Hvilket vann?

Hvis vi sier til noen: “Er du helt sløv,  følger du ikke med, er du helt bevisstløs, eller?”; så er sannsynligheten stor for at vi får en svært negativ motreaksjon. Fordi vi hinter mot at de mangler noe av det aller viktigste et menneske har. Men som likevel ingen av oss egentlig vet hva er.

Likevel er tanken om at vi er uskyldige “offer” for kjemiske prosesser, eller f.eks en vond barndom, en tanke som mer og mer fester seg hos mange mennesker i vår tid. Fordi den stadig påstås og gjentas i så mange ulike og nye sammenhenger. Jeg tenker en slik tanke/idé er skadelig og farlig; både fordi den er usann, fordi den er en dårlig måte å ansvarliggjøre mennesker på, og fordi den tapper livet for mening.

Det er kanskje en litt stygg tanke (men jeg liker å være hobbypsykolog), men det går an å tenke at noen forskere og tenkere ubevisst ønsker å bortforklare bevisstheten og den frie viljen, fordi da blir alt så mye enklere. For da har vi plutselig ikke ansvar for våre liv og handlinger lenger. Og det er jo også forståelig at mange ønsker å slippe unna ansvaret ved det å leve. Og i stedet bare gjøre det beste ut av det, og alltid tenke: “what´s in it for me?”

Jeg tror det med å være våkne, følge med, ta ansvar og være bevisste, er en svært viktig, men også stor og krevende utfordring for oss alle. Inkludert meg selv. Det er så mye mer behagelig å lukke øynene, eller snu oss vekk. Og dermed la være å sjekke, spørre, bry oss. For vi tror så lett at vi slipper billigere unna når vi ikke vet, ikke sier noe, og forholder oss tause. Og konsekvensen blir at mange går sovende gjennom livet. Men da har vi ofte glemt, eller vil ikke vite, at det også er et valg. Og kanskje det dårligste valget av dem alle. Derfor trenger vi å ansvarliggjøre oss selv i stedet for å unnskylde oss med en dårlig barndom, uheldige omstendigheter, eller si: “jeg er jo ikke verre enn andre.”

Under overflaten

Alle de store psykologene (inkludert Freud og Jung) snakker i tillegg om underbevisstheten eller det ubevisste.

Freud beskriver den som en undertrykt, litt dyrisk verden som påvirker oss mye uten at vi er klar over det. Og den påvirker oss i form av ulike drifter og behov som vi ofte ikke ønsker å vedkjenne oss. Men som nettopp derfor styrer oss mye mer enn vi tror.

Hos Jung er tanken mye mer at underbevisstheten er en kilde til å forstå mer av oss selv, gjennom tanker, bilder, symboler og hendelser som stiger opp til bevisstheten vår i våken tilstand og ikke minst i drømmene våre. Og at vi gjennom å hente inn og integrere visdom fra underbevisstheten kan bli mer hele og sunne mennesker.

Jung snakket også om det kollektivt ubevisste fordi han mente at menneskelige erfaringer og visdom har blitt lagret i ubevisste dyp hos alle mennesker gjennom tusener av år.

Jung var også opptatt av den “skyggen” vi alle har. Og da tenkte han på den vilje alle har i seg til det onde; til det å skade andre, hevne seg og bruke andre for egne formål. Men Jung mente at skyggen som ofte befinner seg i det ubevisste, ikke er noe vi skal bekjempe, legge lokk på eller ta avstand fra. Men heller noe vi bør bli bevisste at vi har, regne med, og integrere som en reell del av oss selv. Og på den måten modnes som mennesker og bli mer hele og integrerte med alle våre ulike fasetter. Det vil egentlig si det samme som all visdom understreker: at det er bedre å møte og kjempe seg gjennom det vonde og ubehagelige, i stedet for å vike unna eller stadig utsette å møte det.

Jung mente også at bevissthetens funksjon i stor grad var å “forhandle” mellom de impulsene som kommer utenfra, og de som kommer opp fra underbevisstheten. Og at vi gjennom en slik bevisst “forhandling”, og ikke minst gjennom å uttrykke de bevisste tankene, også kan bli klokere gjennom motstand/bekreftelse fra andre bevisste mennesker.

