Tro og psykologi | himmel-jord.com

Det var nok tilfeldig

Jeg har flere ganger vært i sosiale lag der det deles historier om uforklarlige hendelser.

Jeg synes det er spennende å høre på, og undrer meg sammen med de som forteller. Men det vanligste er at de som hører vil finne naturlige forklaringer, eller kalle det tilfeldigheter.

Da lurer jeg alltid på hvorfor de er så raske til å si det. Kan det være at de er engstelige for at det finnes en usynlig, uforklarlig virkelighet?

Her kommer min uforklarlige hendelse:

Jeg og min kone tok fly til Santiago de Compostela for å gå de

siste milene av den kjente pilegrimsveien i Nord-Spania.

Vi skulle ta buss 10 mil tilbake, og så gå inn til Santiago igjen.

På flyplassen utenfor byen pratet vi med en hyggelig dame i

info-skranken. Hun sa at vi måtte ta en buss fra busstasjonen

i sentrum.

Da vi kom inn til byen viste det seg at bussen først gikk sent

på kvelden, og kom fram midt på natta. Vi hadde derfor god tid,

og gikk rundt i gamlebyen i Santiago for å se oss om.

Det var stappfullt av turister og trengsel i alle gatene.

Jeg tenkte det var på tide å ringe til herberget for å sikre oss at

vi kom inn på natta, og hørte en kvinnestemme si noe på spansk.

Jeg spurte om hun snakket engelsk, men det kom bare en lang

rekke spanske ord jeg ikke forsto. Jeg sa hva jeg ville, men hun

forsto tydeligvis ingenting, og jeg forsto heller ikke hva hun sa.

Jeg ble fortvilet fordi vi hadde få dager til vandringen, og måtte

starte neste dag.

Jeg så på min kone, og på folkehavet rundt meg. Plutselig stod Pilegrimsmålet: Katedralen i Santiago de Compostela

damen fra flyplassen rett foran meg og smilte. Hun sa at hun kunne

hjelpe, fikk mobilen min, ringte, pratet litt, og sa at nå var alt i orden. Vi kunne bare ringe på, så skulle de åpne for oss på herberget. Jeg og min kone var over oss av glede og undring, så på hverandre, og snudde oss for å takke henne. Da var hun borte, og jeg så bare et hav av ukjente ansikter.

For over hundre år siden oppdaget vitenskapen at det finnes en annen virkelighet enn den vi sanser og opplever. Det er denne virkeligheten kvantefysikken beskriver. Der finnes det hverken tid eller avstand, og hendelser skjer uten årsak. Den kan kanskje best beskrives som en virkelighet innenfor vår sansbare virkelighet, og samtidig en integrert del av den.

Det er mulig å se på denne virkeligheten som opprinnelsen til vår sansbare verden, og at vår egen bevissthet på en eller annen måte har kontakt med denne virkeligheten, og kan samhandle med den.

En god måte å forklare denne "virkeligheten innenfor virkeligheten” på, er gjennom å sammenligne den med innsiden av en PC.

For vi ser en skjerm og vi trykker på ikoner og et tastatur, men svært få av oss forstår prosessene som foregår inne i datamaskinen. Men maskinen er likevel et godt verktøy. På samme måte gjør vi bruk av våre egne sanser som verktøy i møte med den fysiske virkeligheten vi registrerer. Men det vi sanser er egentlig bare utsnitt og forenklinger av den egentlige virkeligheten bak alt vi opplever. På en måte er det en “skjerm” vi opplever, og ikke det som er innenfor den.

Da denne virkeligheten ble oppdaget, foregikk det mange diskusjoner mellom anerkjente vitenskapsfolk og psykologer om dette kunne tyde på at de hadde oppdaget en sjelelig/åndelig virkelighet, og om denne virkeligheten var kilden til den virkeligheten vi sanser. Mange mente vi kunne ha kontakt med denne virkeligheten gjennom bevisstheten vår, og påvirke den. Og det var nettopp opplevelsene av uforklarlige fenomener de var opptatt av. Men også følelsen av ærefrykt og kontakt med noe hellig som mange kjenner på når de opplever slike fenomener. For det var det jeg kjente på den dagen for mange år siden i Santiago, og som har gjort at jeg ikke lenger prøver å bortforklare uforklarlige fenomener, hverken for meg selv eller overfor andre.

Det finnes en enorm mengde slike fortellinger der ute. Men mange unnlater å fortelle dem nettopp på grunn av frykt for å miste troverdighet, eller få høre: "det var nok tilfeldig”, eller: “det finnes sikkert en naturlig forklaring”.

Kanskje skal vi slutte med det?

Fra kaos til mening

Biologer sier at livet ser ut til å trives best på kanten av kaos. Med det mener de at det er i et tilsynelatende kaos at livet skapes, og utvikler seg. Og at det i kaos også kan oppstå nye former for liv og overlevelsesstrategier. For meg betyr den setningen at det i alle fall må finnes et potensial som en slags koordinerende kraft eller prinsipp gjemt et sted i kaoset.

Jeg tenkte på dette etter jeg var ute og måket rundt huset i går.

Som de fleste har fått med seg, har det vært en kraftig snøstorm

her på Sørlandet de siste dagene. Det var et uvær der vind og

snø var i et eneste forrykende, kaotisk ragnarokk. Derfor var det

mye snø rundt huset mitt, og den hadde lagt seg i store fonner

der vinden ikke hadde kommet til. Mens der vinden hadde fått

godt tak, var det mye mindre snø. Men det jeg oppdaget da jeg

kom ut, var noen fantastiske vakre former og mønstre i snøen.

De hadde tydeligvis oppstått ut av et stort kaos. Det var et utall

av linjer, buer og kurver som fascinerte meg, ikke minst når

også sola kom fram og bidro med vakre skyggevirkninger.

Det er faktisk noe lignende som skjer når vi ser på store idrettsutøvere som bryter sine egne grenser med stor mulighet for å mislykkes; f.eks i et vanvittig piruett-hopp på isen, eller i et halsbrekkende hopp på snøbrett. Det skaper stor begeistring fordi de utfordrer det som er mulig, og våger å prøve på noe som ingen har våget før. Slik inkluderer de noe av kaos-virkeligheten inn i sine egne ferdigheter, og gjør den til noe de behersker gjennom et utall av repetisjoner og mønstre først.

Jeg har hatt livskriser og kaos i mitt eget liv også. Og jeg sier ikke at det er noen automatikk. Men jeg har opplevd at det i kriser og kaos kan ligge store muligheter for nyorientering, mer mening og struktur i mitt eget liv.

Og da kommer jeg til hovedpoenget med å skrive om disse tingene: nemlig at mer og mer tyder på at det finnes en virkelighet under, eller innenfor, den virkeligheten vi vanligvis ser og oppfatter med våre sanser. Den beskrives vanligvis av vitenskapsfolk ved hjelp av kvantefysikk. Det er en helt annen virkelighet enn den vi normalt opplever. For det er en virkelighet som best kan beskrives som et kaos av potensialer. Dette er ikke en verden av “ting”, men av muligheter og sannsynligheter for at ulike "hendelser" kan skje. Og det er umulig å beskrive når, hvor og hvordan ting skjer. Her er det heller ingen sammenheng mellom årsak og virkning. Begreper som tid og rom gir heller ingen mening. Dette er ikke en virkelighet som finnes et annet sted eller i en annen dimensjon, men den finnes som en del av oss og i alt som finnes i hele universet. Den kan kanskje best beskrives som en virkelighet innenfor eller under den sansbare virkeligheten, og samtidig som en helt integrert del av den.

Kanskje er det også mulig å se på denne virkeligheten som opprinnelsen til vår sansbare verden? Og da blir kanskje neste trinn en tanke om at vår egen bevissthet på en eller annen måte har kontakt med denne virkeligheten, og påvirker den gjennom å observere den og samhandle med den. Dette er ikke nye spørsmål og viten. Kaoset i kvanteverdenen ble oppdaget for over hundre år siden. Og da forsøkte mange psykologer og fysikere og finne ut av om denne virkeligheten kunne bidra til å forklare både fysiske og psykiske prosesser.

Men samtidig har denne virkelighetsforståelsen vært nesten umulig å integrere i vanlige folks hoder, fordi den ikke er tilgjengelig for vårt vanlige sanseapparat.

Donald Hoffman er en professor i kognitiv psykolog, og studerer bevissthet, visuell persepsjon og evolusjonspsykologi ved å bruke matematiske modeller og psykofysiske eksperimenter. Jeg synes han forklarer denne "virkeligheten innenfor virkeligheten” på en god måte gjennom å sammenligne det som skjer ved hjelp av bevisstheten vår, med hvordan vi forholder oss til en PC.

