Hvor står du?

Vi spør av og til: Hvilket ståsted har du? Hvor står du i denne saken? Hvordan stiller du deg til det som skjer?

Disse uttrykkene får frem noe viktig. Så les gjerne setningen i overskriften om igjen. Og tenk litt over hva den betyr for deg både i konkret og overført betydning? Du kan også prøve å legge ulikt trykk på de ulike ordene; Hvor står du? Hvor står du?

Kanskje oppfatter du denne innledningen som en uvesentlig ordlek. Men det er den ikke; fordi hvor du står, definerer i stor grad hva du er opptatt av, hva som fenger interessen din, og dermed i hvilken retning du ser. Det gjør at ståstedet ditt i stor grad avgjør hvordan livet ditt er og blir. Det er fordi måten vi retter blikket vårt på, handler om hvordan vi rent biologisk og evolusjonsmessig har overlevd og utviklet oss. For vi er skrudd sammen slik at vi målretter blikket vårt, og legger merke til det som hindrer oss eller hjelper oss i forhold til det målet. Og når vi fokuserer på det, kommer andre ting ut av fokus; det blir uskarpt eller overses helt. Dette gjelder ikke bare synet vårt, men det gjelder alle sansene våre, og hele måten vi tenker, føler og handler på.

Mitt fokus i dag handler om i hvilken grad du og jeg er klar over at vi alltid ser ting ut fra et bestemt ståsted og perspektiv. Og enda viktigere: i hvilken grad er vi villige til, og har evnen til å se ulike situasjoner og saker ut fra andre menneskers og gruppers perspektiv?

Jeg reagerer ofte på i hvor liten grad mange reflekterer over sitt eget ståsted. For det syns jeg jeg ser i mange ulike sammenhenger. For tiden er jeg mest opptatt av det offentlige ordskiftet, og hvordan noen der påberoper seg retten til å definere både fakta og sannheten.

For meg skurrer dette, fordi det sjelden er slik at noe i samfunnsdebatten er fakta og dermed sant, mens noe annet er løgn. Det handler i mye større grad om hvilke perspektiver og fakta som fremheves. For det finnes en uendelighet av fakta og situasjoner, og da vil det nesten alltid handle om hvilke fakta og situasjoner som fremheves. Og ikke minst: om hvilke som utelates; enten bevisst fordi det ikke passer inn i fortellingen, eller som bare blir oversett. 

Jeg håper flere enn meg ser hvor viktig det er å være klar over at man alltid har et eget ståsted, hvilket ståsted det er, og hvilke utfordringer og begrensninger det gir. Men også at det samme gjelder for alle andre. Det er i tillegg en grunnleggende sannhet, at ingen innehar et absolutt objektivt, universelt eller guddommelig perspektiv på ting.

For meg virker det som nyhetsformidlingen i stadig større grad har blitt en kamparena for å vinne tilhengere. Dette er kanskje ikke så rart fordi meningene våre bestemmer hvilke partier vi kan tenke oss å stemme på, og dermed også bestemmer samfunnsutviklingen. Men det skyldes nok også at nyheter har blitt utrolig desentralisert og privatisert i løpet av veldig kort tid, slik at hvem som helst kan formidle til hele verden perspektivene sine og meningene sine ut ifra hva de selv ser og opplever i ulike situasjoner.

Mange i de redaktørstyrte mediene advarer med god grunn mot denne utviklingen, fordi det åpner et stort rom for feilinformasjon og “fake news". Men jeg syns de tradisjonelle nyhetsformidlerne sjelden reflekterer over i hvor stor grad de selv sitter i glasshus. De sier at vi vanlige borgere og lesere må gå til de redaktørstyrte mediene for å få fakta og sannheten om ting som skjer. Men gang på gang stusser jeg over kriteriene de selv velger ut saker og fakta på, hvordan de vinkler dem, og ikke minst på hvorfor de unngår å nevne andre saker, fakta eller vinklinger.

Man kan jo velge å tenke at utvelgelsen er noe som skjer ut fra profesjonelle og kloke journalisters vurderinger av hva som er viktigst, og derfor hva vi vanlige lesere trenger å vite noe om. Men slik tror ikke jeg det er. Jeg tror det i mye større grad handler om hvilket ståsted og perspektiv de som formidler nyheter selv har. For meg er dette selvfølgelig, men jeg forskrekkes som sagt over hvor liten oppmerksomhet det er rundt dette. Jeg følger med på mange ulike nyhetsformidlere i hele verden, og ser hvor ulike vinklingene er, og også hvilke saker og fakta som fremheves eller utelates. Jeg ser det også i forhold til hvilke merkelapper og adjektiver som velges for å beskrive det som skjer. 

For meg finnes det et utall av eksempler på dette:

Løslatelsen av gislene på Gaza og de palestinske fangene omtales ofte som en “fangeutveksling”. Som om det som skjer er noe tilsvarende en fangeutveksling av soldater mellom to krigførende parter. Det som aldri vektlegges, er den enorme ulikheten i det som skjer. På den ene siden er det som regel sivile gisler, bla kvinner og barn, som frigis, mot at mange terrorister og selvmordsbombere med livstidsdommer slippes ut av israelske fengsler. Ordbruken blir enda mer underlig når Hamas krever løslatelse av eksempelvis hundre palestinske forbrytere mot ett eneste israelsk barn.

