og flytte på ulike budsjettposter. Det virker heller ikke som det har noen særlig betydning hvilken farge regjeringen har. Og for de fleste av oss er det slik at jobben krever stadig mer av tiden og energien vår. Og det som står igjen å håpe på, er at kjøpekraften i alle fall skal øke litt, slik at vi kan skaffe oss flere ting og tjenester bare for å gjøre livet litt mer friksjonsfritt. Med andre ord har vi mer og mer fått det amerikanerne kaller “the pain avoiding society”. Men dypt nede i oss vet vi alle at det å søke mot minst mulig friksjon og motstand, er en svært dårlig løsning i forhold til det å finne mening, og også i forhold til det å modnes som individer og som fellesskap. Og vi vet også at reklamens insistering på at lykken ligger i å skaffe seg ting, er bånn falskt. Og forskning viser tydelig at velstandsutvikling utover det å kunne betale de nødvendigste regningene, ikke gir økt livskvalitet.

Samtidig øker  frustrasjonen blant de som faller utenfor velstandsveksten over hele den vestlige verden. Den vokser ikke minst overfor politikere som mer og mer famler i blinde over retningen for politikken. Fordi politikere flest mangler en visjon/utopi for hva slags samfunn de egentlig ønsker seg. De har i tillegg blitt en elite med sitt eget korrekte politiske språk, og har ofte liten kontakt med folks hverdagsproblemer. Jeg mener også at de sosialdemokratiske partienes fallende oppslutningl i Vest-europa, i stor grad handler om at de ikke lenger vet hvilket samfunn de ønsker seg.

Hva er det da vi trenger? En ny utopi? Kanskje hadde det ikke vært så dumt?

Oscar Wilde (1854-1900) sier:“Et kart over verden som ikke omfatter Utopia, er ikke engang verdt å kikke på. For et slikt kart utelater det eneste landet der menneskene alltid har gått i land. Og når menneskene går i land der, sender de ut speidere og utforsker det nye landet. Og når de oppdager et bedre land, heiser de seil. Fremskritt er realisering av utopier.”

Det er jo tross alt utopien om full likestilling, som har gitt millioner av kvinner mer frihet og bedre liv. Det var i stor grad Gandhis utopi om frigjøring fra Englands trehundreårige koloniherredømme, som ga India sin selvstendighet i 1947. Og det var Luther Kings “I have  a dream”, som førte til borgerrettigheter for fargede og demokrati i USA på 1960 tallet.

Som overskriften min antyder, så handler denne artikkelen om borgerlønn. De fleste jeg snakker med om dette, mener borgerlønn er en totalt urealistisk utopi. De sier det ikke går å innføre borgerlønn fordi det blir alt for dyrt. Og de mener borgerlønn også vil medføre at folk slutter å jobbe, og blir liggende på sofaen, drikke øl, og se på endeløse amerikanske tv-serier.

Vi har mange rare forestillinger om det å jobbe. De fleste tenker det er jobben og karrieren som skal gi livet mening. At det er derfor vi er her. At det å jobbe er det vi skal holde på med og bruke tiden vår på. Det er det hele barndommen og ungdommen skal lede oss fram mot.

Og vi voksne spør barna og ungdommen vår: “Hva skal du bli?” Og tenker da selvfølgelig på hvilken jobb de kan tenke seg. For vi tror det er det viktigste valget de skal ta i livet. Fordi det er det som skal skaffe dem alt det andre de trenger gjennom den lønnen de får for jobben de gjør. Det rare er at det er så lite fokus på hva jobb egentlig er. Det spørres sjelden om poenget med den jobben vi gjør, eller om det vi gjør på jobben er viktig eller bra for samfunnet og den enkelte. Og det er også slik at de jobbene som er best betalt, også er de med mest status. Slik blir det i høy grad pengene som avgjør om det vi gjør er viktig eller ikke.

Men er det så sikkert at det kun er det som lønner seg økonomisk, som er det vi skal bruke størsteparten av tiden og energien vår på?

I en stor internasjonal forskningsrapport om folks forhold til jobben sin, sier ca 25% at de trives i jobben og syns den er meningsfull. Ca 50% sier at de er likegyldige, og at de går på jobb for pengenes skyld. Mens de siste 25% sier at de nærmest hater jobben sin, og at de gjerne kan gjøre ting som skader sjefen eller arbeidsplassen.

Samtidig lærer ungdom at det er jobb og karriere livet handler om. Både for menn og kvinner. Mens all visdom, og alle som har levd en stund, vet at det viktigste i livet er familie, venner og relasjoner. Og at det vi på slutten av livet ofte angrer på, er at vi har forsømt nettopp dette. Og som regel har det vært på bekostning av jobb og karriere.

Hva er så borgerlønn? Som de fleste sikkert har fått med seg, er det at staten betaler en fast sum til alle voksne innbyggere som er stor nok til at de kan klare de aller nødvendigste utgiftene til mat, klær og hus. Og summen betales ut uten noen krav eller betingelser. Derfor er borgerlønn tenkt som en rettighet og en garantert minstelønn alle innbyggere har uavhengig av livssituasjon og innsats. Summen bør være så stor at det går an å overleve på den uten å ha lønnet arbeid. Men folk kan selvsagt drive med lønnede aktiviteter i tillegg, i så stor grad som de ønsker selv.

Det går kanskje an å tenke på borgerlønn som en slags trygd. Men da uten det stigma som mye trygd er befengt med. Og også uten den “kanossagang” som mange føler de må gå for å få innvilget en eller annen form for trygd.

Innvendingene kommer for de fleste med en gang. “Vi har ikke råd” er jo ofte den første motforestillingen. Men da er det viktig å skjønne hvilke enorme besparelser i byråkrati en slik ordning med borgerlønn vil medføre. F.eks vil mesteparten av NAV kunne legges ned. Det vil også gjøre det mindre aktuelt å legge skylden på div “systemer” for den vanskelig livssituasjonen en er kommet i.

Og da er vi over på den andre innvendingen mot borgerlønn. Nemlig at folk vil bli liggende på sofaen, og gå til grunne i sin egen latskap. De som kommer med slike innvendinger, er overbeviste om at gratis penger gjør folk late. Men en slik innvending bygger på et menneskesyn jeg overhodet ikke deler. Jeg tror folk selv er de beste til å finne løsninger på utfordringer i livet sitt. Og det å ha en grunnleggende inntekt uansett hva én bruker tiden sin på, er jeg overbevist om vil frigjøre kreativitet og meningsfull aktivitet for de aller fleste. Og ikke det motsatte.