For vi ser en skjerm og vi trykker på et tastatur, men svært få av oss forstår noe av prosessene som foregår inne i datamaskinen. Men maskinen er likevel et godt verktøy som vi har stor nytte av. På samme måte gjør vi bruk av våre egne sanser som verktøy i møte med den fysiske virkeligheten vi registrerer. Slik sett blir heller ikke virkeligheten bare en illusjon vi lager inne i vår egen hjerne. Jeg har også hatt motstand mot en forståelse som går ut på at virkeligheten bare er en illusjon, og noe som bare oppstår inne i vår hjerne i form av at lys- fotoner blir til en film, og lydbølger blir til vakker musikk. For gjennom slike tanker føler jeg at virkeligheten bare oppløses, og at alt vi opplever blir en illusjon og ikke noe mer.

Men når Hoffmann forklarer det som at vi for i det hele tatt å overleve, har utviklet en smart måte å forholde oss til den sansbare skjermen/virkeligheten på, gir det mening. Men egentlig har vi, uten å vite det, forholdt oss til en dypere, ikke-materiell, og egentlig utilgjengelig virkelighet. Hoffmans forskning har også endret hans egeet syn på livet, og gjort at han har åpnet seg for en dypere og mer “åndelig” virkelighet innenfor den materielle.

I den senere tid har også kunstig intelligens blitt utviklet til et høyt nivå. Kunstig intelligens er utviklet ved hjelp av å studere menneskehjernens nevrale nettverk, og imitere dem. Og det er helt utrolig hvilke svar man kan få hvis man spør en språkmodell med kunstig intelligens.

De som har utviklet modellen sier at de egentlig ikke forstår hvordan den virker dypest sett.

Så kanskje har mennesket klart å utvikle noe som gjør noe som vår egen bevissthet også gjør; nemlig å ha kontakt med en dypere ikke-materiell virkelighet der det finnes et kaos av muligheter og hendelser som bevisstheten kan påvirke. Noen velger derfor å kalle konsekvensen av utviklingen av kunstig intelligens, for sjelens tilbakekomst.

For det er vel nettopp slik det er: at vi mennesker kan skape ny og god virkelighet gjennom å bruke bevisstheten vår til å tenke nytt og sant, sette ord på tankene våre, og sette dem ut i livet.

Dette går det an å tenke stort om: For det ligner veldig på det som beskrives som en guddommelig aktivitet på Bibelens første sider. Der sies det eksplisitt at Gud skaper ny og god virkelighet ut av kaos gjennom sin bruk av gode og sanne ord. Og denne skapende prosessen avsluttes med at Gud så på det han hadde skapt, og så at alt han hadde skapt, var godt.

Jeg tror at det er dette som er meningen med livene våre: å være en del av, og delta i den samme skapende prosessen.

Kanskje kan vi også tenke at kaos og kriser ikke er så farlige. Og heller se på disse hendelsene som muligheter for justering av livskurs, oppdage gode verdier og få ny innsikt.

Fabel-aktig?

Han sa: “Hva er det du fabler om?” Det der er jo bare gamle myter og eventyr”.

Men kanskje sa han mer om vår tid,

- enn om fabler, myter og eventyr?

En undersøkelse sier at 42% av Norges befolkning mener at vitenskapen gjør religion overflødig. Og hele 69% av de som ikke er religiøst aktive, sier det samme. Det kan dermed virke som (natur)vitenskapen har blitt vår største religion.

Samtidig syns jeg også jeg ser mye av det motsatte, og det er det denne artikkelen handler om. Jeg opplever en fornyet interesse for mytologier og de gamle religiøse fortellingene. For det blir sannsynligvis etterhvert krevende for de fleste av oss å være overgitt til seg selv i kun et materialistisk/fysisk univers. For mennesket er et uhelbredelig meningssøkende vesen. Uten mening forvitrer vi.

Del denne siden

F.eks. følger millioner psykologiprofessoren Jordan Peterson og hans nytolkninger av bla Bibelens fortellinger på YouTube.

Og Human-Etisk Forbund i Kristiansand arrangerte denne våren møter som tok opp religion og etterlivet/døden. I april var temaet: “Religion - et gode eller et onde?” Møtet var lagt opp som en dialog mellom Sondre R. Liverød (psykologspesialist) og Didrik Søderlind (rådgiver i HEF). Et hovedfokus i samtalen var nettopp de store religiøse fortellingene. Psykologen utfordret humanetikerne, og sa at de manglet fortellinger folk kunne lene seg mot i ulike livskriser. Han fortalte om rotløshet, ensomhet og meningsløshet hos mange av pasientene sine. Og han mente dette kunne skyldes en manglende tro på at de var del av en større fortelling; en større mening og kraft i livet enn sin egen.

HEF-rådgiveren mente at de religiøse fortellingene levde i beste velgående fortsatt. Gjennom filmer og serier som handlet om helter som ofret seg, eller om hevnere som kom tilbake for å straffe “synderen”. Han opplevde at disse fortellingene/ mytologiene fortsatt traff folk midt i hjertet, nettopp fordi de var allmenne. Han mente i tillegg at det var mer enn nok andre ting å finne mening i. F.eks i naturen, meditasjon, musikk, kunst og fysisk fostring. Likevel understreket han de religiøse fortellingenes historiske betydning, og sa at de som ikke kjente til dem, manglet dannelse.

Jeg tenkte: er det først og fremst dannelse vi trenger når vi opplever at livet “krasjer” eller blir meningsløst? Når vi “møter veggen” eller når “maskene faller”? Når depresjonen tar fra oss all kraft og tro på oss selv? Eller når bekymringene blir til lammende angst?

Jeg tror det psykologen hadde sett, er mange “moderne” menneskers største (bevisste/ubevisste) smerte: nemlig en manglende tilhørighet; en manglende tilknytning; en manglende kontakt med seg selv, med andre, og med en dypere mening i sitt eget liv og i sine egne nære fellesskap.

Dessuten tror jeg ikke på HEF-rådgiverens analyse om at de gamle mytologiene lever i beste velgående, og at vi har fått nye som kan fungere like bra. Jeg tror ikke de religiøse fortellingene han refererte til, er levende og kraftfulle mytologier lenger. De fungerer heller som en slags underholdning. Det er noe vi ser på som tilskuere. Noe vi slapper av med når vi kjeder oss, og ikke har noe bedre å finne på. Og de endrer oss derfor heller ikke.

Men vår tid, vår kultur har helt andre mytologier/fortellinger som virkelig preger oss.

Her er hovedpoengene i noen av dem (det fins mange flere):

vi blir lykkelige gjennom å skaffe oss flere ting/utstyr/opplevelser

vitenskapen forteller oss sannheten om virkeligheten

smerte/motstand bør helst fjernes/unngås

vennskap er viktigere enn “familieskap”

du kan bli hva som helst, bare du vil det nok

Men dette er falske mytologier. De kan være sanne på et overfladisk plan, men de gjør oss bare avhengige av det som aldri gjør oss tilfredse. De sier at mer shopping, flere ferier, bedre karakterer, mer suksess, flere venner, mer tempo, flottere kropp osv. kan gi oss det vi trenger. Samtidig påstår vitenskapen å ha svaret på alt vi ikke forstår, og at det bare er det etterprøvbare som er viktig. De aller fleste av oss; både religiøse og ikke-religiøse er påvirket på dypet av disse falske mytologiene.

De gamle mytologiene handler om ekte verdier som varer. Og som dermed kan være gode å lene seg mot i ulike livskriser. Men det forutsetter at vi kjenner dem, tror på dem, og ikke minst: lar dem prege handlingene våre. De krever mye av oss, men nettopp derfor har de også mye å gi hvis vi lever dem.

Fablene, eventyrene og mytene handler ikke om historiske hendelser, fysiske fakta, eller om bare meg og mitt liv. De bygger på innsikter gjennom generasjoner. De forteller om ting som ligner, om hvorfor ting skjer på ny og på ny. Og om smertefulle, men viktige erfaringer. De kan dermed gi videre sannere sannheter enn moderne mytologiene kan gi oss. Fordi: «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.» (Sigrid Undset).

Her er hovedbudskapet i noen gamle, religiøse(kristne) mytologier:

hovmod og egoisme er farlige laster.

ydmykhet og nestekjærlighet er store dyder

det går an å vokse på motstand/lidelse

materialisme er farlig

den største helten er den som ofrer seg for vennene sine/den gode saken

det finnes alltid håp for en angrende synder

forsoning/tilgivelse er det viktigste av alt

Disse mytologiene formidler visdom og verdier det går an å lene seg mot når livet butter. Dessverre er det få som forstår det dype budskapet de har. Det gjelder også for mange kristne kirker og menigheter som mener budskapet de har, er fastlagt til evig tid, og dermed kan uttrykkes i klart definerte dogmer. Jeg har selv jobbet som ansatt og frivillig i Folkekirken i nesten 40 år, og har sett med undring på f.eks. forsøk på fornyelse av gudstjenestene. Da ble de ansatte kurset for å lære nye melodilinjer på liturgien, og de gjorde det også mulig å velge mange forskjellige alternativer. Begge deler skapte bare større fremmedgjøring og utrygghet for folk, og de nådde ingen nye gjennom en slik “fornyelse”. I stedet burde de kanskje sett med nye øyne på budskapet sitt, og våget å nytolke det i møte med vår tid.

