Men først:

Jeg undres gang på gang på en mer negativ måte, over hvorfor mange forskere og vitenskapsmenn ikke får fram mer av sin egen undring, begeistring og ydmykhet i møte med alt de oppdager av utrolige sammenhenger og lovmessigheter i naturen og i det enorme kosmos vi befinner oss i. For meg høres det ut som de mener at de stadig finner ut mer og mer, forstår mer og mer. Mens sannheten er at dess mer de mener de finner ut av, dess flere nye problemstillinger dukker det opp. Og da blir forklaringsbehovet større, ikke mindre. Og i tillegg  at når de f.eks finner ut hvordan et fenomen påvirker et annet, sier de at da har de fullt og helt forklart og bevist fenomenet. Og mange av de samme folkene uttrykker også at det stadig blir mindre og mindre som er uforklart, fordi de hele tiden avdekker flere og flere fenomen. Og de mener ofte også at det dermed blir mindre og mindre behov for religiøse og guddommelige forklaringer, fordi vitenskapen nå har funnet ut av hvordan ting egentlig henger sammen.

Eller de sier at når de har funnet mønsteret; når de ser hvordan noe gjentar seg på nøyaktig samme måte over tid, så har de også funnet forklaringen på fenomenet. Et klassisk eksempel på det er de naturlovene vitenskapen har oppdaget. Mens jeg mener at når noen oppdager naturlover så kommer de egentlig bare lenger vekk fra det jeg tenker er en forklaring. For meg handler forklaring om hvorfor et fenomen er akkurat slik og ikke helt annerledes. Og om hvordan og hvorfor ting har oppstått. Jeg vet hva som skjer når jeg trykker på en fjernkontroll, men jeg tror ikke at jeg dermed har forklart Tven. For hvordan i havet, har naturlovene som tydeligvis styrer alt, oppstått? Har de funnet på seg selv? Og hvorfor er det så selvsagt at vi leter etter lovmessigheter i naturen, og at det stadig er nye lovmessigheter vi oppdager gjennom såkalt vitenskapelig forskning?

En av de største vitenskapsmennene i vår tid, Stephen Hawking, er også erklært ateist og antireligiøs. Han har funnet ut at det kan være slik noen ganger i universet, at noe oppstår av seg selv. Ut av ingenting. I den siste boka han skrev før han døde, sier han at han dermed har forklart Big Bang og universets tilblivelse; og i tillegg  sier han: overflødiggjort Gud. Fordi noen fysiske fenomener ser ut som de kan oppstå ut av ingenting, og uten noen egentlig forståelig årsak. Og han sier at hele universet dermed kan ha oppstått ut av ingenting. Men prøver han så å forklare hvordan det er mulig at det fenomenet at “noe oppstår av intet”, finnes? Nei! For Hawking er sikkert god på vitenskap, men på religion høres han for meg ut som en 10-åring som trassig har bestemt seg for at en gud umulig kan finnes.