Det er gjort mange forsøk med borgerlønn rundt om verden som bekrefter dette:

I 2009, i London, satte de i gang et eksperiment. 13 hjemløse menn fikk kr 30000,- i “lommepenger”, uten noen betingelser eller rapporteringskrav. De var veteraner fra livet på gata. Noen av dem hadde sovet på fortauet i 40 år. De hadde vært utfordrende for hjelpeapparatet og politiet i mange år. Kostnaden de utgjorde for samfunnet ble beregnet til rundt 4 millioner i året. Halvannet år etter at forsøket startet, hadde 9 av de 13 uteliggerne skaffet seg egen leilighet. Og alle 13 hadde tatt avgjørende skritt mot et bedre liv. De hadde begynt på kurs, lært seg å lage mat, gikk på rehabilitering, besøkte familien og la planer for framtiden. De trengte fortsatt et støtteapparat, men kostnaden var redusert fra 4 millioner i året, til en halv million. Altså gjorde pengene jobben sin både i forhold til kostnader for samfunnet og i forhold til at de hjemløse hadde fått mye bedre liv.

I Dauphin i Canada ble det fra 1974 til 1978 gjennomført et pilotprosjekt med garantert minsteinntekt for alle voksne i byen uansett (Mincome). Forsøket fikk liten innvirkning på arbeidsmarkedet, men det hadde stor effekt på innbyggernes livskvalitet. En politisk skifte førte riktignok til at prosjektet ble stoppet uten evalueringi 1978. 1800 kartonger med dokumentasjon ble først åpnet og forsket på i 2009. Da fant de ut at forsøket med borgerlønn hadde ført til 10–12 % reduksjon i sykebesøk, færre arbeidsrelaterte ulykker, mindre vold i hjemmet, færre bilulykker og en sterk reduksjon i psykiatriske innleggelser. Og unge fattige valgte å ta utdannelse fremfor å ta dårlig betalte jobber. Kvinner med små barn arbeidet mindre, og de fikk frihet til å velge å være hjemme med små barn lenger. Fordi de hadde mulighet til å velge den aktiviteten de selv anså som mest verdifull. Konklusjonen var at i et velstandssamfunn har vi allerede for høyt forbruk. Og at vi bør tenke annerledes om vekst. Og NB: Det som øker livskvaliteten for den enkelte, og kvaliteten til samfunnet, kan vise seg å være andre aktiviteter enn de som i dag premieres i form av lønnsinntekt.

I en lutfattig landsby i Kenya jobbet mange i et steinbrudd  for 20 kroner dagen. Akkurat nok til å hindre sultedød, men heller ikke mer. Da begynte organisasjonen GiveDirectly å sette et engangsbeløp på kr 5000,- direkte inn på bankkontoen til folk i landsbyen. Det tilsvarte en normal årslønn for dem. Noen måneder senere kom en journalist fra New York Times på besøk for å se hva som hadde skjedd. Det han så, var at boliger var reparert og at småbedrifter hadde blitt etablert. Og at ingen hadde drukket bort pengene sine. Filosofien til organisasjonen GiveDirectly er: Vi gir ikke folk fisk. Og vi lærer dem heller ikke å fiske. Men vi gir fattige gratis penger, etter prinsippet om at de egentlige ekspertene på hva fattige trenger, er de fattige selv.

Hovedproblemet med fattigdom, eller det å ha lite penger, er at det fjerner muligheter. Og det er masse forskning som støtter dette. Forskningen viser at det er en klar sammenheng mellom betingelsesløse utbetalinger til fattige, og reduksjon i kriminalitet, barnedødelighet, feilernæring, tenåringsgraviditeter og skulking. I tillegg er det også vist en sammenheng i forhold til bedre skoleprestasjoner, økonomisk vekst og likestilling.

Konklusjonen blir kanskje da at hovedgrunnen til at folk forblir fattige, ikke er at de er dumme eller slemme, men at de har for lite penger. Ingen burde heller bli overrasket over at den beste måten å redusere fattigdomsproblemet på, er å gi de fattige; nettopp penger.

Kanskje behovet for en total nytenkning i forhold til det samfunnet vi ønsker oss, er mye større og nærmere oss enn vi tror. Det er mange land som lenge har startet forsøk med ulike typer borgerlønn. Bla Finland, Sveits og India. Og 13 EU-land uttrykt i 2013 støtte til å innføre borgerlønn innad i EU som en erstatning for ulike trygde- og velferdsordninger.

Jeg leser også om at snart alle store næringslivskonferanser tar opp temaet borgerlønn. Og da spesielt i forhold til de utfordringene kunstig intelligens og robotifiseringen av industri og næringsliv gir dem. For hva skal vi jobbe med når byggeindustrien etter hvert vil bestå av prefabrikerte moduler laget av roboter? Eller når hele transportsektoren overtas av ulike selvkjørende farkoster? Og ikke minst når norges største arbeidsplass, butikkene stort sett blir overflødige pga netthandel?

Selv jobber jeg mye blant innvandrere. Jeg sier til dem at jeg ikke er sikker på om sjåfør, renholder, bilmekaniker, sjåførlærer, eller butikkmedarbeider er de mest framtidsrettede yrkene å satse på. Selv om det er ofte disse typene jobber de søker seg mot. Men alle som følger med på utviklingen, ser at det i fremtiden vil forsvinne millioner av denne type arbeidsplasser. Og hva skal alle de som mister disse jobbene gjøre? Mange tror at de vil bli fanget opp gjennom nye innovative og høyteknologiske arbeidsplasser. Men problemet er at de som mister disse jobbene, ikke er høyt utdannede og kvalifiserte for høyteknologiske jobber. De er derimot stort sett forholdsvis lavt utdannede.