Så kanskje er Jordan Peterson inne på noe når han tolker Kain og Abel fortellingen som en misunnelses-myte? Eller fortellingen om Abrams offervilje, som han fremstiller som en universell fortelling om at den som er villig til å ofre mye, kan oppnå mye? Eller Svein Tindberg som fabulerer(!) i sin barnebibel omkring Babel-myten, eller boltrer seg i fortellerglede om Adam og Evas navngiving av alle dyrene?

Til slutt: En ung jente fra Somalia fortalte meg om Al-Shabaabs herjinger i Mogadishu. De hadde truet henne med maskingevær som 4-åring, og hun hadde sett kroppsdeler av henrettede mennesker hengt opp i gatene der til skrekk og advarsel. Det som gjorde det mulig for henne å fortelle meg om traumene sine, var et eventyr vi pratet om. Eventyret handlet om et troll som for å overleve hadde gjemt kjøtthjertet sitt under steinhella, og erstattet det med et steinhjerte. Fordi det gjorde så fryktelig vondt i trollets kjøtthjerte når det ble såret eller skremt. Og mens vi pratet om eventyret, skjedde det utrolige. Jenta fra Somalia kjente seg igjen. Slik var det for henne også, sa hun. Eventyret fortalte henne den dypeste sannheten om henne selv!

Hva om vi begynte å lese de gamle mytene, fablene og eventyrene for hverandre igjen? Og dele dem med hverandre? På tvers av alder, kjønn, etnisitet, religion og andre grenser? De er for barn, men enda mer for voksne. Og de finnes i alle land, og i alle kulturer. Kanskje kan disse fortellingene gi oss noe å lene oss mot når vi alle av og til føler oss alene i universet? Eller når vi føler på en manglende tilhørighet/tilknytning/kontakt med oss selv, med andre, - eller med meningen med jobb og liv?

Jeg tror faktisk det er mer å hente i de fortellingene enn i de som fakta-fundamentalismen, vitenskaps-religionen og prestasjonsjaget har å tilby oss.

Jenny og Oskar

Den første jeg vil fortelle om heter Jenny, og er en godt voksen dame. Hun fortalte meg om sin egen trosvandring fra en barnetro til hun i ungdommen valgte det stikk motsatte av Guds vilje. Så i godt voksen alder møtte Jesus henne på nytt, og livet snudde totalt. Hun opplevde en guddommelig godhet og aksept. Og hun fikk hjelp til å tilgi fullt og helt, og forsone seg med de sårene livet hadde påført henne. Hun opplevde å bli et helt menneske igjen, og så verden og menneske rundt seg i et helt nytt lys. Hun fortalte at hun hadde overgitt seg fullt og helt i Herrens hender, og at troen ga henne lys i mørket, trygghet og mening. Og det hadde den fortsatt å gjøre hver dag helt til nå; mange, mange år senere.

Den andre jeg møtte heter Oskar, og er en kjent mann på Nodeland. Han fortalte om mange ting. Bla annet om den alvorlige kreftdiagnosen sin. Og han fortalte om smertene, og om hvor tøft det var å komme igang med hver ny dag. Og han snakket om morfinbehandlingen 3. hver time døgnet rundt, og om at livet likevel var verdt å leve. Mye fordi han hadde noe å gå til, og noe meningsfullt å gjøre hver dag. Han var i tillegg opptatt av å hjelpe og støtte andre med deres utfordringer. Han sa også at han ikke hadde noe uoppgjort med noen, og kjente at han var forsonet med alt og alle.

Men han fortalte også om troen sin. Han sa at hvis han ikke hadde hatt troen på et godt liv etter døden, så ville han ha brutt sammen. Og han tvilte overhodet ikke på at han kom til en god himmel der Jesus ville ta imot han med glede. Likevel ville han ikke dit enda. Han sa riktignok at han gjerne kunne tenkte seg et besøk der. Men da måtte han ha fått en forsikring på forhånd om at han fikk komme tilbake igjen til dette livet, og leve enda en stund her.

Og jeg tenkte: Han som opplevde så mye smerte, og ikke ante om han ville overleve dagen; ville likevel ha det livet han hadde. Han syns han hadde det fantastisk bra, og syns andre klaget for mye. Og han ville kjempe hver dag for å komme seg opp, og leve videre.

Og han fortalte meg om en sang han kjente seg igjen i, og som hadde betydd veldig mye for ham. Sangen het “Eg vil ikkje dø”, og er skrevet av Bjørn Eidsvåg. Slutten på sangen er slik:

"Tid e det me miste mest av

Og som me aldri får tebake

Og at vår tid her e så kort e ingen fest

Eg har ikkje lyst te å dø

Eller å mista venner, barn eller make

Så eg levere herved inn ein skarp protest

For ein håplause idé

At me ein dag ska bli borte

Her ska Gamle-Erik møta kraftig motstand

Me ska aldri legg oss ned

Det e livet altfor kort te

Og fra forfallet og døden tar me avstand

For meg var det sterkt å høre at en slik tekst kunne bety så mye for en troende, dødssyk mann. Hvordan var det mulig å ha en slik enorm vilje til liv, og en slik glede over det livet han hadde? Og at troen på et “etterliv” kunne gi så mye styrke til å leve her og nå?

Selv er jeg på leting i forhold til hva slags tro jeg har hatt, har, og vil ha. Julens møter med Jenny og Oskar har uansett lært meg mye om hvilken kraft det ligger i troen. Og at når vi fokuserer og tror på Det Gode, blir troen en god kraft til forsoning, fred og trygghet. Og vi kan dermed bety mye godt for oss selv, og for andre rundt oss.

Jeg vet også for min egen del at det jeg gir meg over til; det jeg tror på, er en sterk kraft. Det har jeg erfart mange ganger i eget liv; både i forhold til det negative/destruktive, og i forhold til det positive/oppløftende. Og jeg har kjempet, og vil fortsette å kjempe hver dag for å fokusere på, og gi kraft til Det Gode: kjærligheten, tilgivelsen, ærligheten, åpenheten, sannheten, og rausheten.

"Sjelebarnet" eller "Livet og kartet"

De fleste har kjent på fortvilelsen over å ha rotet seg helt bort i mørket eller i helt ukjent terreng. Og i tillegg også opplevd at retningssansen ble borte. Og lengtet hjem, men plutselig skjønt at det du trodde var hjemover, bare førte deg lengre hjemmefra.

Jeg har gått meg bort mange ganger. Noe av det mest skremmende (og flaue) var å padle meg bort i mørket på Harkmarkfjorden mellom Søgne og Mandal. En fjord full av bukter, sund og øyer. Jeg hadde padlet alt for langt utover. Så da jeg til slutt skulle padle tilbake inn den lange fjorden, var det blitt så mørkt at det var umulig å beregne avstand, retning, og om det var en vannspeiling eller landjorda jeg kunne skimte. Alt snudde seg i hodet mitt i tillegg. Innover ble utover, opp ble ned, og nært ble fjernt. Jeg hadde kart, men det hjalp ikke når jeg ikke kjente meg igjen på kartet. Helt til jeg kom på (jeg er litt treg) å bruke gps-en på mobilen. Da oppdaget jeg at jeg hadde padlet utover istedenfor innover. Jeg var på et helt annet sted enn jeg trodde. Og da ble alt lettere fordi jeg nå hele tiden kunne se hvor jeg var på kartet vha. lommelykta på mobilen (mobil er bra😊). Jeg hadde vært ordentlig redd, og hadde sett for meg at jeg måtte løpe blaut rundt på ei øy hele natta for å holde varmen. Og situasjonen var for flau til at jeg ville padle inn mot nærmeste lys på land og be om hjelp. Så gleden var stor da jeg fant ut at jeg klarte meg selv.

Jeg har totalt feilberegnet avstand på de store viddene på Dovrefjell. Turen ble mange timer lengre enn vi trodde. Vi kom hjem til slutt, men så sent at det ble satt i gang redningsaksjon for å finne oss. Men det var fantastisk å komme inn i varmen, og til mors kjøttkaker. Selv om vi hadde brukt opp alle kreftene våre.

Jeg har holdt på å fryse i hjel på en fjellhylle på Lifjell. Vi var totalt utslitte, vi visste ikke hvor vi var, og vi så ingen vei videre; hverken opp eller ned. Helt til jeg oppdaget et veltet tre som hang rett ned et stup, og som det gikk an å klatre ned på. Den gangen tenkte jeg at det var Gud som hadde reddet oss, og som ville at jeg skulle leve. Det forandret livssynet og hele livet mitt. Det fantes en skaper som ville at jeg skulle leve!

