Da Espen ville til Paradis

Det var en gang tre brødre; Per, Pål og Espen Askeladd. Espen var den yngste. Han likte å sitte ved peisen, se på flammene og rote i asken. Og det var også derfor brødrene kalte han Espen Askeladd. Men Espen satt ikke alltid og rotet i asken. Han hadde også vært ute på mange reiser, og opplevd store eventyr. Og av og til, når han ikke satt for seg selv og rotet i asken, kunne han fortelle om det han hadde opplevd for Per og Pål. Men han gjorde det riktignok nødig, for brødrene lo av han når han fortalte. “Du har i alle fall god fantasi. Det skal du ha”, sa de. Og så lo de høyt.

En gang mens Espen satt og rotet i asken som vanlig, tenkte han med seg selv: “Nå er tiden inne for nye eventyr”. Og så sa han til brødrene sine at nå var tiden kommet for å dra ut i verden igjen. ”Hvor har du tenkt deg nå da?”, spurte Per. “Du har kanskje tenkt deg til kongens slott igjen”? sa Pål. Og så lo de godt, begge to. ”Nei”, sa Espen. “Denne gangen vil jeg reise mye lengre. Jeg vil reise til Paradis, for jeg har hørt at det skal være slikt et vakkert sted”. Da lo brødrene så de nesten falt av stolene sine. “Ho, ho, til Paradis”, sa de. “Nei, hold deg ved asken, du. For en askeladd er du, og en askeladd blir du”.

Men Espen lot som han ikke hørte dem, og begynte i stedet å gjøre seg klar til ferden. Noen niste fikk han ikke av brødrene sine. Men han klarte å lure med seg noen lefser og en øltår. Og sverdet som han hadde smidd i grua si, tok han også med.

Og tidlig en morgen la han av gårde mot Paradis. Han var riktignok usikker på hvor han skulle gå. Men så bestemte han seg for å gå mot soloppgangen. “Det kan sikkert ikke bli feil”, tenkte han.

Men det viste seg at det var langt å gå. Lengre enn langt. Og på veien måtte han seile over dype vann, og klatre opp og ned bratte stup. Han gikk gjennom dype skoger, og hoppet fra tue til tue over endeløse myrer. Han kom til slutt til kongens slott. Han nikket vennlig til kongen som var ute og spaserte med døtrene sine. Men Espen ville lengre denne gangen, så han fortsatte bare, og vinket farvel til kongen og døtrene hans. Han gikk dag ut og dag inn. Og han skjønte etterhvert at han også måtte over alle de sju blånene. Og der oppe i fjellene kjempet han seg fram gjennom iskalde snøstormer, og over isbreer med dype sprekker. En dag måtte han ta mange omveier på grunn av bresprekkene. Så da kvelden kom, og mørket falt på, var han fortsatt på breen. Da fikk han se en liten åpning i isen, gikk inn der, og kom etterhvert inn i stor hule med is både til gulv, vegger og tak. Han la seg for natten med en gang, for han var sliten etter en lang dags vandring.