Kanskje ligger løsningen i at vi må begynne å tenke nytt og mer grunnleggende om både det å jobbe, og om det å leve. For hva er det vi vil med livene våre? Vil vi ha det slik at vi må fortsette å jobbe mer og mer for at økonomien skal vokse slik at vi skal kunne kjøpe mer og mer. Og ønsker vi at det systemet vi lever i og av, skal være slik at hvis vi slutter å handle stadig flere varer og tjenester, så kollapser hele systemet? Fordi systemet er totalt avhengig av stadig økende produksjon og vekst .

Er det ikke da noe som er grunnleggende feil? Et slikt system vil jo også før eller siden uunngåelig knekke sammen under sin egen tyngde?

Det første vi spør om når vi møter nye folk, er som regel hva de jobber med. Mens den som ikke er i lønnet aktivitet, f.eks som pensjonist eller uføretrygdet, opplever ofte at han/hun er uinteressant, og at det de driver med er bagatellmessig eller uten betydning. Mange som av en eller annen grunn ikke er i jobb, føler seg utenfor samfunnet og usynlige for omgivelsene. Og mange av dem unngår derfor sosiale sammenhenger der jobb kan bli et tema. Og det er dessverre de fleste.

En av de største endringene i Norge de siste årene, er at omtrent alle barn begynner i barnehage ca når de fyller ett år. Det skyldes i hovedsak at politikere og andre forteller kvinner at de bør komme seg fortest mulig tilbake i jobb etter en fødsel. Både for sin egen karrieres skyld, og for å bidra til fellesskapet som det så fint heter. Ingen spør etter hvor viktig jobben i tilfelle er, eller om den bidrar til viktige ting for dem selv og/eller samfunnet. Det handler bare om å komme seg i jobb hurtigst mulig. De som velger å være lenger hjemme med barna sine og f.eks velger kontantstøtte, blir av mange sett på som litt suspekte fordi de bare er hjemme og snylter på fellesskapets penger.

Mens den viktigste aktiviteten av alle; nemlig det å bidra til at barn får en best mulig start på livet, stadig glemmes eller snakkes ned. Og jeg sier ingenting negativt om barnehager. Men de har ulik kvalitet, og de kan aldri erstatte den betydningen mor (og far) har i alle menneskers liv. På godt og vondt. Og all forskning sier også at den mest avgjørende betydningen for om et menneske får et godt og langt liv, er en god start. Og at det ikke finnes noe som er så destruktivt for livslengde og livskvalitet som manglende omsorg eller ulike typer overgrep i barndommen. Dette gir svært økt risiko for både psykisk og fysisk sykdom. Og enda verre: det forkorter også livslengden dramatisk.

Mens barna er både familiens og samfunnets største ressurs. Barn er det mest fantastiske i universet både i forhold til kompleksitet og potensiale. Derfor blir det også så underlig når deres behov nedprioriteres til fordel for foreldrenes og samfunnets behov.

Det er også underlig å høre at noen velger bort det å få barn fordi de gir et negativt klimaavtrykk. Samtidig som alle vet hvor fantastiske ting mange mennesker har bidratt med for å skape en bedre verden. Fler og fler kvinner velger også helt bort det å få barn til fordel for karriere. Jeg tror de velger feil. Barn og familie er det som gir livet virkelig mening. Mening og verdi som varer gjennom hele livet. Selv om barn, eller kanskje nettopp derfor, er krevende.

Jeg tror heller ikke løsningen er å betale folk for å være hjemme med barna sine, eller gi omsorgslønn for stell av syke/gamle familiemedlemmer.  Det er nemlig ikke sikkert at det bare er størrelsen på lønna som skal gi verdi til aktivitetene våre. Kanskje er det aktivitetene i seg selv som skal avgjøre det. Derfor tror jeg borgerlønn vil være en god ordning også på disse områdene. Alle forsøk som har vært gjort med borgerlønn, viser at folk prioriterer mer samvær med familie og venner, enn de gjorde uten en slik ordning.

Varig uføretrygd har visse likhetstrekk med borgerlønn. Men det stilles betingelser for å få uføretrygd. Du må være enten være alvorlig syk eller ufør. Og ofte er det langvarige utprøvinger av arbeidsevne, og utredninger om helsetilstand som går forut for at en ev. uføretrygd innvilges. Uføretrygd forbindes også mange ganger med stigmatisering, utenforskap og nederlag.

Ofte fremstilles derfor uføretrygd som den verste tragedien som kan hende en person. Særlig hvis det skjer tidlig i yrkesaktiv alder. Kanskje fordi mange tror at det bare er en lønnet jobb som kan gi livet mening og status. Men jeg vet om flere tilfeller der det ikke oppleves slik. Det oppleves derimot motsatt. Det å få uføretrygd har gitt den enkelte mulighet til å finne egne gode løsninger for sitt eget liv. Og de får selv ansvaret for at det de prøver på, lykkes. Og for mange oppleves det mye bedre enn å være styrt av å tilfredsstille ulike krav et mangehodet system av eksperter stiller. Det forutsetter selvsagt at de det gjelder, har noe evne til positiv selvaktivisering. Noe de aller fleste; både alvorlig syke og uføre har.

Til slutt litt om meg selv. Jeg har vært uføretrygdet de siste 5 årene av livet mitt på grunn av psykisk sykdom. Uføretrygden ble innvilget et halvt år før jeg fylte 60. Den første tiden var vanskelig i forhold til at jeg følte jeg mistet både status og betydning. Men etterhvert ga trygden meg ro og trygghet i forhold til å jobbe med min egen tilfriskningsprosess. Og også i forhold til å slippe å stresse med å prøve ut restarbeidsevne, og stadig søke på nye jobber. For er du fylt 60, er du heller ikke så attraktiv for arbeidsmarkedet lenger. Tilfriskningsprosessen tok for meg ca to år. De siste tre årene har uføretrygden gitt meg frihet til å velge aktiviteter jeg trives med, og som også samsvarer med mine egne evner og anlegg. Og ikke minst opplever jeg at jeg gjør noe som er positivt for andre. Og dermed også for meg selv. Altså en klassisk vinn-vinn situasjon.