Så jeg mener at vitenskapen unnlater å fortelle oss det som gang på gang gjentar seg: at dess mer den finner ut, dess mindre forstår forskerne. For når de avdekker sammenhengen i et fenomen, så oppstår det som regel 1000 nye spørsmål. Vitenskapen har avdekket enormt mye av ulike sammenhenger i naturen og universet. Og gjort livet enormt mye bedre for de fleste av oss. Men samtidig som nye ting avdekkes, får den vitenskapelige forklaringsmodellen også større og større problemer med å forklare de talløse nye problemstillingene som dukker opp. Vitenskapen får stadig større problemer med å forstå/forklare den fysiske verden og hva den er bygget opp av. Og de klarer også i mindre og mindre grad å forklare for menigmann det de har oppdaget. For når de zoomer lengre og lengre inn på det aller minste, som f.eks partikkelfysikere gjør, oppløser all mening seg, og de kommer på en måte inn i en helt annen virkelighet der ingen av de etablerte fysiske lovene gjelder lenger. Og det samme skjer også når de zoomer utover i universet. Der må de postulere ting som mørk masse og mørk energi for å få tankemodellene sine til å gå opp. Men hva er mørk masse og mørk energi, som de også mener det er mye mer av enn den synlige massen og energien? De vet ikke. Og de kan ikke forklare hva det er, hverken for seg selv eller for såkalt vanlige folk. Det er også stor uenighet og forvirring mellom de som forsker “innover” og de som forsker “utover”. For de som  studerer partikkelfysikk sier at alt fysisk som finnes er laget av bitte små biter; kvanter. Altså at alt som finnes befinner seg i en slags finmasket, kornete struktur. Mens de som studerer utover, (Einstein bla) sier at alt som finnes på en måte kan sammenlignes med et slags bløtdyr; en slags geleaktig masse, der det ikke er små biter som er det fundamentale, men et utall av ulike dynamiske fenomener/hendelser som hele tiden gjensidig påvirker hverandre. Slik at vi i deres verden lever i et univers som kan vri seg på ulike måter, og der det også er slik at hvis noe skjer i én ende av universet, kan det i samme øyeblikk “dytte” på noe i den helt andre enden av det samme universet. Riktignok prøver noen å forene disse to forklaringsmodellene i en ny felles teori som kalles “sløyfe-kvantegravitasjons-teorien”. Der beskrives universet ikke vha objekter, men av samspill og forbindelser. Der finnes heller ikke tid og sted. Og der er den grunnleggende enheten ikke et objekt, men en slags sløyfer/spiraler innviklet i hverandre. Og de er milliarder, milliarder ganger mindre enn et atom, og kan dermed bedre beskrives vha dynamiske hendelser helt innvevd i hverandre. Men da nærmer vi oss også den absolutte grensen for vår fatteevne, og for hva vi har mulighet for å studere. Tror jeg.

Og da er jeg tilbake til undringen som jeg etterlyste i begynnelsen. For hvordan skal vi forklare at hvis vi tok vekk sola, så ville jorda fortsette i banen sin som om ingenting hadde skjedd i ca 8 min før gravitasjonskraften mot sola slapp taket. Selv når det bare er ett sekund igjen av den, ville gravitasjonen fortsatt holde jorda vår i et jerngrep i banen sin. Det vil altså si at gravitasjonen virker med full kraft like lenge som lyset trenger fra sola til jorda. Så først samtidig som det ble helt mørkt her, ville gravitasjonskraften plutselig opphøre, og vi ville rase utover i det uendelige, mørke og kalde verdensrommet. Det betyr igjen at enda vet ikke vitenskapen hva et av våre mest fundamentale fenomen: tyngdekraften, er for noe. De sier bare noe om at det er en kraft som har evne til å øverføre informasjon. Men for meg høres det bare ut som en rent språklig “forklaring”.

Eller, er det ikke litt underlig at hvis du går ut en mørk og klar natt for å se på stjernene, så vil du se det lyset som ble sendt ut fra dem for milliarder av år siden. Det er jo underlig i seg selv, men enda mye underligere er det at hvis du ikke sto der og lot lysfotonene treffe netthinnen og synscellene dine, ville heller ikke det lyset du ser, blitt sendt ut for milliarder av år siden.

Eller hva med vann? Det som er det mest grunnleggende stoffet for alt liv på planeten vår. Hvordan kan det ha seg at det er omtrent det eneste stoffet som utvider seg når det går over fra flytende til fast form? Og at uten den egenskapen, ville alle vann bunnfryse om vinteren, og vi bli bombardert av knallharde iskuler i stedet for myk snø. Det skyldes hydrogenbindingen og at molekylene utvider seg, sier forskerne. Men er det en forklaring på hvorfor? Og på hvorfor det bare skjer med vann når det blir fast stoff? Omtrent alt annet flytende krymper jo når det går over fra flytende til fast form.