Ånd og materie

Tilbake til (over)bevisstheten: Vi tenker som regel på verden/virkeligheten som om den består av ulike objekter utenfor oss selv. At den består av ting vi kan observere og forholde oss til på ulike måter. Men egentlig er det vel ikke slik det er. Det vi oppfatter som virkelighet, er i like stor grad et bilde eller en forestilling av ting og fenomener vi lager inni vårt eget hode. Vi ser egentlig ikke tingene slik de er. Hva nå “slik de er” enn måtte være. Vi ser virkeligheten slik den fremstår for oss. Vi ser verden i form av “redskaper” eller fenomener som er betydningsfulle, og gir mening. For oss. Men som før nevnt, er bevisstheten i seg selv ubeskrivelig, fordi den alltid er bevissthet om noe. Bevisstheten retter seg alltid vekk fra seg selv, og ut mot verden; ut mot en gjenstand eller et fenomen. Det går også an å si at bevissthet er noe hele kroppen vår har, fordi det er med hele kroppen vi på et utall ulike måter oppfatter og tolker verden.

Det er også slik at vi ser virkeligheten med en klart avgrenset “oppløsning”. Hadde vi sett mye mer detaljert, og f.eks kunne sett atomer og molekyler, ville verden sett totalt annerledes ut for oss. Faktisk så underlig at den kanskje ville bli umulig å beskrive for oss med vår menneskelige hjerne. Og det samme hvis vi hadde oppfattet mye færre detaljer enn vi gjør. Da ville kanskje ulike ting lignet mye mer på hverandre enn det vi nå klarer å oppfatte gjennom sansene våre.

Bevissthet er noe menneskeheten har visst om og spekulert omkring i årtusener. Men som ingen egentlig har kunnet beskrive eller forklare. Og det problemet har blitt ekstra tydelig de siste tiårene i forbindelse med utviklingen av såkalt kunstig intelligens. Tidlig i utviklingen av kunstig intelligens, trodde forskerne at det var overkommelig å skape en hjerne/intelligens som oppfattet verden rundt seg på omtrent samme måte som vi gjør. Men så viste det seg at det slettes ikke var så enkelt. Fordi vi som sagt ikke oppfatter tingene i seg selv. Vi oppfatter derimot ulike ting som redskaper og fenomener som har en spesiell betydning for oss. Vi oppfatter ikke objektiv masse, materie, lysstråler eller lydbølger i seg selv. Og det er i tillegg vanskelige for en maskin å lage en tydelig avgrensning mellom det vi oppfatter som ulike ting og fenomener. Men som er grenser som vi oppfatter som helt selvfølgelige, fordi det er slik ulike ting og fenomener fremtrer og gir mening for oss. Det er faktisk slik at alt vi oppfatter, oppfatter vi i en kontekst, i en ramme. Det er derfor de som forsker på kunstig intelligens også kaller dette problemet for “rammeproblemet”. Og rammeproblemet har medført at troen på å skape en kunstig intelligens lik vår, har stoppet noe opp.

For når vi vil prøve å skape en kunstig intelligens, kommer vi ikke utenom bevisstheten. Bevisstheten som er den underlige “tingen” som vi oppfatter, tolker og forstår oss selv og alt annet med. Den er som sagt umulig å beskrive, den er ikke-materiell, og den er det “organet” vi tolker alle signalene vi får inn ved hjelp av. Bevisstheten er også vitenskapens største mysterium. For hvordan kan noe ikke-materielt, bevissthet, oppstå av fysisk materie; atomer og molekyler? Det er sannsynligvis like vanskelig å forklare som overgangen fra “døde” atomer og molekyler til levende celler og organismer. Forsøksvis sier hjerneforskerne, at bevisstheten enten er en slags underlig egenskap ved alle ting; som f.eks gravitasjon eller elektromagnetisk stråling. Og de sier da, at fordi vi er så komplekse, så er vi den skapningen som har mest av den. En annen, og den mest vanlige vitenskapelige forklaringen, er som sagt at bevisstheten er noe vi innbiller oss at vi har.