Og fordi jeg er så gammel som jeg er, bryr ikke lenger NAV seg om hva jeg gjør eller ikke gjør. Jeg er jo snart 65. De vet at sjansen for at jeg skulle få meg ny jobb er mikroskopiske. Likevel er jeg nå så frisk at jeg kan jobbe ganske mye. Det vil si at jeg har mange meningsfulle aktiviteter til beste for andre og meg selv. Men uføretrygden jeg får, gjør at jeg ikke trenger å blande penger inn i disse aktivitetene. Og det føles faktisk veldig befriende. For det jeg gjør, gjør jeg fordi det er interessant, meningsfylt, sosialt og trivelig. Og selv om det jeg gjør, også er krevende i blant, så er det ikke lenger betalingen i kroner og øre som gir verdi til det jeg gjør.

Det er det jeg selv og de menneskene jeg møter, som gjør. Heldigvis.

“Litt spesielt”

Jeg er trønder, men jeg har bodd på Sørlandet i 30 år nå. Likevel føler jeg meg fortsatt litt annerledes enn den “gjennomsnittlige sørlending”. Den følelsen fikk jeg nokså tidlig etter jeg kom hit. Det første jeg la merke til, var noe jeg ble spurt om angående mat i sosiale sammenhenger. Da var spørsmålet: “Kan du ha det?” Jeg oppfattet det som en måte å være vennlig på slik at jeg skulle få slippe å si om jeg likte det som ble servert, eller om jeg ev. ikke tålte det i forhold til allergier e.l. Spørsmålet kunne jo tolkes på begge måter. Jeg oppfattet spørsmålet som en slags vennlig og “myk” utydelighet. Senere har jeg tenkt at dette nettopp er noe av det mest typiske for det sørlandske lynne. Selve dialekten med myke konsonanter blir jo av mange også oppfattet slik.

Det andre jeg oppfattet tidlig, var at sørlendinger har et vennlig og utydelig ord for å stjele også. Det brukes om situasjoner der folk stjeler fra arbeidsplassen sin. Da brukes det et eget ord: “smøyse”. Det blir brukt om noe som oppfattes som akseptabelt. Når man “smøyser”, har man tatt noe på arbeidsplassen sin som man regnet med var til overs. (Det skulle nok sikkert kastes likevel). Og hvis jeg kaller det “stjeling” vil en sørlending protestere. For det er jo et vennligsinnet og formildende ord. Men også et ord som ikke brukes så mye lenger. Det har kanskje sin bakgrunn i at de ansatte tidligere ofte var kompiser med sjefen sin, og at sjefen i sin vennlighet så gjennom fingrene med at det var litt svinn på arbeidsplassen. Etterhvert har “smøysing” blitt mindre og mindre akseptert, og dermed forsvinner også bruken av ordet.

Jeg syns jeg hører utydelig og vennlig bruk av ord i andre sammenhenger også. Det typiske eksemplet er jo at sørlendinger sier “javel” (eller “javel der”) når de møtes. Da er ikke betydningen bare tvetydig, men mangetydig. Egentlig er “javel” kanskje bare en lyd som sier alt og ingenting. Jeg oppfatter det likevel først og fremst som en vennlig måte å overlate initiativet og ordet til den andre på, når kjente/venner møtes. Det “korrekte” svaret for en sørlending er da å si “se det”. Og da kan den første gjerne si “javel” en gang til, og slik kan det fortsette noen ganger fram og tilbake, til en av dem føler seg tvunget til å ta initiativet og si noe tydelig og utfordrende; f.eks: “fint vær i dag”.

Uttrykket “det var spesielt” er også interessant. Når en sørlending sier det, betyr det at han/hun er dypt uenig i måten ting skjer eller sies på. Ofte ligger det en slags moralsk fordømmelse innbakt i uttrykket også. Men det høres veldig forsiktig og snilt ut, så du må kjenne kodene godt for å forstå hva det egentlig betyr. Og hører du en sørlending si: “litt spesielt”, bør du være ekstra på vakt. Da er han/hun enda mer uenig eller sjokkert. Omtrent det samme kan også ligge i sørlendingens aller sterkeste uttrykk: “jeg kan ikke akkurat si jeg liker det”. Typisk er jo historien om sørlendingen som etter timevis med maling av et stakittgjerdet (og dem er det mange av på sørlandet), fikk det hvite, nymalte gjerdet sitt oversprøytet med søle; - og sa: æ kan´kje si æ liår de”.

Den vanligste reaksjonen på uenighet eller motstand, er nok likevel taushet. Det er ikke sant at “den som tier, samtykker”. I alle fall ikke på sørlandet. Den som tier, er som regel veldig uenig. Men han/hun sier det ikke. Den som tier, er i tilfelle bare enig i at du får ha tankene og meningene dine i fred. Den som tier, ønsker bare å ha motforestillingene sine for seg selv. For hvis han/hun sier i mot, vil jo situasjonen ikke være så grei lenger.

Og da kommer jeg naturlig til det som først og fremst er blitt kjent som det typiske sørlandsuttrykket:: "Det er så greit". Det betyr som regel at man mener at noe er veldig bra! Det samme betyr uttrykket: "veldig greit". Det kan høres ut som en vennlig og tydelig mening hvis man kjenner kodene. Men ofte er det det dessverre mer en påstand enn en personlig mening. Jeg har i alle fall lært at jeg ikke bør si i mot hvis en sørlending sier at noe har vært greit. For at noe er greit, er nemlig det viktigste av alt: at jeg, du og alle de andre har hatt det greit når vi har vært sammen. Det trumfer alle andre konklusjoner og “overskrifter”. Hvis jeg forsiktig prøver å si noe om at jeg ikke har oppfattet alt som “greit”, blir jeg fort plassert som negativ og kranglevoren. Da mener sørlendingen at det er mye bedre å holde avstand til det ugreie, og heller skyve det under teppet slik at ingen ser det. Noen sørlendinger sier også til meg at de har som en slags livsfilosofi ( fått inn med morsmelken) som handler om at de ikke bør spørre: “hvordan går det?”, når de vet at noen har det vanskelig. For de som strever, bør helst las i fred til det vanskelige forhåpentligvis går over. Det er vennlig ment, fordi de tenker at det er dumt å pirke borti noe komplisert og konfliktfullt. Det kan jo bare føre til at det vanskelige øker i omfang. Og en “typisk” sørlending tenker vel i tillegg at det alltid er lurt å unngå å bli involvert i vanskeligheter selv.