Like før han holdt på å sovne inn, hørte han noen underlige, hvesende lyder langt inne fra hulen. Han sprang opp, grep sverdet sitt, og fikk se en enorm ildsprutende drage komme ut fra det dype mørket innerst i hulen. Da dragen nærmet seg, var det akkurat som ildtungene som kom ut fra kjeften dens, ble levende og slikket seg rundt Espen for å fortære han. Espen hogg som gal løs på ildtungene med sverdet sitt. Men dess mer han hogg, dess flere ble de. Nå var gode råd, dyre. I det samme dragen bøyde seg ned for å sluke ham, kastet Espen seg opp på halsen dens, og klamret seg fast der. Han ålte seg opp mot dragens hode, med den ene hånden rundt dragens hals, og i den andre holdt han godt fast på sverdet sitt. Dragen svingte nå hodet sitt i rasende fart fram og tilbake, men Espen klorte seg fast. Så kjørte han sverdet sitt rett inn i øynene på dragen. Da ble den helt vill, kastet seg framover og smalt hodet rett inn i en iskant så kvass som en knivsegg. Dermed deiset den i bakken med et voldsomt brak. Og livløs lå den der. Espen hoppet ned fra dragehodet, grep tak i to svære istapper som hang ned fra taket, rev dem løs, og kylte den ene fast i kjeften på dragen. Nå lå dragen der med vidåpent gap. Så bega Espen seg inn gjennom dragegapet. I den ene hånden hadde han sverdet sitt, og i den andre hadde han den andre istappen. Han ålte seg ned gjennom dragehalsen, helt til han kom inn i dragevommen som åpnet seg som en stor, mørk hule. Der fikk han se ildstedet drageilden kom fra. Det var enda glør der, så han stappet istappen dypt ned i grua. Det suste, freste og boblet der nede før det til slutt ble helt stille. Til slutt var alt bare en askehaug, og Espen følte seg med ett nesten hjemme igjen. Nå oppdaget han at det rundt ildstedet var det satt opp gullplater. Han hogg løs en av platene, for han tenkte han kunne bruke den som et skjold hvis det skulle dukke opp flere ildsprutende drager.

Men da han så skulle til å skyndte seg ut igjen, ble han i det samme var en mann som kom ut av mørket bak ildstedet. Han syntes han dro kjensel på mannen, og sa: “Er det han far sjøl, kongen?” Men da mannen kom nærmere, så Espen at det ikke var kongen, men hans gamle far. Og Espen hvisket forskrekket: “Er du min gamle far som forsvant i fjellene for lenge siden?” “Ja”, sa den gamle mannen, og da kan du tro det ble gjensynsglede. De kom seg begge ut av dragevommen. Og de ble sittende å prate lenge der inne i hulen før de til slutt sovnet begge to.

Neste dag tok de farvel med hverandre. For faren ville legge i vei hjemover, men Espen ville videre for å finne sitt Paradis. For framover ville han, og framover kom han. Helt til han kom til verdens ende. Og alle han møtte, spurte han om veien til Paradis. Men enten så de på han med undring i blikket, eller så sa de at ingen visste hvor det var. Og alle sa de at han burde snu, for Paradis kunne ingen finne. Men Espen gikk ufortrødent videre likevel. Forbi verdens ende, Han gikk langt og lenge. Han gikk lengre enn langt. Østenfor sol og vestenfor måne.

Langt om lenge kom han til noe som så ut som en høy og ugjennomtrengelig tornehekk. Nå fikk han igjen bruk for sverdet sitt, og begynte å kutte av de armtykke greinene. Da fikk han bak tornehekken se noe som lignet på en mur med en svær port i. Foran porten var det også tykke jernstenger tett i tett fra topp til bunn. Han prøvde å skrape vekk noe rust og skitt som var på et slags skilt over porten. Og til slutt kunne han lese det som stod der: “Edens Hage” stod det med gamle sirlige bokstaver. “Hva skal dette bety?” tenkte han med seg selv. “Jeg hadde jo tenkt meg til Paradis. Har jeg kommet helt feil?” Mens han stod der og tenkte på om han skulle prøve å hogge i stykker jernstengene, dukket det opp en liten, skinnende svart slange mellom grenene i tornehekken.

“Ssssh, trenger du hjelp?”, sa den med innsmigrende stemme. “Hva kan du hjelpe meg med?” sa Espen. “Jeg kan hjelpe deg å bryte jernstengene, men da må du gi meg lov til å bli tjeneren din”, sa slangen. Espen visste først ikke hva han skulle svare. Men så kom han plutselig på en sang han hadde hørt som barn:

“Når sleipe slanger hvisker, må du aldri høre.

Husk at sleske slanger synger falske sanger,

slik har slangeslusker sunget veldig mange ganger.”