Jeg vet at vitenskapen har funnet ut av enormt mye, og gjort livet utrolig mye bedre for de aller fleste. Men jeg savner som sagt litt mer undring. Og litt mer ærefrykt for storheten og kompleksiteten i universet, og kanskje også mer ydmykhet i forhold til alt de ikke vet og forstår.

Og så spørs det: Hva blir dommen over den fantastiske vitenskapelige utviklingen om hundre år? Når forurensingen har blitt uhåndterlig, når designerbabyene er et faktum, når alle vet hvilke og når ulike sykdommer vil ramme dem, når de rikeste og mektigste nasjonene kan føre krig mot sine fiender fra en dataskjerm uten å risikere et eneste menneskeliv, når døden er utryddet fordi alle organ kan skiftes ut igjen og igjen….når....?

Men nok om det.

Jeg vil heller skrive om noe av det som virkelig har fascinert meg i det siste:

Først: Fibonacci-tall:

Dette er noen rare tall. Her er de første av dem: 0, 1, 1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, 34, 55, 89, 144, 233, 377, 610, 987. De som er smarte, klarer fort å finne ut av sammenhengen mellom disse tallene. For det er en enkel og klar sammenheng mellom dem. Og sammenhengen er slik at hvert nytt tall i rekken, oppstår gjennom å  summere de to foregående tallene.

Men det er mer. For hvis du deler to påfølgende tall i Fibonacci-rekken med hverandre, så nærmer det tallet du får (altså forholdstallet mellom dem), seg mer og mer et bestemt tall jo lenger ut i rekken vi kommer. Og tallet er: 1, 618033989. Dette tallet, som egentlig beskriver et forhold mellom to tall, kalles også for “det gylne snitt” eller Phi. Forholdet kan også enkelt beskrives slik: (a+b)/a = a/b. Der a delt på b, alltid blir ca 1,618.

Det er jo ganske rart at det finnes en slik absolutt sammenheng mellom tall/mengder. Og det er slettes ikke verst at noen har oppdaget en slik sammenheng heller.

Men mye mer underlig er at dette forholdet manifesterer seg overalt i naturen. Det virker som det er en slags suksessoppskrift som brukes om og om igjen. Vi finner det i lavtrykkenes spiralform, i hvordan greiner dannes på et tre slik at sollyset slippes til maksimalt. Vi finner det i atomstrukturen, i DNA-et, i fosterets fasong, i galaksenes form, i hårvirvlene våre (litt fiffig: den veien virvelen i håret ditt snur, avgjør om du er venstrehendt eller høyrehendt), i sneglehusenes form, i solsikkens frøstruktur, i forholdet mellom ulike lengder i menneskekroppen, og i måten en bølge brytes på. Og slik kunne jeg holdt på i det uendelige. Og kunstnere bruker det bevisst f.eks Leonardo da Vincis i hans Mona Lisa-bilde. Det virker til og med som vi er programmert til å syns dette mønsteret er harmonisk og vakkert. Så når vi ser det i et ansikt, eller i en blomst, tiltrekkes vi av det. Til og med babyer foretrekker det hvis de får valget.

Så: Fraktaler:

En fraktal er i følge definisjonen en geometrisk figur/objekt som framstår ru eller uregelmessig/oppstykket, og i tillegg er strukturen slik, at hver av delene kan gjenfinnes i det opprinnelige objektet/strukturen. Det vil igjen si at fraktalens strukturer og mønstre er de samme uansett hvilken grad av forstørrelse vi studerer dem i. Fraktaler kan ha en uendelighet av detaljer, samtidig som de er bygget opp av bare én eneste, helt bestemt og gjentatt struktur. Fraktaler kalles ofte for naturens egen geometri, fordi vi finner dem overalt i naturen. De kan gjenfinnes i alt fra hvordan vann gradvis utvider seg når det fryser, til hvordan et kontinents kystlinje ser ut. Det finnes også eksempler på anatomiske fraktaler. F.eks i oppbyggingen av bronkiene i hjertet og lungene. Fraktalenes strukturer danner nemlig en helt optimal overgang mellom blodårene og luftveiene våre, og en stor overflate der oksygen kan spre seg fra luft til blod .