"Vi ser" er yndlingsuttrykket for mange sørlendinger. Det brukes typisk når man ikke vil/kan/har lyst til å avtale noe fast. Det er  kanskje også noe typisk sørlandsk: Man vil holde alle muligheter åpne, samtidig som man ikke trenger å binde seg. Uttrykket er også topp tvetydig, fordi det både kan bety at noe helt sikkert kommer til å bli gjennomført, og at det overhodet ikke kommer til å skje noe som helst.Jeg har ikke tall på hvor mange samtaler jeg har hatt med sørlendinger, der sluttreplikken har vært “vi ser”. Og det tok lang tid før jeg skjønte at det betydde, at hvis ikke jeg tok ansvar for å følge opp saken videre, kom ingenting til å skje.

Uttrykket “vi ser”, brukes også ofte i stedet for å si direkte “nei”. For det er noe en sørlending ikke ønsker å si. Da vil jo den andre ikke få det så greit lenger; og hele situasjonen blir ugrei. Jeg har mange ganger måttet hjelpe en sørlending til å si nei når jeg har spurt han/hun om å hjelpe til med noe. Og hvis de til slutt tvinges til å si “nei”, føler de seg alltid forpliktet til å komme med en masse begrunnelser og unnskyldninger etterpå.

Et annet trekk jeg har merket, er dette med først å passivt vurdere nyinnflyttede for å se om de passer inn. Og hvis de er “annerledes”, kan de jo bare glemmes/overses/snakkes om. Mens det selvsagt oppleves mye bedre som nyinnflyttet å bli omfavnet, akseptert og inkludert i utgangspunktet. Kanskje har mange sørlendinger egentlig et mindreverdighetskompleks som gjør dem skeptiske til “fremmede”?

Sørlendinger snakker også stygt om østlendinger og rogalendinger om vinteren. Om sommeren når de møter dem på hyttene sine i skjærgården, er de derimot ofte veldig vennlige og hjelpsomme mot de samme folkene. Det kan virke som de stenger mye inne om sommeren som de nødvendigvis må få ut igjen om vinteren

Sørlandet blir jo ofte oppfattet som skjærgården her. Og den er sørlendingen veldig stolt av. Som de sier: “Vi trenger ikke dra noe sted på ferie. Vi er jo her!” De er sikre på at de bor i Norges beste, varmeste og mest solfylte landsdel. Og det er det viktig for dem at alle andre mener også. Så en innflytter bør ikke si dem imot på dette. Jeg hørte en gang på sørlandssendinga der reporteren snakket om hvor fantastisk det måtte være for nordlendinger å komme til Sørlandet på ferie. Nordlendingen slet jo med så mye tunge tanker i mørketida. Mens alle statistikker sier at folk på sørlandet sliter mer enn de fleste med utenforskap og psykiske plager. Kanskje kan det henge litt sammen med at fasaden handler om at alt må være så “greit” her?

Men vennligheten, utydeligheten og konfliktvegringen på Sørlandet har selvsagt både positive og negative sider. Slik alle ulike trekk for ulike landsdeler har. Trønderens treghet, bergenserens selvgodhet, nordlendingens tydelighet har jo også både positive og negative sider. Og trekkene trenger jo ikke å stemme heller. Ikke for alle i alle fall. Folk er jo forskjellige overalt.

Kanskje oppfatter noen at jeg har harselert over det sørlandsker lynne. Og at jeg bare trekker fram negative ting. Det er ikke min mening. Jeg har lært mye av og om sørlendinger av å bo på sørlandet. Og jeg har lært mye om meg selv. Jeg har jo selvfølgelig mange av de samme trekkene selv. Det er jo ting jeg kjenner igjen i meg selv, jeg legger merke til. Og kanskje spesielt de trekkene jeg ikke liker eller prøver å undertrykke hos meg selv. Så kanskje betyr egentlig uttrykket “typisk sørlending” bare det samme som “typisk norsk”, eller “typisk menneskelig”.

Likevel opplever jeg tross alt at noen av disse trekkene er ekstra tydelige på sørlandet. Det er nok fordi jeg selv så tydelig har kjent de negative effektene av dem i eget liv. Og blitt hjelpeløs i møte med dem. Og da blir ikke væremåten uskyldig og morsom lenger. For da har konsekvensene blitt dypt alvorlige og smertefulle for meg selv.

Jeg har ingen ambisjoner om å endre det jeg oppfatter som en landsdels typiske væremåte. Jeg kan i beste fall jobbe med meg selv for å forstå den, og så arbeide med mine reaksjoner på den.

Men jeg sitter nok igjen med et lite råd hvis du som sørlending eller innflytter sliter med denne væremåten. Og rådet er: Sørg for å ha lojale støttespillere før du ev. velger å ta en konflikt. For du er totalt hjelpeløs alene. Da vil ingen stå opp for deg. Men det beste rådet er nok likevel dessverre: IKKE gå inn i en konflikt. Sørlendinger vil for enhver pris ha det greit. Og har ikke andre det greit, vil de for enhver pris forsøke å ha det greit selv.

Medaljenes baksider og framsider. Har verdidebatten en fortsettelse?

Lenge trodde jeg spekemat og jerngryter var funnet opp i Norge. Der tok jeg feil. De er i høyden typiske for Norge. Lenge trodde jeg det samme om arbeidsmoral, nøysomhet og toleranse.

Debatten om norske verdier før stortingsvalget, hadde flere gode anslag. Bla om det finnes særnorske verdier. Og om moderne norske verdier har røttene sine i kristendommen eller i opplysningstiden. Men ganske fort sporet debatten av i usakligheter (brunost og bunad) og innvandringskritiske innlegg (muslimene truer verdiene våre). Sannsynligvis var det bare Frp som sanket stemmer på grunnlag av denne debatten.

Men hva er egentlig «verdier»? Filosofer har diskutert dette i århundrer uten å gi oss noe fasitsvar. De diskuterer om verdier bare er noe vi tillegger ulike ting ut i fra det vi til enhver tid liker/trenger. Eller om det finnes noe som alltid har absolutt verdi i seg selv. Mange mener f.eks. at livets ukrenkelighet og menneskeverdet er slike absolutte verdier. Men det er vanskelig å argumentere for det, fordi det er noe som ble vedtatt for 2-3 hundre år siden. Andre mener det er mange forskjellige ting som kan ha verdi; f.eks. rettferdighet, skjønnhet eller kunnskap. Mye avhenger av hvordan vi definerer «verdi».