Og plutselig ble Espen var et sterkt lys som skinte ned på han fra toppen av muren. Han så opp, og så snurten av slangehalen forsvinne mellom tornene. Men han fortsatte å se lengre oppover, og fikk se to strålende skikkelser der oppe. Og mellom dem et enormt, skinnende sverd som uavlatelig svingte fram og tilbake. Så hørte han en stemme som lød som bruset av veldige vannmasser. Espen falt til bakken som død. Stemmen sa: “Hvem er du som våger deg hit?” Espen løftet så vidt på hodet, og svarte med skjelvende stemme: “Jeg heter Espen, men mange kjenner meg bedre som Espen Askeladd”. Det ble dørgende stille en stund. Men så hørte Espen stemmen igjen: “Deg har vi hørt om. Du har levd lenge, og vis og god er du også. Men denne porten kommer uansett ingen på din størrelse inn gjennom lenger. Og jernstengene kan ingen knekke. De er det bare vårt sverd som kan bryte i stykker. Denne hagen går det bare an å komme ut av, “ sa røsten. “Og det skjer gjennom en annen mye mindre port. Alle har vært her en gang, men ingen kan noensinne komme tilbake”. “Er ikke dette Paradis?”, sa Espen. Og stemmen sa: “ Dette er Edens Hage, slik det står over porten. Men mange har trodd som deg at Edens Hage er Paradis. Og de ligner, så det er lett å ta feil. Men Edens Hage er der alle kommer fra, mens Paradis er målet for reisen”. “Er jeg kommet dit jeg kom fra?”, spurte Espen. Og i det samme hørte han hvor underlig spørsmålet lød. Det kom ikke noe svar heller. I stedet begynte det enorme sverdet å svinge enda raskere, slik at gnistene fra det regnet som en foss nedover Espen. Da fant Espen det best å ta beina fatt det raskeste han var kar om.

Han løp gjennom en mørk skog, og kom til slutt til en liten koie som lå for seg selv på en glenne i skogen. Han stanset, og heiv etter pusten. “Skal jeg banke på?”, tenkte han for seg selv. Han var jo begynt å bli redd for hva som kunne møte han. Men han bestemte seg etter en stund for å banke på. Han ventet lenge, men endelig hørte han det romsterte i stua der inne. Og til slutt gled døra sakte opp på knirkende hengsler. Og ut tittet forsiktig en eldgammel, skrukkete, krumbøyd kjerring.

“God dag, og signe dagen”, sa hun. “Hva er du for en kar som er ute og går så sent?” Stemmen hennes knirket like mye som hengslene på døra hadde gjort da hun åpnet. “Espen heter jeg”, sa Espen. “Men mange kjenner meg bedre som Espen Askeladd. Men hvem er du som bor så helt alene langt inne i skogen?”  “Navnet mitt er Hava”, sa den gamle kjerringa. “Men jeg har også andre navn. Noen kaller meg Chai eller Chava. Og sikkert enda flere navn også. Du vet: kjært barn, har mange navn, som de sier. Men kom bare inn. Det ser ut som du kunne trenge en matbit og en seng”. “Jo, takk som byr”, sa Espen. Han kjente plutselig hvor sulten og trett han var. Den gamle kona satte fram brød og drikke på bordet. Og Espen spiste både vel og lenge. Til slutt kom kona med et fat med store, skinnende røde epler, og satte fram for Espen. Mens han tygget på et av eplene, spurte kona: “Hvor kommer den karen fra, da?” “Jeg hadde tenkt meg til Paradis”, sa Espen. “Men så var det visst Edens Hage jeg kom til. Og der fikk jeg ikke komme inn en gang”. “Nei, var det likt seg”, sa kona. “For ingen slipper inn der lenger”. “Hvordan vet du det?”, sa Espen. “Har du også vært der?” “Ja, det kan vel hende”, svarte kona. “Det er lenge siden nå. Men jeg husker det som det skulle vært i går. Men hvor lenge fikk jeg vel være der? Jo, det ble jo en god stund, i grunnen. Men til slutt kom dagen da vi måtte forlate den vakre hagen”, sa Hava, “Vi”, sa Espen. “Var dere flere?” “Ja, salig mannen min var også med, kan du skjønne; Gud signe minnet hans”. “Men hvorfor måtte dere forlate den vakre hagen?” spurte Espen. “Jo, nå skal du høre”, sa den gamle kona. Det var jo naturlig nok én som eide hagen. Og det var visst han som både hadde laget den, passet den og stelte den. Jeg tenkte den gangen at han var både eier, snekker, gartner og gjeter der på en gang. Han fortalte oss riktignok at han hadde laget den fantastiske hagen bare ved å si gode og sanne ord. Vi skjønte jo så klart ikke hva han mente med det. Men så ga han oss lov til å gi navn til alle dyrene vi så. Og da skjønte vi litt mer. For plutselig ble alt det som fikk et navn, enda mer virkelig, på en måte.

