The Rose. (Min egen oversettelse)

Kjærligheten, sier noen, er et håp som stadig dør.
Kjærligheten, sier noen, skader hjerter så de blør.
Kjærligheten, sier noen, er en evig sult og tørst.
Jeg, som elsker sier dette: den er en blomst og du dens frø!

Frykter du ditt hjerte knuses, kan du ikke danse med.
Frykter du fra drømmen våkne, kan du heller aldri se.
Frykter du at alt tas fra deg, har du ingenting å gi.
Og du som frykter slik for døden, du blir heller aldri fri!

Når din natt har vart for lenge, og din vei har vært for lang.
Og du tror at det å elske, finnes kun i vakker sang.
Husk at langt innunder snøen, den som skjuler dine sår.
Ligger kimen til en knopp som, blir en rose neste vår!

The Rose. Engelsk tekst

Some say love, it is a river, that drowns the tender reed
Some say love, it is a razor, that leaves your soul to bleed
Some say love, it is a hunger, an endless aching need
I say love, it is a flower, and you, its only seed

Its the heart afraid of breaking, that never learns to dance
Its the dream afraid of waking, that never takes the chance
Its the one who won't be taking, who cannot seem to give
And the soul afraid of dying, that never learns to live

When the night has been too lonely and the road has been too long
And you think that love is only for the lucky and the strong
Just remember in the winter, far beneath the bitter snows
Lies the seed, that with the sun's love in the spring becomes the rose

Gå mot Betlehem

Du forlot ditt land
Stjernen tok deg med
På en ørkengang

Fredens konge er født et sted

Ufred rår
Der hvor veien går
Og din sang om fred er på hell
Men over en krig
Ser du stjernen står
Den stanset nå i kveld

Gå mot Betlehem
Hør en gåtefull sang
I din dypeste natt
Ble Guds dyreste skatt
Betrodd din hånd en gang

"Et pilgrimstog går over jorden. Gjennom alle land og alle tider er vi vandrere, drevet av lengsel etter å komme hjem. Hjem til byen hvor vi hører til. Hvor alt som ble adskilt skal forenes, alt som er sykt skal bli leget, alt som er sønderskutt skal bli helt. Og ferden går til Betlehem. Hvor himmelkongen, Han som skapte oss har sagt at Han vil møte oss."

Du er framme nå
Englesang tar fyr
Byens slott er en stall
Hvor de holder et hoff av dyr

Natten blør
Og du står på glør
Kongen er et barn uten ord
Men stjernen står støtt
Over byen hvor de dør
Rundt fredens unge mor

Gå mot Betlehem
Hør en gåtefull sang
I din dypeste natt
Ble Guds dyreste skatt
Betrodd din hånd en gang

Gå mot Betlehem
Gjennom slektenes sang
Alt som kriger har gjemt
Og hvert navn som ble glemt
Skal samles der en gang

Mitt hjerte alltid vanker

Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom,
der samles mine tanker som i en hovedsum.
Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt!

Den mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott,
der kan jeg daglig lære å glemme verdens spott.
Der kan med takk jeg finne hvori min ros består,
når Jesu krybbes minne meg rett til hjerte går.

Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå
at Gud av himmerike i stallen ligge må!
At himlens fryd og ære, det levende Guds ord,
skal så foraktet være på denne arme jord!

Hvi skulle herresale ei smykket for deg stå?
Du hadde å befale alt hva du pekte på.
Hvi lot du deg ei svøpe i lyset som et bånd,
og jordens konger løpe å kysse på din hånd

Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt
og stjernefakler brenne, å store himmelhelt?
Hvi lot du frem ei lyne en mektig englevakt,
som deg i silkedyne så prektig burde lagt?

En spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo,
en svale må ei bede om nattely og ro,
en løve vet sin hule hvor den kan hvile få -
skal da min Gud seg skjule i andres stall og strå?

Akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt.

Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund,
at du er født herinne i hjertets dype grunn!