Barn

Uansett, noe av det mest fantastiske det går an å oppleve, er når barn gradvis “våkner”, får lys i øynene, responderer, får egenvilje og til slutt i 2-3 årsalderen begynner å turnere det underlige begrepet “jeg” med sikkerhet og trygghet. De som skjer, er at de gradvis får mer og mer bevissthet. De oppdager seg selv, og bla sin egen og andres sårbarhet. Og etterhvert oppdager de også dødens realitet. Men det store spørsmålet er jo: hvor kommer den bevisstheten som oppstår, fra? Og hva er det som skjer, egentlig? På innsiden? Kobles barna på en større universell, kollektiv bevissthet? Er det noe åndelig-sjelelig som bare oppstår, og stiger opp fra deres egen fysiske kropp? Og som blir til det mest fantastiske og ubeskrivelige vi har? Og som i tillegg er det som mest av alt skiller oss fra alle andre levende skapninger?

Og som mer enn noe annet også gjør at vi ligner Gud, eller som Bibelen sier: er skapt i Guds bilde? Fordi vi akkurat som Gud kan skape ny og god virkelighet gjennom å uttale gode ord; gjennom bevisstheten vår? At vi faktisk kan skape ny og god virkelighet gjennom å være våkne og sette ord på det vi ser, forstår, kjenner på og kjenner igjen?

Og slik leve med åpne øyne, og stadig utforske og utvide den verden vi lever i. En verden der vi riktignok da får mer ansvar, men også mer mening. Og det er fokuserte, målrettede og meningssøkende vesener vi er skapt til å være.

Derfor er det ikke mer lykke vi bør søke i livet. Men mer våkenhet. Og dermed også mer mening.

Enneagrammet, - hva er det?

Du som leser dette har sikkert gått på tur i skog eller fjell, og hatt med deg kart. Det hjelper deg som regel å finne fram. Men hvis du ikke følger med på kartet hele tiden, er det likevel fort gjort å bli usikker på hvor du egentlig befinner deg både på kartet og i terrenget. Og hvis du ikke vet hvor du er, har du egentlig gått deg bort. Og da blir det også svært vanskelig og også slitsomt å finne veien mot målet ditt, men også like vanskelig å finne veien hjem igjen.

Har du derimot mobil med gps, og det er dekning, vil du lett kunne finne ut hvor du er på kartet. Og da blir alt mye lettere: Da kan du finne veien hjem igjen, og du kan finne den beste veien til målet ditt. Men du kan også oppdage alternative ruter og i tillegg helt nye, spennende mål.

Det rare er at når du vet hvor du er, også lett ser akkurat hvor og hvorfor du gikk feil. Noe som riktignok kan gjøre at du blir flau over deg selv; både i forhold til at du bommet på retningen, men også i forhold til hvor lang tid det tok før du skjønte at du var på feil vei og gjorde noe med det.

Det er ikke vanskelig å sammenligne det å gå tur i naturen, med det å vandre gjennom livet sitt. For i livet trengs det også kart, og vi trenger både å oppdage de kartene vi har, men også hvor mange ulike kart vi har inni hodet vårt. Og da kan det bla skje at vi skjønner at noen av dem kan være helt utdaterte, eller ha feil oppløsning i forhold til det behovet vi har. Og ikke minst trenger vi å oppdage at vi ikke er kartene våre; dvs de mønstrene vi har i tankene, reaksjonene og følelsene våre. Og da kan vi også skjønne at kartene/mønstrene våre på en måte er noe vi kan betrakte litt utenfra, men likevel se dem, kjenne på dem og akseptere dem uten å fordømme dem.

Og når vi ser at kartene våre må være “feil” eller dårlige fordi vi stadig går oss bort eller havner i blindgater, kan vi også gradvis tenke at det går an å endre dem. Dessverre er det enklest å oppdage dette, når vi ser akkurat hvor og hvorfor vi har gått/gjort feil, fordi vi har oppdaget hvor/hvem vi er. Men det gir oss heldigvis også mulighet til å “våkne”, slik det står om Adam og Eva da de sviktet helt grunnleggende i paradisets hage. De gjorde noe fryktelig galt og lyttet til den onde i stedet for den gode stemmen. Men da står det også at “de fikk deres øyne åpnet” og de så (ble bevisste på) hvor sårbare (nakne) de var. De skjønte med andre ord sin egen kapasitet for både godt og vondt. Det betyr igjen at det sannsynligvis er når vi gjør feil, at vi kan få viktig informasjon om oss selv. Men hvis vi tar det inn, kan vi også bli “seende”/bevisste mennesker som møter livets utfordringer “face to face”, og tar ansvar for ordene, følelsene og handlingene våre.