Hageieren hadde sagt at vi kunne gå fritt omkring der, og gjøre som vi ville. Og vi kunne spise av alle de deilige fruktene som hang på trærne der. Men så sa han også at det var to helt bestemte frukttrær vi ikke måtte røre. Når jeg tenker på det nå, tror jeg nesten han sa det nettopp for at vi skulle få ekstra lyst på fruktene på akkurat de trærne. Du vet: “forbuden frukt, smaker ofte best”. Og det gikk som det måtte gå. Vi var jo så små og uskyldige den gangen, så vi klarte ikke å motstå fristelsen. Riktignok var det en sleip slange som fikk lurt oss til å spise av den forbudte frukten. Men nå tror du kanskje jeg fantaserer; når jeg forteller deg om snakkende slanger?”. “Nei”, sa Espen, “sleipe, snakkende slanger har jeg også møtt”. “Men det at vi spiste av frukten, fikk store følger”, sa den gamle.. “For som du sikkert skjønner, så lot i alle fall gartneren som han ble veldig sint da han oppdaget hva vi hadde gjort. Han sa at nå passet vi ikke i hagen lenger, og at vi fra nå av måtte ut i verden og klare oss selv. Og det som skjedde med oss da, var egentlig veldig rart”, sa Hava. For det var akkurat som vi våknet opp av en søvn, og så alt rundt oss på en ny måte. Vi så hvor lett vi kunne bli såret, og også hvor lett det var å skade andre. Og vi skjønte at nå ble alt helt annerledes; at vi måtte klare oss alene, og også det at livet vårt kom til å ta slutt en gang.” “Hvordan ble livet for dere utenfor hagen da?” sa Espen. “Det ble jo mye slit og strev”, sa Hava. “Både for meg og salig mannen min. Men vi glemte likevel aldri det vi hadde lært i hagen. At ordene vi sa var viktige. Og at når vi sa gode og sanne ord til hverandre, så skjønte vi mer og mer, og så ble alt litt bedre. Men vi oppdaget dessverre også at dårlige og løgnaktige ord kunne gjøre det motsatte. De kunne gjøre alt mye verre. Vi så det så klart med de to guttene vi fikk. Den eldste skapte mye vondt overalt der han var, mens nummer to forsøkte å leve sant i all sin ferd. Dessverre gikk det fryktelig galt til slutt med dem begge. Ja, ja, salig mannen min og jeg hadde virkelig mye å lære. Og det tok lang tid før vi forsto mer, og klarte oss litt bedre, tross alt. Men nok om meg for denne gang. Nå tror jeg det er best vi går til ro”. Og det gjorde de.

Neste dag  tok Espen farvel med den gamle kona i den lille koia, og la på hjemvei. Mot solnedgangen. Da han kom ut av skogen, så han i det fjerne noen mennesker som bygde på et enormt høyt tårn. Og enda merkeligere: langt ute på et jorde, holdt en mann på å bygge et stort skip. Espen gikk nærmere, og spurte mannen om det var slik at han bygget et skip som kunne gå like godt til lands som til vanns; og kanskje i luften med. “Nei”, sa mannen, “dette skipet er bare bygd for å flyte på vann.” “Merkelig, tenkte Espen, “her er det jo ikke noe vann så langt øyet kan se”. Men han skjønte fort at mannen var for travelt opptatt til å prate med Espen. Så da trasket Espen fortrøstningsfullt videre.