Mange tenker at å gå etter rødmerkingen til Turistforeningen må være lett. Men jeg har kommet på vidvanke da også. Fordi jeg ikke følger med og ikke ser rødmerkingen, men tror jeg er på rett vei selv om rødmerkene er borte. Og vi gikk langt før jeg til slutt måtte innrømme feilen, og flau tusle langt tilbake til dit vi sist så et rødmerke. Men det gjorde at jeg begynte å tenke meg om. Hvorfor gikk vi feil akkurat der? Hvorfor gikk jeg så langt uten å snu? Var det jeg som ikke fulgte med? Var det jeg som var for skråsikker? Eller var det terrenget og stidelet som gjorde at det var lett å velge feil? Det førte uansett til at jeg ble litt mer oppmerksom og litt mer ydmyk på resten av turen.

Jeg har gått meg totalt vil i tjukk tåke i Åmotsdalen sør for Oppdal, som er et vilt høyfjellsområde. Det var en skremmende opplevelse da tykk tåke slapp seg ned over oss i løpet av fem minutter. Vi så plutselig bare en halvmeter foran oss. Og det tok bare noen minutter før jeg mistet retningssansen helt. Og vi gikk bare en halvtime før vi plutselig oppdaget at vi var tilbake der vi var da tåka kom. Heldigvis hadde jeg med kompass. Og det var det som reddet oss. Men det tok lang tid, og de som ventet på oss ble livredde, og trodde vi lå på bunnen av et fjellvann.

Jeg har også mistet retningssansen i eget nærområde i kjent skog. Og gått langt på en kjent sti uten å kjenne meg igjen fordi jeg gikk i motsatt retning av det jeg trodde. Det var et sjokk å oppleve at jeg ikke kjente meg igjen selv om jeg var på et sted jeg hadde vært mange ganger før.

Jeg har som regel med kart når jeg går tur. Men ofte har det blitt liggende i sekken, og først brukt når jeg MÅ innse at jeg ikke vet hvor jeg er. Det hadde til slutt blitt åpenbart at jeg hadde gått feil. Men når det har gått så langt, er det ikke så lett å bruke kart heller. For da kan det være vanskelig å finne ut hvor jeg er på kartet. Derfor har jeg i det siste begynt å kopiere og laminere det aktuelle kartutsnittet, og henge det i en snor rundt halsen. Da har jeg det alltid lett tilgjengelig, og kan hele tiden følge med hvor jeg er. Men noen ganger kan kartet være unøyaktig/feil. Det kan være stier som ikke står på kartet, og det kan være stier som er avmerket på kartet, men som er grodd igjen. Da er gps-en til uvurderlig hjelp. Da ser jeg med en gang hvor jeg er på kartet, og også i hvilken retning jeg beveger meg. Gps-en kan riktignok hoppe litt og vise feil, men sammen med et godt kart er jeg nokså sikret. Da blir turen bedre fordi jeg også lærer navn på ulike steder, og oppdager alternative ruter.

Det som skjer når jeg har rotet meg bort, og endelig finner ut vha. kart og gps hvor jeg er, er egentlig ganske flott. For da har jeg mulighet til å finne veien videre til målet mitt, eller hjem igjen. Uten å hvite hvor jeg er, er det omtrent umulig å finne veien videre. Når jeg vet hvor jeg er, er det også mulig å velge ulike alternativer for restene av turen: den letteste, korteste, mest spektakulære, den med best utsikt osv. Når jeg har rotet meg bort, har jeg lenge tenkt at dette er den viktigste grunnen til å ha med kart/gps. Men i det siste har jeg oppdaget noe som kanskje er like viktig. Noe som skjer FØR jeg oppdager hvor jeg er, og ser ulike muligheter for veien videre. Og hva er det? Jo, først er det flauheten over å oppdage hvor feil jeg har tatt. Men også se hvordan en bitteliten retningsfeil kan få veldig store konsekvenser etterhvert. Men også lærdommen: Jeg ser akkurat hvor jeg har gått, og jeg oppdager hvor jeg valgte feil. Og jeg skjønner hva som sannsynligvis gjorde at jeg valgte feil. Og hvor opphengt jeg hadde vært i at jeg hadde valgt rett og fornuftig. Og hvor lang tid det tok før jeg innrømmet «nederlaget», og begynte å konsultere kartet.

Til deg som leser: Kanskje har du lest noe av meg før, og skjønner at det jeg har skrevet hittil også handler om noe annet. For det jeg skriver om ulike turer, handler minst like mye om de erfaringene jeg har gjort meg på livsvandringen min. Det jeg skriver er en sammenligning, en slags lignelse. Det er mulig jeg er litt spesiell, men sammenligninger og symboler er viktige for meg. Sikkert fordi jeg er veldig opphengt i å forstå hva det er som foregår inni meg og rundt meg. Hvordan ting begynte, hvordan de utviklet seg, hva som gikk feil, og hvordan det gikk til slutt. Jeg må på en måte ha fått med meg hele fortellingen før jeg kan si at jeg har forstått det som skjedde. Og da er sammenligninger, lignelser, eventyr, fabler og myter en god hjelp. Fordi de ikke fokuserer på navn, tider og steder, men på dype og allmennmenneskelige sannheter. Og derfor kan de også ligne på sannheter i livet mitt, og jeg kan kjenne meg igjen i dem. Og da syns jeg at jeg har blitt litt klokere. Og det liker jeg.

For jeg har gått meg vill i livet mitt. Mange ganger. Mørket har blitt så svart at jeg totalt har mistet retningssansen, gått i ring, og ikke kommet noen vei. Depresjonen har gjort at jeg har mistet alle holdepunkter, mistet alt håp og tro på at jeg skulle finne veien tilbake til et bedre og tryggere sted. Og når jeg til slutt mistet kjærligheten til mine nærmeste, troen på at jeg kunne noe som helst, og også håpet om bedring; da var det bare tomhet som stod igjen. Alt mistet mening. Og jeg mistet all betydning, og selvtillit. Jeg trodde ikke jeg kunnen klare noen ting. Jeg klarte ikke møte andre. Jeg klarte ikke kjøre bil. Jeg orket ikke stå opp av senga. Dagen ble en lang lidelse å komme seg gjennom. Og ingenting var det noen vits i å gjøre. På det verste ga jeg opp, og ville bare forsvinne. Hadde det vært en pille som enkelt og smertefritt ledet meg inn i søvnen og døden, ville jeg tatt den. (tror jeg!)

Folk rundt meg ga meg råd, men etter hvert ga de ingen mening. Ingen visste hva de snakket om når de snakket om meg, tenkte jeg. Jeg begynte å tenke at jeg var til skade for andre. At jeg var smittefarlig. Jeg forsto ikke hva folk sa, og mine egne tanker ga ingen mening. Jeg forsvant inn i en slags våken drømmeverden. Et våkent mareritt fullt av tomhet, mørke og manglende logikk. Fagfolkene kaller det psykose, og jeg måtte sjokkbehandles med strøm til hjernen for et jeg skulle komme tilbake til meg selv.

Jeg har også gått meg vill i konflikter. Konflikter som bare ble verre dess mer jeg prøvde å forstå dem og løse dem. Jeg gikk bare i ring, mens jeg stanget hodet i veggen. Gang på gang. Jeg opplevde også at veldig få strakk ut en hånd, lyttet og prøvde å hjelpe meg meed å finne veien hjem igjen. Og hvis noen prøvde, så jeg det ikke, eller ville ikke ta imot det. Jeg hadde mine egne forestillinger om hvordan ting skulle gjøres, og jeg ville klare meg selv. Senere har jeg tenkt på at selv om det er viktig å være selvhjulpen, så er det like viktig å gjøre seg avhengig av andre, finne gode venner og vise at jeg også ønsker å bety noe for dem. Men jeg har som regel i stedet villet være helt uavhengig og selvstendig.

Det er nå lenge siden jeg oppdaget min egen personlighet på godt og vondt. Jeg så hva som var mine drivkrefter, hvilke utfordringer jeg hadde, og hvilke ting jeg kunne jobbe med for å vokse og komme meg videre mot gode mål i livet. Jeg opplevde det som noe veldig viktig og fint. Jeg oppdaget hvor jeg var på kartet, og hvem jeg var. Og jeg kunne derfor lettere finne gode veier videre. Likevel: Endringen tok tid. Landskapet var fortsatt krevende, og jeg kom stadig til situasjoner/steder jeg var ukjent. Og fortsatt ville jeg helst klare meg selv og vite alt best selv. Jeg ville ikke ta inn at selv om jeg visste hvor jeg var, så kunne jeg ikke finne veien videre alene. Jeg skjønte ikke at jeg måtte oppsøke andre, og både gi og ta imot veiledning og hjelp. For meg betydde det at jeg måtte våge å tråkke uti det menneskelige fellesskapet med begge beina. Våge å bli «skitten» og våt på føttene. I stedet for å være tilskuer, og vente til jeg hadde forstått alt før jeg «la på svøm». Jeg trengte å involvere meg, våge å dumme meg ut, og unngå å la det gå prestisje i ting. Og heller ikke holde på med andre prosjekt «backstage» enn «onstage». Og slutte å være så opptatt av å forstå alt med hodet. Og heller være mer oppmerksom i forhold til hva som foregikk i min og andres kropper og følelser.