Også tidsrelaterte fenomener kan framstå som en type fraktaler. For eksempel i hvordan epidemiske sykdommer sprer seg, og i variasjonene mellom hjerteslagenes intervaller. Og her har de også en tydelig funksjon: For et hjerte som slår helt jevnt, er mindre robust enn ett som har et fraktalt slagmønster. Og ute i naturen er fraktale vekstmønstre mer motstandsdyktige overfor genetiske feil.

Et forsøk på å forklare fraktalenes suksess i naturen, kan kanskje være at ordnede, men komplekse geometriske systemer, da kan dannes vha av en meget enkel kode. Det trengs nemlig lite informasjonsvolum for at fraktale strukturer skal dannes. Og da kan vi tenke oss at det naturlig nok også blir færre feil i avlesningen.

Det er også lett å skjønne at fenomenet “fraktaler”, brukes i mye data- og informasjonsteknologi.

Så det som som undrer meg, er “smartheten” i oppbyggingen av fraktalene, men kanskje enda mer hvor vakre fraktale strukturer er. Og på den måten har de også mye til felles med fibonacci-tall og det gylne snitt.

Det kan faktisk virke som at alt i det universet vi kjenner til; du og jeg, stjerner, blomster, vann, dyr, trær, virker å høre sammen gjennom et felles mønster; et slags energimønster, eller en matrise/matrix; dvs en dyp struktur som ligger i bakgrunnen, men som er opphavet  til det vi ser. Og det er denne ”matrisen”, denne “koden” som skaper fraktalmønsteret. Et mønster som egentlig er en slags krysning av lys og materie i en helt spesiell struktur.

Og som sagt: det å se på kosmos som bestående av fraktaler får også fram en utrolig estetikk i forhold til balanse og symmetri. Noe som vi også gjenfinner i det gylne snitt som mange kunstnere benytter seg av, og som vi oppfatter som vakre og tiltalende proporsjoner.

Til slutt, og ikke minst: Gjennom å skrive denne artikkelen har jeg forstått enda mer, og blitt enda mer forundret, ydmyk, fascinert og begeistret. Og det er jo ganske flott. I alle fall for meg.

Hva er det jeg ser?

Når jeg går tur alene i skogen eller på fjellet, tar det ofte litt tid før jeg blir ordentlig varm, ganglaget mykner og pusten stabiliserer seg. Men etter hvert som tiden går, og føttene gradvis begynner å gå av seg selv, begynner også tankene å vandre. Og jeg kommer inn i en eller annen tankegang. På begynnelsen av turen har jeg en tendens til å fokusere tankene inn i meg selv. Jeg tenker: Hvordan har jeg det, egentlig? Hvordan har jeg opplevd de siste dagene? Hvilke forventninger har jeg framover? Men etter hvert stilner ofte de tankene. Og når jeg kommer tilstrekkelig langt og/eller høyt hjemmefra, fokuserer jeg som regel mer utover fra meg selv. Og da kan jeg plutselig høre summingen fra innsektene. Jeg ser fargene og lyset som filtreres gjennom bladene. Jeg kjenner den litt råtne lukta fra den blaute myra. Og jeg smaker på et søtt blåbær, mens jeg hører vinden suse i trærne. Jeg merker hjertet mitt dunker, jeg kjenner blodsmaken, og hører pusten i det jeg strever meg opp en bratt bakke. Og noen ganger skvetter jeg til av at en storfugl plutselig letter eller et rådyr kommer ut av skogen like foran meg.