Og langt om lenge kom han hjem. Der sto Per og Pål på trammen for å ta i mot han. “Nå, fant du Paradis?” sa de. “Nei”, sa Espen. “Nei, var det likt seg”, lo brødrene, “for hvor lenge var vel Adam i Paradis?” “Ganske lenge, i grunnen”, sa Espen. Og mer sa han ikke, før han gikk rett forbi brødrene sine, og satte seg ned ved grua si igjen.

Og litt etter litt begynte han å tenke på hvor han hadde gått feil, siden han ikke kom til Paradis. Kanskje hadde allerede det første steget vært feil. Han hadde jo gått mot soloppgangen. Skulle han gått mot solnedgangen?

Og snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

Espen Askeladd og oss

Vi kjenner alle eventyret om Espen Askeladd og de gode hjelperne. Først og fremst gjennom Ivo Caprinos fantastiske dukkefilm. Men ser vi at eventyret inneholder dyp visdom og at det handler om oss selv, og om de folkene vi møter på vår livsvandring?

Espen var den yngste av tre brødre. Han var tydeligvis introvert. En egenskap som forøvrig er veldig undervurdert i vår tid. Espen satt mye for seg selv og tenkte mens han rotet i asken inne i peisen, - inne i arnen. Stedet der han satt er ikke tilfeldig. Bare tenk på ordet «arnested». Et arnested er stedet der ting begynner, - et fødested, eller et hjemsted. Aske er heller ikke tilfeldig. I det engelske begravelsesritualet heter det: «ashes to ashes». Asken er et symbol for det vi kommer fra, og for det vi skal bli til slutt. Dermed er det også et symbol for livets og det materielles forgjengelighet. Uttrykket «kle seg i sekk og aske» får fram at aske også kan være et symbol for anger og ydmykhet.

Jeg tenker at eventyret sier oss at det er viktig å være i ro, nær sentrum/arnen/ energien, før vi legger ut på livets vandringer. Og at det er viktig å ta seg tid til å lytte innover i oss selv, fordi det er der de viktigste sannhetene og verdiene finnes. Det er derimot farlig å lytte til de andre stemmene som sier: du klarer det aldri, hvem tror du at du er?, du har jo ikke lært noe, du er jo ingen, - bare en askeladd som ikke duger til noe. Slike ting har vært sagt av storesøsken og andre «autoriteter» gjennom alle tider. Og de har påført mange ubotelig skade. Fordi «autoritetsstemmene» har blitt internalisert i dem selv som evige sannheter. Og følgen ble at livsvandringen ofte ble et prosjekt for å motbevise dette.

Espen lukket ørene for brødrenes hånlatter, og han ventet, - ventet helt til han var klar. Han snek ikke i køen. Han var minstemann og han holdt plassen sin helt til det ble hans tur. Men han måtte mase lenge før han fikk lov, og han måtte stjele med seg niste. Men til slutt var tiden over for å være i ro; tiden var kommet for å bevege seg mot målet. Og da kunne ingen motstand hindre Espen lenger.

Hvordan var Espen på vandringen sin? Jeg tenker at han var en ekte pilegrim på vandring mot et viktig/«hellig» mål langt der framme. Han snakket sant. Han var ærlig. Han stolte på andre. Han hadde respekt for de gamles erfaring og visdom. Han hjalp de som var skrøpelige. Han delte nista si. Han tok imot gode råd og fulgte dem. Han stoppet opp for det som skjedde, og tok seg god tid istedenfor å skynde seg videre. Han var interessert i de han møtte, visste omsorg for dem og ville gjerne ha dem med som venner videre på reisen. Han regnet også med at det som skjedde, sto i en større sammenheng. Det fikk han rett i også. Han fikk bruk for alle de han hjalp på veien. For senere ble de hans gode hjelpere i nøden. Da tenker jeg på forestillingen om karma, eller på Paulo Cuelhos «godhetsbank», der han sier at vi før eller senere vil få tilbake det vi setter inn av godt i den «banken».