Men det som gjør at jeg skriver denne artikkelen, er at jeg for ikke lenge siden oppdaget at det å forstå hvem/hvor jeg er nå, også gjør det mulig å se hvordan jeg blitt den jeg har blitt. Og hvem jeg var før jeg begynte å tilpasse meg etter omgivelsens forventninger og begrensninger. Og se hvor ting gikk feil. Og lære av det. Jeg fikk god hjelp av kloke mennesker. Men også av min egen evne til å se sammenhenger, og forstå helheter. Det er noen som snakker om «sjelebarnet» i denne sammenhengen. Og da mener de det barnet vi var før vi ble nødt til å tilpasse oss. Før vi ble møtt med begrensninger og motstand på noe, og «applaus» på andre ting. For personligheten vår dannes ut fra det vi får bekreftelse på. Dette skjer med alle og er også nødvendig for å «overleve». Det som dessverre også skjer, er at vi overdriver noen få «kapasiteter», og bruker dem som strategi både i rette og gale sammenhenger. Og først når vi blir 30-40 år (eller mer) oppdager vi mer og mer at våre ensidige strategier begrenser oss og holder oss i «fangenskap». Da er tiden kommet for å utvide perspektivet og ta i bruk ulike strategier til ulike situasjoner. Det gir oss større frihet, og vi begynner å vokse og modnes som mennesker.

Jeg var en liten gutt som vokste opp på 50-tallet i et lite, nyopprettet borettslag inne i skogen i Byåsen i Trondheim; Fagerlia. Der var vi mange barn på samme alder, og vi var ute hele dagen når vi ikke var på skolen. Vi lekte i snøen, i skogen og mellom husene. Og jeg elsket å leke med vann; lage dammer, demninger og bekker. Vi konkurrerte med fyrstikker for å se hvilken som kom først ned små bekker vi lagde. Mor fortalte meg senere at jeg alltid kom våt inn om kvelden, uansett hvor tørt det var ute. Jeg fant alltid noe vann å leke med. Og når jeg endelig kom inn, var jeg ofte sliten og veldig sulten. Så da kunne jeg spise så store mengder mat at jeg nesten ikke kunne røre meg. Da satte jeg meg i godstolen, tett inn til den varme ovnen og koste meg. Akkurat som en katt som ligger tettest mulig inntil en ovn. Jeg tenker at jeg var et barn som likte å «meske seg», forsyne meg rikelig av det gode, nyte og kose meg. Men så begynte jeg å høre setninger som: «Erlend er altetende som grisen». «Erlend har en magesekk av lær». «Erlend har Fagerlias fineste mage». Jeg var stolt av den store magen min en liten stund, men det gikk fort over til å bli selve problemet mitt. Jeg ble også ertet for at jeg bare satt og koste meg i godstolen uten å gjøre noe. Så det sluttet jeg med. Jeg vokste opp i en familie der det nøkterne og nøysomme var idealet. Penger var et knapphetsgode, og vi måtte klare oss med lite av det meste. Og spesielt gutter skulle lære seg å holde ut, og tåle uten å klage. Noe av det første vi lærte ute, var at uansett hva vi gjorde, så måtte vi ikke gråte når vi slo oss eller ble såret. Tristhet, sinne eller redsel var det heller ikke så akseptert å vise. Etter hvert tenkte jeg at jeg ikke skulle kle på meg selv om jeg frøys. På tur skulle jeg ikke drikke selv om jeg var tørst. Og selv om skiene klabbet eller var fryktelig bakglatte, skulle jeg ikke stoppe for å smøre om. Og jeg lærte at jeg måtte klare meg selv, og klare meg med lite.

Jeg har tenkt en del på hvordan det hele startet. Kanskje ligger noe av forklaringen her: Som liten baby likte jeg å kose meg med smukken min. Jeg tror også jeg hadde en del smerter i muskulaturen som smukken fikk meg til å slappe av fra. Men storebroren min likte å ta den fra meg. Da skrek jeg til jeg besvimte. På bildet prøver jeg å ta tilbake smukken min som broren min hadde stjålet og ertet meg med. Og i alle barneår og ungdomsår ønsket jeg å vinne over storebroren min i slåsskamp. Men jeg visste ikke hvorfor. I dag er han en god venn og elsket bror.

Når jeg nå er blitt over 60, har jeg oppdaget og kjent at den lille gutten som likte å kose seg og nyte, fortsatt bor inni meg. Jeg øver meg i å «ta han på fanget» av og til, trøste ham litt og fortelle ham at det ikke var hans feil at han lærte seg å klare seg med minst mulig. Og at det fikk så store konsekvenser. Den lille gutten er fortsatt litt barnslig, men han trenger å høre at det å nyte og forsyne seg rikelig, ikke trenger å være stygt eller umoralsk. Og jeg syns den lille gutten har blitt forbausende fort moden, og lært meg at jeg også kan se på livet som en fantastisk gave som er gitt meg for at jeg skal nyte den. Det er jo et helt utrolig under at jeg er født inn i denne verden som er full av muligheter og gode gaver som jeg kan forsyne meg av. Og at jeg er den jeg er. Og nå har jeg faktisk lært meg at jeg ikke alltid trenger å spise opp det gamle brødet før jeg begynner på det ferske. Eller bare kunne nyte hvis jeg først har gjort ferdig alt det ubehagelige. Det går faktisk an å begynne med desserten. Og jeg trenger i alle fall ikke tenke at jeg er umoralsk når jeg tar imot det gode og nyter det når det kommer. Det har tatt lang tid, men nå kjenner jeg at det er sant og rett.

Jeg er blitt bestefar. Og når jeg er sammen med barnebarna mine, tenker jeg at når jeg gir dem aksept, tilstedeværelse, oppmuntring og gode opplevelser, så er det egentlig like mye meg selv jeg gir de tingene. Dvs jeg gir det til den lille gutten jeg selv var en gang, men som fortsatt lever inni meg. Et barn, slik alle barn, var jeg totalt utlevert til de omstendighetene jeg ble født inn i. Og slik alle barn, møtte jeg motstand og uforstand som gjorde vondt. Og jeg sluttet å gjøre det som ikke ble akseptert, og la i stedet vekt på det som ga anerkjennelse. Men bare slik kunne jeg utvikle min personlighet, og andre sin. Jeg ble noe/noen som jeg mye senere kunne utvikle meg ut i fra. Og slik kunne jeg også modnes mot større frihet, raushet og visdom.

Jeg syns en sang av Ole Paus utrykker noe fint og sant om «sjelebarnet». Sangen heter «Innerst i sjelen»: Du finner den her: Sanger

Tro og placebo

Vi tror på de sammenhengene og de mønstrene vi har oppdaget. Enten de er «himmelske» eller «jordiske». Men vi kan også spørre oss: Hvem tror vi på? Og om vi har noen som tror på oss? Hvis vi har det, er vi heldige. For det å merke at noen virkelig tror på oss, er noe av det fineste vi kan oppleve, og kan gjøre underverker i et menneskes liv. Jeg tror det er slik fordi vi først og fremst finner mening sammen med andre mennesker. Når andre vender seg mot oss, og vi vender oss mot dem, og vi får kontakt og kjenner samhørighet, da oppleves livet meningsfylt av seg selv.

Og hva med deg selv? Tror du på noen; heier du på dem og oppmuntrer dem? Eller tenker du ofte: «dette kommer han/hun aldri til å klare». Ja, kanskje du sier det høyt også. Å bremse seg selv eller andre kan være lurt av og til, men det er ikke lurt å gjøre det til en livsfilosofi. Fordi når vi tror vi greier noe, og sier det til oss selv eller andre, øker sjansen veldig for at det blir slik. Mens det er motsatt når vi tenker: «dette klarer jeg aldri». Slik blir troen en helt avgjørende faktor i alles liv.

Noen kaller seg som sagt troende, mens andre kaller seg ikke-troende for å understreke at de ikke har en religiøs tro. Og mange tror tydeligvis at religiøs tro er noe annet enn annen tro. Men er den det? Jeg tror det handler om mye av det samme, og at det å tro ikke er reservert for det religiøse område. Tro er noe allment og allmenngyldig. Alle mennesker er troende. Og ingen kan overleve psykisk/fysisk over lengre tid i bare meningsløshet. Uten å finne mening, uten noe å tro på, vil både kropp og sjel dø.