Toleranse er en viktig verdi i Norge. Men i møte med andre kulturer/religioner har mange av oss blitt utfordret til å tenke gjennom: Hvilke er de norskeverdiene? Hva er mine verdier? Er noen verdier-holdninger alltid uakseptable? Toleransen vår har blitt testet, og mange ser at den også har en bakside; nemlig at alt alltid «kommer an på». Noe det slettes ikke gjør! F.eks. er ikke kvinneundertrykking og æresdrap greit i Norge, uansett. Noen er også blitt opptatt av å beskytte de kristne verdiene spesielt, fordi de kristne verdiene har formet landet vårt i stor grad i over tusen år. De vil vi skal ha det som danskene. Der er det blitt slik, at for å være helt dansk, bør du også være kristen.

Men ingen verdier er eksklusive for Norge; aller minst de kristne. Det er det nesten ingenting annet som er heller. (Kanskje med unntak av binders og ostehøvel). Vi har stort sett fått alt utenfra. Likevel har noen verdier festet seg, og utviklet seg over tid på en måte som er spesiell for landet vårt. Noe som igjen har gitt oss et særpreg som folk/nasjon. Og mange av de verdiene er vi stolte av og vil verne om.

Og da kommer jeg til poenget: Når vi tillegger noe stor verdi, blir dessverre konsekvensen at vi må velge bort eller nedjustere noe annet. Noe andre kan mene er like bra eller til og med bedre. I tillegg er det også slik at alle verdier/medaljer har en bakside. F. eks er likhetsidealet med små forskjeller en verdi mange av oss er stolte av. Vi tenker det er en grunnleggende, og typisk norsk verdi. Og verdien: «liten forskjell på «høy» og «lav»», er utvilsomt positiv. Men baksiden kan likevel bli et konformitetspress der vi prøver å jekke ned de som tror de kan noe, får til noe, eller utmerker seg på et eller annet hvis. I Norge har det også vært mye fokus på «de lave». Noe som har gjort at vi har fått et lovverk som hegner om rettighetene til den tiltalte, men i mindre grad om offeret. Og i skolen har fokuset på de som sliter faglig, gått ut over det å stimulere de skoleflinke. Og hva med reglene som gjør det komplisert og dyrt å starte en bedrift. Handler det om at mange i Norge ikke liker at noen blir rike, og syns profitt er noe tvilsomt og/eller umoralsk?

Og Utøyatragedien? Det er flott med kjærlighet og respekt for en grusom drapsmann. Men hva med de etterlatte som sier at det ikke fantes plass for hatet, sinnet og forakten deres? Og det at alt skulle handle om respekt og kjærlighet, gjorde det vanskeligere for dem å bli «ferdige» med tragedien, og komme seg videre i livet.

Noe annet typisk norsk er den sansen vi har for det uformelle, koblet med en motstand mot det høytidelige/dannede. Men jeg husker enda hvor overrasket jeg ble, da jeg for første gang så køkulturen i butikkene og på holdeplassene i England. Og hvor fortvilt de jeg besøkte ble, da jeg hele tiden glemte å si: «please» «excuse me», «pardon me» og «sorry». Når jeg i tillegg opplevde fyll, søppel og bråk fra nordmenn på flyet hjem, begynte jeg å tenke: Er det slik at det er typisk norsk å være udannet og uhøflig? Uttrykket «norwegian arms» er vel ikke helt tilfeldig? Men uttrykker det en bra verdi? Sans for det uformelle, kan jo også ha en bakside.

Eller hva med det å være tilbakeholden med å vise følelser. Det er sikker også verdifullt noen ganger. Men er det utelukkende positivt? Det første en svensk dame merket seg da hun kom til Norge, var en mann som sa: «Jeg ble så sint, at jeg nesten sa ifra!». Er det en bra verdi å ha? Er det alltid best å tie når uenighet, konflikt eller sterke følelser nærmer seg? Jeg opplever at når noen tier, så er det så godt som aldri fordi de samtykker. Som regel betyr det at de er uenige, men velger å ikke si noe av frykt for motstand, bli «arrestert» eller lage en «scene». Men da undertrykker de ofte noe viktig. Og som regel lekker det ut igjen gjennom hint, kroppsspråk og baksnakking. Og det er en skummel bakside av følelseskontroll.

Ordet «fest» på norsk er omtrent et synonym for «inntak av alkohol». Hva handler det om? At vi har så mye konformitetspress og hemmende verdier som styrer oss ellers i uka, at vi er nødt til å lette på trykket og slå oss løs i helga? Og da blir alkoholen en perfekt unnskyldning?

Gro H. Brundtlands setning: «det er typisk norsk å være god», avspeiler troen på at vi nordmenn er spesielt dyktige til mange ting. Men selv om utsagnet er tvetydig (god kan jo også bety «snill»), så kan dyktighet også ha en bakside. For vi liker når nordmenn gjør det bra, men vi liker også å «jorde» de som snakker for mye om sin egen suksess. En italiener som har spart lenge, og kjøper ny bil, er stolt. Han viser gjerne fram bilen, og får anerkjennelse for sin nye «stolthet». Mens en italiener som gjorde det samme for sin norske svigerfamilie, ble møtt med taushet og et lite nikk. Det var også uforståelig for den samme italieneren at det viktigste på sønnens fotballag, var at alle fikk være med og spille like mye. Det viktigste var ikke å vinne. Trivsel var viktigere enn seier. Igjen en bra verdi med en bakside. (Kanskje er det også en av grunnene til at norsk fotball gjør det så dårlig internasjonalt?)

Så hva gjør vi når folk tenker ulikt om hva som er verdifullt? Går det an å ha flere «medaljer» i hodet samtidig? Klarer vi å være bevisste på at verdiene våre har baksider? Vil vi lykkes bedre da? På fotballbanen, i skolen, i livet?