Andres «flinkhet» var ikke en trussel for Espen. Han hadde bruk for det andre kunne, men som han ikke kunne selv. Og han trodde på vennene sine og ga dem store utfordringer. Han ga heller ikke opp, på tross av uventet mye og lang motstand. Kongen var sleip og løgnaktig, mens den fattige Espen var både god og smart. Kongen fikk sin fortjente straff, mens Espen til slutt vant prinsessa og halve kongeriket. Det gode seiret og det onde fikk sin velfortjente straff. Slik ender alle gode fortellinger, selv om vi ofte ikke opplever det slik i våre liv. Det peker nok på at det likevel ikke er likegyldig hvordan vi lever. Vi skal alle før eller senere oppleve «oppgjørets time».

Eventyret vil uansett fortelle oss at det var Espen som nådde målet sitt. Og ikke Per og Pål. De tenkte bare på seg selv, og manglet evnen til å se andre med medfølelse, og de ga også opp etter den første motstanden. De hadde ikke vært klare for å legge ut på sin vandring, og de fokuserte også alt for mye på målet, og overså viktigheten av det som skjer her og nå.

Jeg har vært pilegrim og opplevd hva det vil si å legge ut på en lang vandring. Jeg gikk 80 mil gjennom Spanias høyland fra St Jean Pe De Port(i Frankrike) til Santiago de Compostella. Det første jeg oppdaget, var at livet hjemme kom i et slags relieff, og jeg så hva som var viktigst for meg i mitt liv hjemme. Etterpå oppdaget jeg at jeg ikke hadde en sjanse til å klare meg uten andre. Det tredje jeg lærte, var hvor viktig pausene var. Det var ofte i pausene at «ting skjedde». Slik lærte jeg at det viktigste ikke var å fokusere på målet, men på det å være «her og nå», helt tilstede, - se, lytte, og kjenne. Slik lærte jeg også noe annet viktig om livet: at vi alle har lagt ut på en vandring hjemover, at vi alle roter oss bort av og til, at vi alle trenger hjelp, og at vi alle kan være til hjelp for andre.

Så nå skjønner jeg at «askeladdvisdom» også er «pilegrimsvisdom».

Bukkene Bruse, - et barneeventyr?

Ja, selvsagt, vil vel de fleste si. Barna elsker eventyret om de tre bukkene Bruse som tar turen opp til fjellet for å spise seg fete på setra. I mange barnehager har de laget en bru med et troll under. Og utallige er de gangene barna leker eventyret der. 

Eventyret om bukken Bruse finnes i ulike varianter i mange land. Men det er helt sikkert ikke primært laget for barn. Selv om barn elsker det. Det er fortalt og skrevet ned for å gi videre viktig felles livsvisdom. Ingen vet hvor eventyrene egentlig kommer fra, de har bare vært «vandrefortellinger» i århundrer.

Jeg tenker at myter og eventyr er sanne. De er til og med mer sanne enn fortellinger om historiske hendelser. Slike fortellinger inneholder alltid bare noen av mange ulike perspektiver. Mens myter og eventyr inneholder evige sannheter. De er gyldige til alle tider i alle kulturer. Og de har en ufattelig evne til å gi ny mening til nye mennesker i nye tider, og til stadig nye livshendelser.

Hva handler så det lille bukkene Bruse-eventyret om? Hvilke evige sannheter er det mulig å finne der?

«Veien» er et universelt symbol for livsvandringen vår. I en sang (Erik Hillestad) heter det: «Det går et pilgrimstog over jorden. Gjennom alle land og til alle tider er vi vandrere. Drevet av lengsel etter å komme hjem.» Veien til setra blir da livsveien vi alle må gå. Veien kan være både bratt og krevende, og det kan være store hindringer og farer der. Men vi skal alle "hjem" til sætra.

 «Bukkene» kan være ulike mennesker i ulike aldre, men de kan også symbolisere det samme mennesket i ulike livsfaser. Det at alle tre bukkene har nøyaktig samme navn (Bukken Bruse), kan tyde på det siste.