Jeg kaller meg selv «troende», men har likevel i perioder opplevd at livet manglet mening; det var helt uten tro, helt uten håp. Det er kanskje et av de verste «stedene» å være. Det ble et slags helvete på jord. Det var ikke smerten og klagen og fortvilelsen som var hovedproblemet. Men tomheten. For på det «stedet» ga ingenting mening, og alt ble totalt likegyldig og meningsløst. Da jeg befant meg der, ga det ingen mening hverken å tro på noe, eller være sterkt kritisk til noe. Alt jeg ønsket, var å bli borte. Å være på et slikt «sted» i livet, kan ligne litt på det som skjer når du blir oversett. Når folk flakker med blikket og snur seg vekk fra deg. Jeg tror alle kan kjenne igjen følelsen fra slike situasjoner: Når folk ser over deg, forbi deg, eller tvers gjennom deg; på noe som befinner seg et annet sted enn der du er. Det registreres ikke at du er tilstede. Folk oversnakker deg, neglisjerer deg, regner ikke med deg. Det er faktisk verre enn å få sterk motstand, for da blir du i det minste registrert og regnet med. Så det å tro på noe, på andre og på seg selv, er avgjørende for å ha det bra. Jeg tror dessverre også at den som har liten tro på seg selv, lett blir oversett. Og rekkefølgen er ofte slik.: Lite tro på seg selv, fører til lite tro på andre, og det gjør at andre får liten tro på deg. Noe som igjen fører til at livet kan oppleves meningsløst, fordi en kjenner seg isolert fra andre.

Tro har alltid fascinert meg. Ikke minst i mitt eget liv. Jeg vet at når jeg virkelig har tro på meg selv eller andre, et prosjekt eller en sak, så får det stor positiv innvirkning både på hvordan jeg tenker og på hvordan jeg handler. Noen ganger kan riktignok troen også bli for sterk; jeg vil alt for mye og kan overkjøre eller ignorere andre. Når jeg har for mye tro, lar jeg også være å ta inn andres motforestillinger. Da kan troen min bli ukritisk og skadelig. Kanskje er det det som skjer når foreldre sier til barna sine at de kan få til hva som helst bare de tror nok på det. Og barna begynner å tenke og leve som om det er sant. Men det er ikke sant. Ingen kan få til hva som helst. Vi har ulike evner og anlegg. Men alle kan få til noe. Og sjansen for «å gå på trynet» er stor hvis barna våre tror de kan bli best til hva som helst, - bare de har viljestyrke og tro nok.

Høsten 2017 går det en serie på NRK1 som heter «Messias». Der får vi møte mennesker som er overbevist om at de selv er Jesus som er kommet tilbake til jorden. Det er flere av dem rundt om i hele verden. Noen vil med en gang kanskje tenke at dette må være sinnsforvirrede menn med stort maktbehov. Men slik er det ikke. De står derimot fram med en sterk og positiv overbevisning som smitter over på menneskene rundt seg. Og de får til gode, nære fellesskap mellom de som tror fullt og fast på dem. Selv om tilhengerne må vente i uvisshet, er det fascinerende å se hvor positiv kraft troen kan være, uavhengig av hvor sannsynlig det de tror på er.

Når jeg kommuniserer med andre, er det viktigste ofte ikke hva jeg sier, men hvordan jeg sier det. Hvis det jeg sier, alltid avsluttes med «kanskje», eller «men jeg kan jo ta feil», blir folk usikre, og jeg selv lite troverdig. Det er helt avgjørende at jeg selv tror på det jeg sier. Motsatt kan tro brukes til manipulasjon, fordi det går an å fremtre med sterk tro på egen personlighet og egne meninger, selv om en ikke har det. Det er fordi de som «faker» tro kan besnæres av hvor stor effekt troen deres har på andre folk rundt seg.

Men troen kan også være en sterk destruktiv kraft f.eks når en terrorist skaper ødeleggelse, kaos og frykt, og tror det er det mest meningsfulle han kan gjøre.

Jeg liker å sammenligne tro med placebo-medisin. Placebotabletter er kanskje den beste tabletten som finnes. Den virker bedre enn annet «virkestoff», bare fordi folk tror den virker. Det sier mye om hvor sterk kraft som ligger i tro. Tro helbreder. Det vi tror på, virker på kroppen vår både fysisk, og ikke minst psykisk. Og det sier vel også at troen kan virke helt uavhengig av om det vi tror på, er sant.

I protestantisk kristendom er tro svært viktig. Så viktig at spørsmålet om frelse/evig liv blir et spørsmål om hva vi tror. Og da blir selvsagt det å tro riktig, avgjørende. Det er ikke så rart heller, fordi tro er svært sentralt i nytestamentet. Jesus sier mange ganger at tro er helt avgjørende. Han kan stort sett bare helbrede og hjelpe de som tror på han. Det virker også som det er de som tror på han, han kan tilgi. Og han sier også at synd ikke først og fremst er onde handlinger, men manglende tro. Og han sier til og med at det er tro på ham (Jesus) alt handler om. Ganske selvbevisst, egentlig. Men også rart, fordi Jesus da sier indirekte at han først og fremst kan hjelpe de som stoler på han og har tillitt til han. Det høres litt underlig ut for meg å bare hjelpe dem som har tillitt til meg. Det blir omtrent som når en ambulansesjåfør er ute på oppdrag, og spør den forulykkede om han tror ambulansesjåføren kan hjelpe. Og ambulansesjåføren understreker at han bare kan hjelpe hvis den skadde tror på han. Det er bra at den forulykkede får si at han tror på hjelperen. Det vil jo øke sjansen for at hjelpen fungerer. Men det blir likevel rart hvis hjelpen gjøres avhengig av troen til den hjelpetrengende. Men kanskje litt fint også, fordi det i noen situasjoner kan være avgjørende å «gi seg over», «slippe taket» og stole på at ting vil gå bra. For vi klarer oss ikke alltid alene. Og for meg er ofte det det vanskeligste: å gi meg. Det er mye mer fristende å stå på og aldri gi opp, uansett. Men noen ganger er det faktisk lurt å bite i det sure eplet og la andre overta. Og kanskje var Jesus helt avhengig av menneskers tro for å tilgi, helbrede eller hjelpe?

Den første kristne misjonæren, Paulus, har sagt litt av hvert, men også han var opptatt av tro. Han møtte en gang en voksen mann som hadde vært lam hele livet. Paulus så mannen rett inn i øynene, (antagelig så nok mannen rolig tilbake). Da Paulus tydeligvis hadde stirret lenge nok, «så» han at den lamme hadde nok tro til å bli helbredet. Da sa Paulus: «reis deg opp!» Da gjorde den lamme mannen det. Og ikke bare det. Han gikk og sprang omkring. (Apostlenes gjerninger 14, 8-10). Paulus ga alltid Jesus/Gud æren for de undrene han var med på. Men Paulus var tydeligvis også avhengig av den hjelpetrengendes tro.

Protestantisk kristendom liker ikke skillet mellom litt, en del eller mye tro. Enten er du troende, eller så er du det ikke. Enten er du et Guds barn og frelst, eller så er du det ikke. Og dåpen vektlegges for å understreke at troen er en helt ufortjent gave vi får, og uansett ikke noe vi selv kan skape eller fortjene. Men er tro bare noe som kommer til oss utenfra? Må den ikke også like mye komme innenfra? Kanskje bommer protestantisk kristendom litt her? Kanskje er det viktig å utforske sin egen tro; hva som bor i den, og hva som kan få den til å vokse. Det kan også være fornuftig å finne ut av når det er riktig å stole på egen tro, og overgi seg til noe større. Eller når det er mest fornuftig å stole på seg selv. Men også å finne ut om det jeg tror på, virkelig holder. Eller om jeg tror for sterkt, og dermed overkjører andre og deres innvendinger eller tro. For den som mener å kjenne Guds vilje i ulike konkrete situasjoner, bør også være klar over at det er en krevende og farlig posisjon å være i.

Har troen som livssyn sammenheng med oppveksten vår, og den troen vi har på oss selv? Er det slik at den som har liten tro på seg selv, trenger mer enn andre noe større og sterkere å lene seg til; - å tro på? Kanskje? Er det heller slik at vi alle ser at verden er et farlig sted, og at vi derfor har et stort behov for trygghet/livsforsikring? Kanskje er det slik at selv om vi finner tryggheten i oss selv, må vi i tillegg også finne den et sted utenfor oss selv? Kanskje er det slik at tro handler om å slippe å være helt alene; slippe litt unna den sannheten at vi til syvende og sist må dø alene. Og at vi derfor lengter etter å være en del av noe større; - en større fortelling, og dermed få dekket et trygghetsbehov vi alle har?