Sist søndag satt jeg på «fjelltoppen» Gråmannen (207 moh) like nord for Kristiansand. Jeg satt i le for nordavinden som kom bakfra og hadde sola, byen og Skagerak foran meg. Og jeg koste meg i det fine været med kaffen og nista mi. Jeg så Kvadraturen, Odderøya, Dvergsøya, og Flekkerøya. Og jeg så danskebåten svinge elegant inn mellom fyrene på Oksøy og Grønningen.  Og litt nærmere meg så jeg Tinnheia og Vestheiene boligfelt. Og nærmest: Kjærrane, og Suldalen der sørlandsbanen og den gamle postveien går. Akkurat her vil nok utsikten forandres: Det skal komme en fire-felts motorvei her om noen år.

Men så fokuserte jeg enda nærmere meg selv, og så rett foran meg to sommerfugler som danset en tett, virvlende, synkron pardans. Og to øyenstikkere som forfulgte hverandre med en utrolig fart og presisjon. Og jeg så noe jeg først ikke skjønte hva var. Det var noen korte, lysende streker som beveget seg horisontalt fram og tilbake. Men så plutselig skjønte jeg hva det var: Det var sola som skinte på noen lange festetråder til et edderkoppnett. Og vinden som fikk de lysende strekene til å flytte seg horisontalt fram og tilbake.

Og så begynte tankene å gå igjen: Hvordan klarer sommerfuglene og øyenstikkerne og fly så raskt og presist. Og hvem i all verden har lært edderkoppen å spinne sitt vakre og kompliserte nett med et av verdens mest slitesterke materialer?

For meg var det jeg så, uforklarlig. Og så begynte jeg i tillegg å tenke på alt jeg ikke så: Atomenes og elektronenes dans. Cellenes pulserende liv. Alt lys/stråling som øynene våre ikke kan oppfatte. Jordas reise rundt sola i over 100000 km/t. Alt sammen enda mer ufattelig og uforklarlig!

Men jeg fortsatte likevel å undre meg. Hva er det jeg egentlig ser, hører, lukter, smaker? Virkeligheten? Nei, det er i beste fall bare en liten utvalgt del av den. Den delen som sansene mine er designet for å registrere og dekode til det vi kaller «virkelighet». Virkeligheten er derfor ikke først og fremst «der ute», men «her inne» i hodene våre. Den virkelige virkeligheten er ufattelig mye mer og mye større enn våre sanser kan registrere. Likevel er det jeg kan sanse, mer enn nok til at jeg undrer meg. Undrer meg mye. For hvordan er en sommerfugl og en øyenstikker mulig? Hvordan er et edderkoppnett mulig? Hvordan klarer et stankelbein å flytte på de lange bena sine? Hvordan er det mulig å tenke slike tanker?

Gode, gamle Albert Einstein skal engang ha sagt at det er bare to måter å forholde seg til virkeligheten på. Den ene måten er at under umulig kan skje. Den andre er at alt er et under. Jeg tror den siste måten er den beste og retteste. Jeg liker å tro at slik tenkte Einstein også.

Vitenskap og språk

Mye av dagens naturvitenskap opererer med et språk omtrent ingen forstår. Tenk bare på Einsteins relativitetsteori. Eller kvantefysikk, der loven om årsak og virkning ikke er gyldig lenger. Er dette forklart forståelig for vanlige folk noen gang? Og har vitenskapsfolkene egentlig forstått det de forsker på? Selv har jeg en teori som handler om at hvis vi virkelig har forstått noe, kan vi også forklare det enkelt og forståelig for alle. Jeg syns også vitenskapen alt for ofte bruker ordet «forklaring» på et fenomen selv om de egentlig bare har «oppdaget» det. Jeg kan også trykke på fjernkontrollen og se at det skjer forskjellige ting når jeg trykker på ulike knapper. Men har jeg dermed forstått hvordan TVen virker? Og ofte prøver vitenskapsfolk bare å svare på de spørsmålene de selv har stilt, og som de vet svaret på. Alle de spørsmålene de ikke har svar på, sier de lite om.