«Brua» som bukkene måtte over er jo et symbol for et kritisk sted på vandringen, men også for at noen har gått veien før oss, og har prøvd å legge til rette for at vandringen skulle bli lettere for de som kom etter.

«Elva/fossen/ juvet» er steder i livet der alt tårner seg opp, og vi blir nødt til å stanse fordi vi ikke ser noen vei videre. Da kan det selvsagt være lurt å ta seg tid, og sjekke om noen har vært på det samme stedet før og bygget bro akkurat der.

Men der alle må passere, lurer også farer. «Trollet» kan da være ytre eller indre fiender som hindrer oss i nå de ulike målene i livet vårt. Det kan være sykdommer, indre negative stemmer/«demoner», mennesker eller situasjoner vi kommer opp i, som prøver å hindre oss i å nå målene våre. Måten trollet beskrives på, indikerer også at det er store, virkelige og onde farer vi kan støte på gjennom livet. Livet er ikke en lek. Det er noe vi kan dø av; både fysisk og psykisk. Det er også viktig å legge merke til at troll, demoner og hekser i eventyr aldri egentlig dør.  De kan alltid våkne til liv igjen.

I andre eventyr "dør/sprekker" trollet bare hvis det får sollys på seg. Det symboliserer at vi må slippe lyset til på våre egne indre og ytre troll. Det betyr igjen at vi må avsløre dem, erkjenne dem, og begynne og snakke om dem til noen. Bare da kan de sprekke. 

Alle møter vi store utfordringer både som barn, ungdom og voksne. Kanskje er de to minste bukkene kloke når de ikke tar opp kampen mot trollet. De overlater den kampen til noen som har mer erfaring og styrke enn dem selv. For først når de er modne nok, store nok, og har nok trygghet i seg selv, kan de ha en sjanse til å vinne over trollet.

Kanskje er den største utfordringen for mange av oss også, å gi oss, og si at det som er vondt og vanskelig, det trenger vi hjelp til. Og kanskje sier eventyret også noe om at vi trenger folk med erfaring og gjennomprøvd livsvisdom når vi møter på de store utfordringene i livet vårt. Mens i vår kultur er det ofte motsatt: det er det unge, upåvirkede og glatte som dyrkes og hylles. Vi tenker lett at vi ikke har bruk for «de gamle» (et ord det nå er «forbudt» å bruke). De gamle er utdaterte og følger ikke med, tenker mange. Og selv føler de seg ofte overflødige og tilsidesatt. I andre kulturer er de kloke «fedre» og «mødre» som alle lytter til.

Selv har jeg i livet mitt møtt «hindringer» mange ganger. I ulike aldre. Jeg tror at jeg alt for ofte har tenkt at dette er noe jeg må finne ut av og overvinne alene. Men jeg har tapt, gang på gang. Både fordi jeg har villet klare det alene, og fordi jeg ikke hadde nok erfaring og styrke i meg selv til å ha en sjanse til å vinne. Jeg måtte bli gammel før jeg hadde nok innsikt, erfaring og styrke til å vinne kampen over «trollet» i mitt liv.

 «Setra» er det stedet i livet der vi får det vi trenger, og modnes/vokser. «Setra» blir symbolet på både det stedet vi kommer fra og det stedet vi til slutt skal komme til: Hjemmet vårt. Der vi får oppleve glede, kjærlighet, trygghet og utfordringer. Der vi får det vi trenger, og der vi kan vokse og modnes for å sendes ut i «verden» igjen. Forhåpentligvis litt bedre rustet.

Familien, hjemmet er ofte stedet for dette. Derfor er det alvorlig når mange opplever at familien/hjemmet skvises fra alle kanter. Det er fare på ferde når alle kommer hjem for å få påfyll, mens det er ingen som har noe å gi.

«Setra» kan også være et bilde på livets/veiens/reisens slutt: At vi er på vei mot vårt himmelske fang/hjem. Der alt det vonde og vanskelige er borte. Der alle får alt de trenger, hele tiden.

Del denne siden