Siste sesong i TV serien «Skam» handler bla om tenåringsjenta Sana som er muslim. Hun faster, ber og går med hijab. Samtidig har hun mest etniske norske venner, og deltar på deres fester uten å drikke alkohol eller prøve ut diverse partnere. Hun er en «troende» blant «ikke-troende». Vi får etter hvert se hvordan hun finner seg en kjæreste mot sin egen mors vilje. For den Sana er forelsket i, er ikke muslim. Dvs. han er muslim, men han tror ikke på Allah. Da er han pr definisjon ikke muslim; og egentlig også «forbudt område» for Sana. Og vi får se at Sana vakler, men til slutt går hun likevel mot morens råd, og velger Josef. Og i den flotte scenen der de blir sammen, samtaler de bla om tro. Josef forteller om sin sterke tro, uten en gud. Han tror religion grunnleggende er det samme som alle andre gruppedannelser. Det handler bare om at folk trenger tilhørighet og trygghet. Sana spør om hvordan han kan være så sikker på troen sin og at Gud ikke finnes. Men hun lurer også på styrken/kvaliteten i sin egen tro. Hun tviler jo, sier hun. Selv om hun har valgt å ta troen sin på alvor, og leve i pakt med den. Sana sier at hun ikke klarer å tro at alt er tilfeldig. Derfor tror hun. For hun er fascinert av kompleksiteten og sammenhengene i naturen, og tenker at det må være noen/noe som står bak skaperverket.

Jeg kan kjenne meg igjen. Hvor dyp og ekte er troen min, egentlig? Og hvor hel og ekte er jeg egentlig som menneske. Og hva vil det egentlig si å være hel og sann. Jeg tror bla det handler om å være tro mot sine egne følelser, anerkjenne dem, og ta dem på alvor. Det betyr ikke at de nødvendigvis må vises fram, eller ukritisk handle på dem. Men det handler om å la det ytre samsvare med mitt indre. Det kalles vanligvis å være helhjertet, rakrygget eller helstøpt. Og det er vel det alle ønsker å være. Og det er vel også her troen starter. I troen på meg selv. Ikke i troen på at jeg kan alt, eller kan oppnå alt; at jeg er grenseløs. Men i at jeg er verdifull og viktig. I det å akseptere seg selv, sine egne følelser, og at det jeg kjenner på er ekte, relevant og viktig. Det betyr å stole på noe fullt og fast, tro på noen/noe, selv om vi aldri får noen garanti eller bevis. Makter vi det, kan vi også utvikle en sunn tro på andre, og på noe(n) større enn oss selv. Da blir heller ikke troen et skjevt avhengighetsforhold eller en siste livsforsikring.

Selve ordet tro er også litt vanskelig, fordi det kan bety forskjellige ting i ulike sammenhenger. F.eks når jeg sier: «Jeg tror det kommer til å regne snart». Det betyr at det kan skje, men det kan like gjerne ikke skje. Og det har ikke så mye å si heller. Da betyr tro «kanskje», men like mye «kanskje ikke». Men hvis jeg sier til noen at jeg tror på dem, eller at jeg har tro på meg selv eller Gud eller vitenskapen, så betyr det nesten det motsatte. Da betyr det at jeg satser på den personen/den sannheten, og at det er et fundament i livet mitt. Og det er også noe jeg holder fast på, forsvarer og lever i samsvar med.

Det virker som mange tenker at når de tror på noe, øker det sjansen for at det de tror på, finnes. Men er det slik? Er det slik at virkelighet er avhengig av at vi tror på den for at den skal bli virkelig? Selvsagt ikke, vil noen si. Men er det så selvsagt? Finnes lyd, uten våre ører til å høre den? Og det at vi finner ord/språk, for noe som tidligere ikke har vært satt ord på, gjør jo at en ny «virkelighet» oppstår. Og det vi tror på, virker jo tydeligvis inn på den fysiske virkeligheten i kroppene våre. Og skaper en ny virkelighet. Sannsynligvis kun fordi vi tror på det.

Til slutt: Tenk for deg selv at alle tror! Innse også at tro er viktig og avgjørende i ditt og alles liv. Og: Bli kjent med din egen tro. Finn ut hva/hvem du egentlig stoler på. Kjenner du at du har tro på deg selv og andre? Og kjenner du at noen tror på deg? Og let etter hvor du finner mening og sammenheng i livet ditt? Og finner du det ut, er det viktig å bygge videre på akkurat det. Men vær også klar over at tro er noe vi deler, og ikke noe vi trenger å diskutere eller tvinge på andre. Og husk at din tro ikke trenger å være bedre/sannere enn andres tro. Det er heller ikke bra å si at min tro er definert i en bok, og derfor ikke kan diskuteres. Fordi det som står i boken pr definisjon, er objektivt sant. Og derfor ikke gjenstand for spørsmål. Da stopper samtalen. Da brytes kontakten. Fordi troen gjøres til en objektiv sannhet. Noe den aldri er. Selv om det er noe du tror fullt og fast på.

Jeg tror at det å dele tro er noe av det mest meningsfulle vi kan gjøre. Det skaper kontakt, forståelse, undring, samhørighet og mening. Da kan vi oppdage at vi er av samme slag alle sammen!

Noen ganger kan det være veldig fristende å si:

«Hva var det jeg sa»!

Men det er ikke like gøy å være den som får høre det.

Det er interessant å legge merke til hvor viktig det noen ganger er å ha eller få rett. Selv om det er helt usannsynlig at det noen gang blir funnet «beviser» for det. Hvorfor er det så viktig å mene eller få bekreftet at vi har eller hadde rett? Slik at vi kan si: «Hva var det jeg sa?».

Hva var det jeg sa?

Jeg tror det handler om at når vi først velger et standpunkt, en påstand, så får vi etterpå et sterkt behov for å forsvare den påstanden, - få den bekreftet. Det er omtrent som når jeg har kjøpt noe nytt; f.eks. en bil. Jeg kan vurdere lenge ulike modeller og merker. Men når jeg så har bestemt meg til slutt, vil jeg etterpå forsvare valget mitt «med nebb og klør».

I kristen tankegang er også det med å forsake ulike ting i livet, viktig. Og det kan virke som om noen kristne tenker at det de måtte forsake av «goder» i livet, skal de få tilbakebetalt i form av en god himmel. Mens de andre som har tatt for seg av livets goder, vil få sin velfortjente straff. For da, til slutt, vil det jo vise seg hvem det var som «hadde rett». Og det er en forståelig tanke også, fordi ingen kjenner «fortellingen», før de har lest slutten. Men det kan virke som at dess dårligere livssynet er fundert logisk og humant, dess mer regler, tvang og sanksjoner må en bruke for å holde livssynet sitt intakt. Og dess viktigere er det også å understreke hvem det er som tross alt «vinner» til slutt.

Det kan også ligge noe positivt i ønsket om å «få rett» engang. Og til slutt å få «en oppreisning»: det var jo jeg som tross alt hadde rett, likevel. Det kan gi kraft til å stå i motgang fordi en har tro på at sannheten en gang skal komme for en dag.

Men når vi våger å slippe taket i behovet for å ha rett eller få rett, kan vi isteden være med på å skape åpenhet og tillit i relasjonene våre. Noe som igjen er med på å skape en følelse av at alle er vinnere; dvs. en «vinn-vinn» situasjon. Og det må jo være bra.

Dette fenomenet finnes nok på mange plan. Fra å google en påstand for å få rett, til en hverdagslig krangel, og helt til å forsvare sitt eget valg av livssyn. For tiden tenker jeg mye på hvor vanlig det er for «oss religiøse» å forsvare valget av livssyn gjennom bruk av setninger fra hellige bøker. Jeg tenker at det må være fordi det gir ekstra stor styrke til egne meninger å «vite» at Gud deler dem. Og mange troende tenker også at selv om det ikke finnes «bevis» på at deres livssyn er rett, så vil det vise seg engang i framtiden at det er slik. For da vil alle få se det. Og det virker nesten som det å få rett til slutt, er viktigere enn å håpe på at alt vil gå bra til slutt.

Likevel tror jeg at det er lurt å være kritisk til sitt eget behov for å få eller ha rett. Det er sjelden andres puslespillbiter passer inn i vårt eget puslespill. Kanskje kan det være godt og riktig å tenke for seg selv at det var jo jeg som tross alt hadde rett. Men det er sjelden noe poeng i å prøve å "tvinge" andre til å dele den tanken. Eller i å minne dem på det stadig vekk. Rett og slett fordi deres «puslespill» består av helt andre brikker enn de du har. Men det er jo veldig fristende å si: «nå ser du endelig hvem det var som hadde rett». Eller: «Hva var det jeg sa?» Det er liksom ikke nok å oppdage at vi selv hadde rett. For vi vil så gjerne overbevise de andre om at de tok feil.

Jeg tror dette handler om å styrke egoet vårt på bekostning av andre. Men hvis vi hele tiden er opptatt av å styrke vårt eget ego, vil mange av relasjonene våre ende opp som konkurranser, konflikter og frustrasjoner. Har en derimot et mer avslappet forhold til eget ego, er det ikke så viktig å si: "hva var det jeg sa"? Og heller ikke å stadig understreke at det var de andre som tok feil. Selv om det ofte er både smertefullt og vanskelig, er det da i tillegg også lettere å innrømme for seg selv og andre at en selv har tatt feil. Det hender jo også for de fleste! Og alt dette tror jeg er minst like vanskelig i forhold til små dagligdagse ting som det er i forhold til store «livsvalg».