Jeg tenker at vi bør se positivt på at verdiene våre utfordres, enten det skjer innenfra eller utenfra. Det er ikke farlig. Og vi lever i en kultur der ulike verdier vil møtes. Men det er viktig å ha et reflektert forhold til egne verdier. Og vi trenger verdiutfordringer fordi det gir mulighet for refleksjon, og til å øve oss i å balansere. Det er en krevende øvelse, fordi det er lett å gå i skyttergravene, og for enhver pris forsvare egne verdier.  Bare fordi det er de verdiene vi er opplærte i. Åpenhet og vilje til endring er ikke så lett som vi tror. Men kanskje er det likevel lurt å løfte opp og se nøye på verdiene/medaljene våre av og til. Kanskje er medaljenes framsider ikke så blanke som de engang var? Kanskje er også baksiden skitten?

Verdier er noe vi tror på. Derfor er de også viktige. Fordi det vi tror på, gir vi kraft. Men vi bør huske at det handler om tro; og ikke absolutter. Slik sett ligner verdier på religiøs tro. Og jeg tror vi kan snakke mer om det vi tror på. For da snakker vi om noe som betyr mye for oss. Så mye at følelsene våre kan vises også. Men det er ikke sikkert at all tro er like bra som all annen tro til enhver tid. Derfor trengs verdiene å vurderes og diskuteres.

Men det som er fint med tro og verdier, er at de kan deles. I respekt for hverandre og for at det er tro vi deler og ikke fasiter/absolutter. Gjør vi det, vil vi også komme nærmere hverandre, og oppdage at vi grunnleggende er like og i samme båt. Uansett verdier, kultur, religion eller tro. Og da skjer det motsatte av det som skjedde med den norske verdidebatten: at vi ble splittet og kom lengre fra hverandre. Da kan vi i stedet forenes på tross av forskjeller. Fordi vi ser at vi også har veldig mye felles, og at forskjeller ikke er farlige, men spennende.

På gjengrodde stier

Jeg har gått mye på tur i indre Agder i sommer. Både alene og sammen med andre. Det er vakkert og ikke minst, variert. Jeg har gått gjennom smale kløfter med fjellveggen flere titalls meter rett opp over meg. Jeg har gått langs idylliske tjern, i tett lauvskog og over rabber med glissen furuskog. Og jeg har vært på topper med fantastisk utsikt, strevd meg over sugende myrer, og gått midt mellom enorme steinblokker.

Men jeg følger stiene, og prøver alltid å ha med meg et godt kart. Jeg har lært at på Agder er det ikke så lurt å ta snarveier utenom stiene. For da har jeg som regel gått meg fast, og fått merke på kroppen hvor enormt kupert landskapet her på Agder er.

Men jeg har også tydelig sett hvor mange av de gamle stiene som gror igjen. De blir vanskeligere og vanskeligere å finne, og preges av rotvelt og lite bruk. Selv om det også gjøres mye arbeid med merking i terrenget, og med inntegning av gamle stier på nye kart.

På turene mine ser jeg også mye kulturhistorie: demninger, fint oppmurte kjerreveier, gamle vanskjøttede plantefelt og forlatte småbruk. Det er gamle minnesmerker fra en helt annen tid enn vår. Og jeg tenker ofte: For et slit! Hvordan i all verden klarte de det uten maskiner?

Jeg er ikke av dem som mener at alt var bedre før, og at alt gammelt må tas vare på. Noe kan sannsynligvis bare få gro igjen og bli borte. Men de gamle stiene på Agder vil jeg gjerne være med å ta vare på gjennom å bruke dem, og oppleve de stedene de gikk til og kom fra.

Det snakkes mye om norske verdier for tida, og en av de mest spesielle og viktigste tror jeg er allemannsretten og nærheten vi har til naturen. At jeg kan gå ut av huset mitt og rett ut i skogen og gå turer der i mange timer, er en fantastisk ting. Som vi kanskje ikke tenker over, men tar som en selvfølge?

Og naturen på Agder er så uendelig mye mer enn bare kyststripa. Kyststripa med skjærgården er fantastisk. Men jeg syns indre Agder er en stor (ubrukt/ uoppdaget?) ressurs både for oss innfødte, og for alle dem som kommer på besøk hit. Jeg er innflytter til Agder selv, men opplever at mange sørlendinger ikke har oppdaget indre Agders turstier.

Så min oppfordring til alle er: Kom deg ut på de gamle stiene! Begynn å bruk dem før de gror igjen. De ligger der hele året nå som snøen gradvis flytter til fjells. Men vil du finne ut hvor de går, må du snakke med kjentfolk, skaffe deg et kart, og begynne å gå dem. De kan gi deg så mye, - både for kropp og sjel!

Jobben min og jobben din

Et av de vanligste spørsmålene vi stiller når vi møter nye mennesker, er: «Hva jobber du med?» Det kan skyldes flere ting, f.eks. at det er et nøytralt spørsmål, eller at det gjør det lettere å finne samtaleemne videre, eller at det åpner for at vi selv kan fortelle om vår jobb.

Men det er likevel ikke alltid et greit spørsmål å få, fordi det ligger under som en selvfølge at alle har jobb. Og noen rangerer også folk etter hvilken type jobb de har. Og svarer du at du ikke er i jobb, men er pensjonist, hjemmeværende eller uføretrygdet, er det lett å merke at interessen synker. Samtalen avsluttes litt brått, og den som spurte prøver å få kontakt med noen interessante, «ordentlige» mennesker.

Jeg er 62 og uføretrygdet. Jeg er veldig glad for å få mulighet til å bruke dagene mine på egne interesser og i forhold til egen energi. Jeg har fortsatt krefter, evner og erfaringer jeg kan bidra med. Men jeg får samme «lønn» enten jeg gjør noe eller ikke. Og det er også uten interesse for NAV hvilke ting jeg holder på med. Og de prøver heller ikke å finne en jobb til meg som er så gammel. Dette kan ligne litt på «borgerlønn» som flere land nå utreder. Jeg er fullstendig klar over at jeg får penger fra de som er i lønnet arbeid. Men jeg vet også at jeg selv har betalt inn mye til felleskassen. Uansett: Jeg merker at «uføretrygdet» ikke akkurat er et statusyrke. Og jeg opplever også at jeg er blitt mindre interessant i noen sammenhenger. Noe av det samme opplever mange hjemmeværende og pensjonister.

Hvis vi tenker etter, er det egentlig ganske rart at de som får betalt for det de gjør, på en måte automatisk blir mer verdifulle og interessante. Og det har ingenting med hva slags aktivitet de utfører på jobben sin; bare de får betalt. Det sier vel noe om hvor viktig lønnet arbeid er for å «være noen». Når vi ikke er i lønnet arbeid, er vi på en måte «ingenting», «utenfor», eller i beste fall «middelmådige».