Det er dette enneagrammet er et fantastisk redskap for: nemlig å oppdage hvor du befinner deg i livet ditt. Først og fremst gjennom å bli kjent med deg selv; både dine styrker og dine svake punkter. Men også gjennom det å forstå at andre kan være helt forskjellige fra deg selv. Det kan som sagt være både flaut/vondt å oppdage “hvor vi er i livet”, for da ser vi nemlig også hvordan vi stadig har valgt feil og “gått oss bort” tidligere.

Det som også er fint med enneagrammet, er at det inneholder kart med ulik målestokk eller “oppløsning”. Det er både et oversiktskart, men det inneholder også utrolig detaljrike kart når det er det vi trenger. På samme måte som vi trenger fysiske kart til ulike formål også: noen ganger trenger vi detaljrike tur- eller orienteringskart, mens andre ganger trenger vi et helt norgeskart eller en globus. Ja, noen ganger kan det til og med være nyttig å studere kart over verdensrommet der jorda vår bare blir en nesten usynlig lysprikk i en fjern galakse.

I en kjent sang heter det: “meget er forskjellig, men inni er vi like”. Enneagrammet forteller oss at det ikke stemmer, men at det er det motsatte som er sant: nemlig at vi er grunnleggende forskjellige på innsiden.

Psykologien i enneagrammet handler med andre ord om at vi mennesker har grunnleggende forskjellige behov, men at hver enkelt av oss likevel på ny og på ny gjentar de samme mønstrene i livet vårt. Vi går på en måte på de samme, trygge, kjente stiene, selv om vi egentlig ikke vet hvor de fører oss hen. Dette er mønstre/stier som vi delvis er født med, og som delvis er dannet i barndommen. Mange av dem er fryktbasert. Det vil si at de har oppstått i situasjoner der vi var redde for å miste trygghet (fysisk - psykisk), kjærlighet, tilhørighet eller andre grunnleggende behov. Senere i livet gjentar vi derfor de tanke- og handlingsmønstrene som skal sikre at disse behovene stadig blir oppfylt. Det betyr dermed at vi svært ofte fungerer på autopilot, og på ny og på ny går i den samme “fella”. Vi kan nok se det, og vi kan prøve å endre på det. Men så lenge den dype motivasjonen for handlingsmønstrene er ubevisst, er de vanskelige å endre. Det kan faktisk skape stor indre motstand og angst å forsøke å handle på tvers av dem. Derfor kan mange stå i fare for å gå “sovende” gjennom hele livet. Men mange “våkner” riktignok når katastrofen før eller siden kommer til alle i form av en dyp konflikt, sykdom, ulykke, svik eller utbrenthet. Men da kan det være avgjørende å ha jobbet litt med ulike måter å møte ulike situasjoner på, i stedet for slavisk å gjøre det en alltid har gjort. For det er slettes ikke alltid at “mer av det samme” er den beste løsningen. Kanskje kan det tvert imot være lurt å prøve noe helt annet. I Bibelen fortelles det om Noah som gjorde noe veldig utradisjonelt men smart. Han bygde en båt langt inne på land. Men så var han også svært godt forberedt da katastrofen/flommen kom.

Det verste som kan skje et menneske, er likevel at det ikke danner disse mønstrene/kartene; og ikke får det som gjerne kalles et ego, eller en egostruktur. For vi trenger alle å beskytte oss mot ulike farer, og vi gjør det gjennom å lage oss vårt eget beskyttelsesmønster eller et selvbilde som det også kalles. Og selvbildet vårt er ofte det vi mest av alt ikke ønsker å endre. Men alternativet til å få et “ego”, er mye verre; for det er å bli et uselvstendig “barn” som aldri forlater hjemmet, og i stedet oppnår trygghet gjennom passivt å la seg forsørge og passes på av andre gjennom hele livet.