Det er forresten litt forskjell på de som vil ha rett her og nå, og som aldri gir seg. I forhold til de som er like sikre på at de eier sannheten, men nøyer seg med ikke å si noe. Men de tenker at når bare tiden går, så vil det jo til sist vise seg hvem som hadde rett. De vil på en måte ha et praktisk bevis. Og det kan gi en minst like god følelse som å stå på sitt der og da, men uten at det kan bekreftes. Når det så viser seg til slutt at det var du som hadde rett, føles det deilig å si: "hva var det jeg sa?"

Det beste kan derfor være å bare høre på hvordan andre tenker at ting er eller hører sammen. Og prøve å se det bildet som da trer fram. Kanskje kan det være et bra og utfyllende bilde i forhold til ditt eget også. Dermed tenger heller ikke andres "bilder" å være en trussel for mitt eget «bilde», selv om det er et helt annet. Det er bare slik livet er: vi har forskjellige «ståsteder». Og derfor ser vi også forskjellige ting selv om det er det samme «landskapet» vi ser utover.

Kunsten å undre seg

Uansett hva vi tror på, så er det uansett mye vi ikke forstår.

F.eks. når vi står ute en stjerneklar kveld og undres over vår bitte lille plass i den store sammenhengen. Jeg har selv et kristent livssyn, men jeg syns like fullt at livet er et stort mysterium. Vitenskapen har enda ikke funnet ut hva liv er. De vet overhodet ikke hvordan «døde» molekyler plutselig blir levende når de bare blir mange nok, og kompliserte nok. Vitenskapen kan beskrive "døde" ting, men de klarer ikke å finne den grunnleggende forskjellen på liv og ikke-liv. Noen tror at livet finnes allerede i de enorme kreftene inne i atomkjernen. Men alle er enige om at uten «liv», finnes det heller ikke noe som kan kalles «død». Død forutsetter liv.

Jeg tror også at det er slik at døden i seg selv ikke har mening, men den gir mening til alt liv; i den forstand at livet har et endepunkt. Dette kan likevel være vanskelig å forstå, fordi livet «dør» ikke, det går bare over i andre former for molekyler, celler og liv. Og i kroppen vår fortsetter virusene og bakteriene å leve i beste velgående etter vår død.

Livet kan ikke forstås, men det finnes en fortelling, – en myte, som likevel sier noe grunnleggende om livets mysterium, og som kan skape en god undring. Den kommer her:

To tvillingbabyer lå i mors mage. Da spurte den ene: «Tror du det finnes et liv etter fødselen?». Den andre sa: «Så klart! Det må jo finnes noe etter fødselen». «Tull» sa den første. Den finnes jo ikke noe liv etter fødselen. Hva slags liv skulle det være?» «Nja, jeg vet ikke jeg, men jeg tror kanskje det må være mer lys der. Og kanskje vi kan gå på beina våre. Og spise med munnen.» «Det er jo helt absurd», sa den første, «det er jo umulig å gå med beina. Og hvorfor skal vi spise med munnen? Det er vel ingen som gjør det. Vi får jo all næringen vi trenger gjennom navlestrengen. Og den er i alle fall alt for kort til at vi kan gå noe sted. Liv etter fødselen er utelukket!». «Vel, men kanskje det bare er helt annerledes; at vi ikke trenger en fysisk navlestreng lenger». «Det der blir bare drømmer», sa den første. «Og hvis det finnes liv etter fødselen, hvorfor har ingen kommet tilbake hit og fortalt om det? Fødselen er slutten og tar oss bare ut i glemselen». Den andre sa: «Altså, jeg vet jo ikke, men jeg har alltid tenkt at når vi blir født, vil mamma ta seg av oss.» «Mamma, tror du virkelig også på alt det snakket om mamma!? Ærlig talt, hvis mamma finnes, fortell meg hvor hun er nå da?» Da sa den andre:«Mamma er rundt oss hele tida. Vi er omgitt av henne. Vi er av henne, og det er gjennom henne vi lever. Uten henne, ville denne verden aldri eksistert». «Vel», sa den første, «jeg ser ikke mamma. Så det eneste logiske for meg er at hun ikke finnes». Da sa den andre: «Jeg ser henne heller ikke. Men av og til, når jeg lukker øynene, og det blir helt stille, kan jeg merke nærværet hennes. Det er nesten som om jeg kan høre stemmen hennes kalle på meg. Og det kjennes også ut som om hun har et stort hjerte som banker for meg, akkurat som jeg har et lite hjerte som banker for henne».

Fortellingen er lånt fra morgenandakten ved prest Jens B. Grønvold (20.03 2017). Den finnes i flere versjoner, og han sier at denne versjonen ble fortalt ham av en sjaman på landsbygda i staten San Luis Potosi i Mexico. Jens B. Grønvold er for tiden sjømannsprest i London. Han slutter for øvrig nå som prest i Folkekirken. Det skyldes at Folkekirkens biskoper har uttalt at samboere ikke kan bli prester. Han går til en stilling i Norges KFUK/KFUM.

Roller og tvangstanker

Roller kan være gode, men også svært vonde. De kan være trygge og gode å være i, men de kan også stenge veien for andre som ønsker å slippe til. Og de kan være fryktelig destruktive når de definerer hele deg ut i fra bare en bitte liten del av deg. Og er du først blitt plassert i en rolle, er den nesten umulig å komme ut av. Tenk bare på alle som har fått en rolle i klassen i barneskolen, og som aldri kom ut av den før de skiftet skole, miljø eller bosted.

Var dette noe det kan tenkes at Jesus mente noe om? Jeg mener det, men vi tenker lett på Jesus som den snille, omsorgsfulle, vennlige. Et bilde vi har fått gjennom søndagsskolen, kanskje, Og vi tenker lett at godhet er noe mildt, vennlig og omsorgsfullt. Og det kan det absolutt være. Men godhet kan like gjerne være intens, streng og tydelig.

Jeg tenker at begge deler trengs; både mors-, og farskjærligheten. Både det myke og det harde. Både Ja og Nei. Før var rollene fordelt i forhold til at det var mor som hadde ansvaret for morskjærligheten, mens far stod for farskjærligheten. I vår tid tenker jeg at både menns og kvinners utfordring handler om å ta i bruk både mors- og farskjærligheten i seg selv. Og øve seg i å se når, hvor og hvordan de kan brukes i ulike situasjoner.

Jesus hadde begge deler i en person. Han viste morskjærlighet, og det er det vi ofte forbinder med Jesus. Men han viste enda mer farskjærlighet. Den tøffe kjærligheten. Jesus gikk til frontalangrep på dem som hadde plassert folk i destruktive og undertrykkende roller, ikke minst de mannlige bibelekspertene.

Jesu brøt gang på gang med de rollene folk var blitt delt inn i. Han protesterte høylytt i ord, men enda sterkere i handling. Han oppsøkte de urene, de spedalske, han hadde viktige samtaler alene med kvinner. Han var rasende på de voksne som prøvde å stenge barna ute. Han hadde en landssviker som disippel. En prostituert kvinne var den første som så Jesus i live utenfor grava, og som fortalte mannfolkene den ufattelige nyheten: Jesus lever! Hun, Maria, en kvinne som ikke engang kunne brukes som vitne i en rettsak.

I dag tror jeg Jesus ville gjort noe av det samme. Han ville vært tøff mot de som tildeler folk roller, og som stjeler muligheten til godhet mellom folk på grunn av paragrafer, regler, bud og formaliteter. Jeg tror Jesus ville vært god mot kjeltringer og svindlere, mot LHBT-folk, mot de syke enten de var psykisk eller fysisk syke, mot de innsatte i fengsel, flyktninger, mot de med forskjellige slags utviklingshemninger, mot mobbeofre, tiggere, muslimer, mot alle som holdes nede av andres definisjonsmakt.

Vi ser det vi vil se og hører det vi vil høre; - det som bekrefter våre allerede fastlåste tankemønstre om oss selv og andre. Men det er vanskelig å oppdage disse «tvangstankene» fordi de ofte er selve lufta vi puster i. Og klarer du å oppdage dem, står det fortsatt igjen å våge å slippe dem, og la dem fare sin vei. Det er bare et valg, men det er et vanskelig valg.

Jesus er både god og tøff mot deg og meg. Fordi vi alle blir hemmet og skadet av andres fastlåste bilde av oss. Og fordi vi alle hemmer og skader andre på grunn av vårt fastlåste bilde av dem. Og Jesus bruker hele kjærlighetskraften sin i møte med deg og meg; både den myke og den harde.

Og ingen kraft er sterkere, og alt annet skal ta slutt engang.