Det er også nå etterhvert blitt omtrent offisell holdning at det som foregår på Gaza er et folkemord.  Det virker som at bare man gjentar en påstand mange nok ganger, blir den sann.

Det samme gjelder for Elon Musks såkalte nazihilsen.Den er blitt omtalt som det så mange ganger, at det også har blitt en ubestridelig sannhet.

Andre eksempler handler om klimakrisen som nå er definert som vår aller største globale utfordring, så mange ganger, at ingen stiller spørsmålstegn ved den sannheten lenger. Og det er også slik at alle stormer, varmeperioder, regnskyll, ras og flommer, presenteres som bekreftelser på konsekvensene av økt CO2 nivå i atmosfæren. Sist vinter ble til og med en lang kuldeperiode omtalt som en bekreftelse på den globale oppvarmingen. Mens de positive konsekvensene av CO2 nivået sjelden blir nevnt. Som f.eks at den nordlige halvkule har blitt 20% grønnere pga økt CO2 nivå.  

På norsk Dagsrevy ble det sagt at mannen som kjørte inn i et demonstrasjonstog i München hadde et religiøst motiv. Mens tyske medier sier at mannen hadde et islamistisk motiv. 

Norske medier advarer oss også stadig om farlige høyrekrefter i Europa og USA. Og karakteristikker som ”ytre høyre”, “rasister” og ”nazistiske sympatier” sitter løst. Men det sies sjelden at dette gjerne er store folkebevegelser som med god grunn protesterer mot venstresidens ukritiske innvandringspolitikk og hodeløse klimatiltak.

Og når visepresidenten i USA kritiserer venstresiden i Europa for sine begrensninger av ytringsfriheten, reagerer et nærmest unisont pressekorps med fordømmelser om utidig innblanding. Samtidig har de og mange politikere i årevis demonisert Trump og høyresidens politikk i USA, uten at noen har kalt det utidig innblanding.

Og den samme visepresidentens kontakt med AfD kalles lefling med ekstremister og nazister, mens hans besøk i konsentrasjonsleiren Dachau forbigås i taushet.

Slik kunne jeg fortsatt. 

Men ut ifra eksemplene mine viser jeg jo også automatisk mitt eget ståsted i forhold til nyhetsbildet. Det er et ståsted jeg vet om, og vedstår meg. For jeg har et konservativt grunnsyn i den forstand at jeg mener det er mye dypt verdifullt i fortiden vi må ta vare på. Og også at alt det nye og unge ikke er positivt i seg selv fordi det er nytt og ungt. Samtidig ser jeg veldig mye positivt i samfunnsutviklingen, og tenker overhodet ikke at alt var bedre før. Men jeg mener at vi holder på å miste noen av vestens hardt tilkjempede verdier. Jeg tror også at hovedgrunnen til at vi holder på å miste dem, er at mange ikke vet hva vi har og kan være stolte av. Men også fordi denne vinklingen nesten aldri er fremme i nyhetsbildet og samfunnsdiskusjonen.

Jeg er f.eks ikke glad for at mangfold har blitt en sentral og hellig verdi i samfunnet vårt. Jeg har ingenting imot mangfold, men jeg mener at den verdien ikke bør plasseres som den viktigste i et samfunn. Det er fordi mangfold også er problematisk, og lett kan føre til konflikt og kaos. Det er mye mer fornuftig å sette noe annet i sentrum: F.eks. ytringsfriheten, individets ukrenkelighet og fri utveksling av varer og tjenester.

Jeg er heller ikke enig i at naturen skal tas vare på og beskyttes for enhver pris, og i seg selv gis den høyeste verdi. Noen ganger virker det her som det er mennesker som er problemet, og helst burde fjernes. Mange fremstiller det som at det beste er natur som er uberørt av inngripen fra mennesker. Men jeg mener mennesket står over naturen, og har som oppgave å forvalte den på en fornuftig måte. Mennesker har også skapt utrolig mye godt og fint gjennom å temme naturen til fordel for menneskeheten. 

Til slutt: Jeg har forståelse for at man fastholder sitt eget ståsted og sine egne perspektiv. Fordi hvis man skulle endre på dem, så må man sannsynligvis skifte ut hele grunnmuren i livet sitt, og innrømme at man har tatt grunnleggende feil. Det er veldig få villige til, fordi da vil man plutselig befinne seg i en ødemark man aldri har vært i før, og ikke vite i hvilken retning man skal se eller gå. Men det er likevel noen ganger klokt å våge seg dit; i ødemarken, - ut i ørkenen, og ta seg tid til å finne et nytt ståsted å se verden fra.

I starten handler det gjerne om å lytte; om å våge å sette seg i andres stol, eller ta på seg andres sko. Og bruke tid på å forstå andres perspektiv, -  på ordentlig. Enten det nå gjelder en venn, partneren sin, eller høyre/venstresidens perspektiv.

Jeg vet det koster, men det kan være verdt det. 

Lykke til!

Del denne siden