Lønnet arbeid er det udiskutable fundamentet for vårt samfunn og vår kultur. Det har vært slik lenge. Arbeid til alle, og god arbeidsmoral, har vært fundamentet for det norske velferdssamfunnet. «Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete, sa min far». Og at lediggang er roten til alt ondt, har også vært en akseptert sannhet. Nå er målsettingen skrudd opp til at flest mulig skal være i jobb mest mulig og lengst mulig. Og aldri før har så stor prosentandel av befolkningen vært i lønnet arbeid.

Men går det an å lure på om det har gått for langt? Er det nødvendigvis slik at det er jobben vår som er det viktigste av alt? Er det ikke andre måter å ha betydning på enn gjennom lønnet arbeid? Må det være yrket vårt som definerer oss? Er det bare det å realisere seg selv i jobben sin, som kan gi livet mening? Mange mister «alt» når de mister jobben sin. Trenger det å være slik?

Vi ser det tydelig når mødre som får kontantstøtte, kritiseres for å få penger for å være hjemme. De gjør jo ikke noe viktig, de er jo bare hjemme, virker det som mange tenker. For det å ha lønnet arbeid betyr pr definisjon at du «er noen», - en som bidrar til samfunnet med innsatsen din. Har du ikke er i lønnet arbeid, er du en «snylter» som ikke bidrar. Nå skal nesten alle mødre helst ut i lønnet arbeid når barnet er ett år. Dette er noe staten støtter opp om, og legger til rette for. Det er underforstått at det bare er i lønnet arbeid mødrene bidrar i samfunnet.  Og det informeres stadig om hvor viktig det er at mødre ikke er for lenge utenfor arbeidslivet, for da går de glipp av karrieremuligheter. Og det understrekes hele tiden hvor flott og viktig det er at barn går i barnehage, og at det heller ikke er påvist noen skadevirkninger av at barn begynner tidlig i barnehage. Mens samfunnsnytten av den tryggheten og stabiliteten foreldre kan gi barna sine ved at de er mye sammen med dem, sies det lite om.

Alle prognoser som lages, forutsetter en stadig vekst i vare og tjenesteproduksjonen, slik at flere må stadig jobbe mer for å holde hjulene i gang. Det som er rart, er at det aldri stilles spørsmålstegn ved selve økningen, eller med hva slags type jobb/aktivitet vi utfører. Bare vi får lønn, er alt såre vel. Mens alle vet at det i mange yrker produseres varer og tjenester som er totalt unyttige og direkte skadelige. Og vi vet også at all reklamen som produseres, handler om å skape stadig nye kunstige behov, og om å oppfylle drømmer som ting aldri kan hjelpe oss med. Hvor lenge skal dette pågå? Får vi aldri nok dingser? Vil vi aldri ta på alvor at vi leter på feil plass etter mening og lykke? Det er noen ting som tyder på at noe endrer seg, bla alle bruktbutikkene som har kommet de siste årene. Men det er vanskelig å virkelig gjøre noe, fordi hvis vi reduserer shoppingen vår bare litt, kollapser hele økonomien i løpet av uker og måneder. Da kommer også øyeblikkelig statsministeren på Dagsrevyen, og sier hvor viktig det er at vi fortsetter å «fylle handleposene våre». Det sies aldri noe om hva vi bør ha i dem, eller hvor mye. Det sies bare at vi må fortsette og handle mer og mer. Ellers går det galt!

En økonomi som er bygget på et slikt råttent fundament, vil før eller siden kollapse. Slik alle blomstrende kulturer har gjort tidligere. For ingenting vokser inn i himmelen. En gang vil vi få nok ting. Når mange arbeidsplasser også erstattes av av roboter som produserer billigere og raskere døgnet rundt, vil det i tillegg bli overproduksjon og samtidig arbeidsløshet. Ingen god kombinasjon det heller. Når vi blir 9 milliarder mennesker i 2050, og mange av dem blir 120 år, får vi også store problemer. Det blir stadig flere som må leve svært lenge på det andre produserer i en forholdsvis kort yrkesaktiv alder.

Vi vil også få store utfordringer med alle i verden som er fattige og uten jobb, men som ønsker å få del i vår velstand. Flyktningekrise, integrering og radikalisering er utfordringer som også kan få velferdsstaten til å vakle. Og i tillegg har vi klimakrisen. Kanskje ikke så rart at Elon Musk planlegger å kolonialisere Mars innen ganske få år.

Dette ble veldig pessimistisk. Jeg ser det. Men kanskje er det grunn til å være bekymret.  Noen tror riktignok at teknologien, datamaskinene og robotene vil bli så kloke at de vil finne redningen for oss. Jeg tror de vil bidra til at millioner av «kjedelige» arbeidsplasser forsvinner. Det er selve fundamentet, det at vi hele tiden må produsere mer og mer, det trengs å gjøre noe med. Men fundamentet er det risikabelt å svekke eller fjerne, for da raser hele byggverket.

Jeg har tenkt at borgerlønn kanskje kan være en del av løsningen. Fordi det er så mange viktige og meningsfulle oppgaver å gå inn i hvis vi slipper å bruke all energien vår på skadelig eller meningsløst arbeid. Da får vi selv ansvaret for å bidra der vi føler vi har mest å bidra med, og med noe som kan gi oss energi tilbake. Da trenger vi heller ikke å mene at det bare er lønnet arbeid som gir verdi og status. Det vil også frigi enorme mengder penger fra tusenvis av jobber som trengs for å fordele velferdsgodene rettferdig. Og det er nok av meningsfulle aktiviteter å drive med. Tenk bare på kunst og kultur, frivillige organisasjoner, menighetsarbeid og ulike typer omsorgsarbeid, forskning og relasjonsbygging m.m.

Men kanskje kommer vi ikke utenom å gradvis endre hele det kapitalistiske fundamentet vårt. Dvs at vi må redusere produksjonen av "dingser", og den aktiviteten som kalles «shopping».

Jeg ville likt å få noen innspill på hvordan det kan gjøres uten at alt kollapser.

Kommentarer