21. desember 2016 gikk jeg tur i skogen. Det var nydelig ute, og sola stod lavt på himmelen selv om det var midt på dagen. Og jeg gikk og tenkte på at i dag snur sola. Og at det var det også godt å tenke på. Det gikk mot dager med mer lys og varme. Men mens jeg gikk der i skogen, begynte tankene mine også å gå, og jeg kom inn i en av mine mange tankeganger: For sola snur jo IKKE, hverken midtvinters eller sankthans! Like lite som sola går ned eller opp. Det gjør den jo heller ikke! Selv om det ser sånn ut for oss. Solsnu og soloppgang/nedgang er jo bare barnespråk, egentlig. Det er sånn det ser ut, men det er ikke sånn dfet er. Soloppgang og solnedgang ligner i tillegg så mye på hverandre at vi kan ta feil av hva som er hva. Akkurat som mange andre ting i livet: Når du er på bånn, kan det samtidig være at det er nå oppturen starter. Og livets solnedgang, døden, kan kanskje like gjerne være overgangen til et nytt og bedre liv; - en soloppgang. Eller fødselen: den er slutten på noe, noe klippes av, samtidig er fødselen begynnelsen på noe helt nytt.

Men tilbake til sola: Sola står stille! Den verken snur eller går opp og ned. Det er VI som roterer i en rasende fart rundt jordas akse (ca 1600 km/t! I tillegg roterer vi enda raskere på vår helårlige seilas rundt sola. (ca 107 200 km/t!). Sola står hele tiden helt stille i forhold til jorda, men fordi jordas akse skrår litt, får vi også årstider. Ganske smart, egentlig! Mange opplever faktisk at variasjonene mellom årstidene i Norge, er det noe av det flotteste vi har. Og som også gir dyp mening til livets vår, sommer, høst og vinter.

Men det er en ting til som OGSÅ er sant, og det er at sola slettes ikke står stille i forhold til resten av universet. Solsystemet vårt beveger seg i en enda større fart rundt i vår galakse (800 000 km/t), og i tillegg mot nabogalaksen vår i en fart av 470 000 km/t, og vår galaksehop igjen beveger seg i enorm fart mot en «superhop» i 2 200 000 km/t. Og til sist beveger all materie seg utover, og utvider dermed hele tiden hele universet. Alt i universet deltar egentlig i en vanvittig kosmisk dans! "Er det rart jeg blir lett svimmel", sier kona mi når jeg forteller om dette:). Og er det ikke rart at en liten tur i skogen, kan forårsake sånne tanker? Og er det ikke rart å tenke på, at vi selv og alt levende, alt fast stoff, veske og gass har kommet til oss ute fra universet et sted? Og at ALT sannsynligvis fantes og startet i en bitteliten «klump» for ca 15 milliarder år siden. Og at siden da, fysisk sett, har ingenting nytt blitt tilført.

Det som i alle fall er sant, er at sola er viktig! I mange gamle religioner dyrket de sola, og bygde store byggverk med hull/spalter i som slapp sollyset inn slik at de nøyaktig kunne bestemme "solsnu". Og de hadde enorme seremonier for å sørge for at sola snudde når den var på sitt laveste. Seremoniene var det de religiøse lederne som stod for, og de fikk dermed stor makt. De hadde jo ansvaret for at sola snudde og begynte å gå opp igjen, (og ikke forsvant for godt) hvert vintersolverv. De «gamle» hadde egentlig skjønt mye, for sola er ansvarlig for alt liv og all energi på jorda vår. Mister vi den, mister vi lyset i livene våre, og dermed mister vi alt. Både psykisk og fysisk.

Å ta bort sola

Hva skjer her hos oss hvis noen skulle finne på å ta vekk sola?
Jo det vil gå gå 8 min og 19 sek. før det plutselig blir helt mørkt og kaldt. Samtidig vil jorda forandre bane og forsvinne i konstant fart (107200 km/t) og retning ut i verdensrommet. Lyset/varmen trenger nemlig 8 min og 19 sek på reisen sin fra sola til jorda i en fart på 1 079 252 849 km/t. Det som er enda mer merkelig, er at det gjør tyngdekraften også.

Tyngdekraften:
Jeg tenker meg tyngdekraften som holder jorda på plass i banen sin, som en kraftig stålwire festet i den ene enden på jorda, og den andre enden festet i sola. Og "wiren" holder da jorda på plass i banen sin mens den raser avgårde rundt sola i en fart på over 100000km/t!
Hvis så "ankerfestet" i sola fjernes, fortsetter likevel jorda vår som om ingenting hadde hendt i over 8 min! Tyngdekraften har altså samme hastighet som lyset, og beholder styrken sin helt til det ikke er noe igjen av "stålwiren".
Da først slipper den taket (når det har gått 8 min og 19 sek), og da begynner vi på en helt ny reise.
Men hvordan kan tyngdekraften beholde styrken sin helt til det har gått 8 min og 18, 99999999 sek? Ingen vet. Vitenskapen sier bare at det tar 8 min og 19 sek. å overføre den nødvendige informasjonen fra sola til jorda. Vitenskapen har riktignok funnet en partikkel som teoretisk sett kan være bærer av tyngdekraft. Men forklarer det tyngdekraftens fart og lovmessighet?

Hvordan har naturlovene oppstått?:
Loven om tyngdekraft ser slik ut : Tyngdekraften(G) = y(gravitasjonskonst.) gange massen til de to aktuelle objektene, delt på avstanden til objektene i andre potens. En av de beste hjernene på jorden noensinne(Newton) oppdaget at denne naturloven så slik ut. Godt gjort, syns jeg.
Men er det en forklaring på hvordan loven oppstod? Nei! Og er det slik at når vi "avslører" naturlover, så gjør det andre forklaringer på virkeligheten vår overflødige? Nei, heller tvert i mot! Eller er det slik at naturlovene utviklet seg vha evolusjon? Nei! Det vitenskapen nå har som foretrukket "forklaring" her, er at vårt univers er et av billiarder andre mulig univers (multivers-teorien), og at naturlovene oppstod som en av billiarder andre mulige naturlover. Jeg syns det er en svak forklaring. For vi har ikke bare 1 naturlov; vi har tusenvis av dem, og de er utrolig nøyaktig avstemte i forhold til hverandre.

Konklusjon.
Naturvitenskap og religiøs tro er ikke så store motsetninger som mange mener. De er heller bare to forskjellige "språk" for å forklare den ufattelige virkeligheten vi er plassert inn i (i seg selv en ufattelig tanke dette: å være et resultat av billiarder av "tilfeldigheter" bakover i tid). For vi er uhelbredelig meningssøkende og må finne mening med livene våre. Jeg tror ikke vi overlever uten. Vi søker mening hele tiden. Uten mening, dør vi, psykisk og/eller fysisk. Og alle tror på noe. Å snakke om troende og ikke-troende gir ingen mening. Også vitenskapen har sine ubeviselige postulat.

Men dessverre: Jeg tror at hverken vitenskap eller religion har noen egentlige svar/bevis å by på. For virkeligheten vil bare bli et større og større mysterium for oss dess mer vitenskapen avslører av naturens hemmeligheter. For hver ny oppdagelse, kommer det tusen nye spørsmål som trenger sin forklaring.

Vitenskapen har stor tro på språket/logikken som forklaringsmetode, enda de aldri har sett, eller kan forklare hva en tanke er. Den samme troen på språket, har religionen også, selv om språket kommer helt til kort når det gjelder å forklare hva/hvem Gud/Kraften/Kjærligheten er.

Jeg trenger både tro og "viten". Jeg sier: "Ja takk, begge deler". De inneholder begge to uendelig fascinerende landskaper. Men troen gir meg mest hvile og trygghet, og hjelper meg til å bli en del av godheten/kjærligheten. Jeg tenker at kjærligheten er selve Kraften som bærer hele vårt univers, fra universets yttergrense og inn til den minste kvark i atomkjernen.