I ennegrammet tenker en at egostrukturen/selvbildet normalt dannes og bygges opp som en helt nødvendig prosess gjennom første halvdel av livet. Resten av livet; det som kalles livets andre oppgave, handler derimot om det motsatte: nemlig om det å slippe taket i forsvarsverkene våre, og finne fram til en ydmykhet/raushet og enhet med alt og alle. Og oppdage at gjennom å miste alt, vil en også finne alt. Og da handler det om å gå den veien der en “dør” fra seg selv, “tar sitt kors opp”, og bærer det gjennom å forsake noe for å oppnå noe enda bedre. Og da går veien (korsveien) i retning av stadig større visdom, empati og fred. Men da velger en samtidig i størst mulig grad å slutte å bruke egostrukturens våpen. Både mot seg selv og andre. Det er ingen enkel vei å gå, men den gir mening fordi vi kan vite om vi er på riktig vei eller ikke. Og da går det også an å nærme seg det som enneagrammet kaller “essens”. Det vil si en slags opprinnelig kjerne som alle mennesker er født med, og som vi ikke trenger å beskytte eller forsvare. Essensen er egentlig vår første reaksjon, energi og respons i møte med livet. Den er helt tilstede i øyeblikket, reagerer i forhold til det; og har lik tilgang på alle reaksjonsmønstrene i enneagrammet

Enneagrammet (ennea betyr ni) er en personlighetstype-modell som deler oss mennesker inn i ni ulike typer. Når den tegnes, ser den ut som en sirkel med ni punkter med lik avstand. Modellen er eldgammel, og har fått sin form gjennom at mennesker har hatt personlige og selvransakende samtaler med skriftefedre og skriftemødre gjennom århundrer. Kunnskapen har vært holdt hemmelig helt opp til forrige århundre, og bare formidlet muntlig mellom veilederne.

De som stod for veiledningen, oppdaget at de som kom til samtale (ofte munker og nonner) hadde fundamentalt ulike behov og drivkrefter, og derfor trengte ulike råd og utfordringer.

Den første inndelingen (det helt store oversiktskartet) i enneagrammet består av at alle mennesker preges av tre ulike “sentre”. Disse tre sentrene deles igjen inn i tre hver, slik at det dermed oppstår ni personlighetstyper.

Det første senteret kalles “hodesenteret”, og består av tre personlighetstyper. Disse har det til felles at de er mentale, rasjonelle, ofte innovervendt, styrt av frykt, og prøver å oppnå trygghet og glede gjennom forberedelser og planlegging.

Det andre senteret kalles “hjertesenteret”, og har også tre ulike personlighetstyper. Alle tre er opptatt av følelser, og da spesielt “stemninger” i rommet, og andres følelser. De er handlingsmennesker, hovedsakelig utovervendt, og strever ofte med angst og/eller skam. De søker bekreftelse på seg selv, og er som regel opptatt av egen verdi, identitet og image.

Det tredje senteret kalles “kroppssenteret”. Disse tre typenes energi er direkte; og den går både innover og utover: De kjenner instinktivt inni seg hvordan ting er, og reagerer direkte utover i forhold til det. De kan oppfattes sinte når de selv mener de bare er tydelige. De kan dermed være vanskelige å rikke/”flytte på”. De liker kontroll, og er opptatt av rett og rettferdighet.

Teorien i enneagrammet sier i tillegg at for alle mennesker er ett av disse tre sentrene i fokus og “overutviklet”, mens ett annet er svakt, og ett er “blindt”. Jeg syns det stemmer for min egen del også: For jeg tenker at jeg har et “overutviklet” hodesenter. Jeg har et behov for å forstå det meste, og spør nesten alltid om “hvorfor”. Følelsene mine (og dermed andres) har jeg riktignok nedvurdert, men etterhvert blitt kjent med. Mens kroppen min har jeg gjennom livet stort sett gitt blaffen i. Den har på en måte vært slaven min som jeg har tvunget til å utføre det hodet mitt vil. “Tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme” har vært mottoet mitt. Kroppen min har ropt mer og mer på meg gjennom hele livet. Men først nå når jeg nå har passert 60, har jeg blitt tvunget til å lytte til hva den faktisk sier.

 Som sagt deles de tre sentrene inn i tre forskjellige personlighetstyper hver. På den måten blir det ni ulike personligheter som grunnleggende “holder på med” ulike ting i livet. Det vil si at det har helt ulike drivkrefter for å oppnå trygghet, glede og trivsel. Det er viktig å understreke at alle ni typene har helt lik fordeling av gode og mindre gode sider; eller dyder og laster, styrker og svakheter. Det er også viktig å være klar over at man bare kan være en av de ni typene. Man er bare en type og forblir en type gjennom hele livet. Ingen kan være en blanding av ulike typer.

Det diskuteres i enneagramkretser om det er arv eller miljø som skaper den typen man er/blir. De fleste mener at begge deler spiller inn gjennom arvelige faktorer, og gjennom det som aksepteres/hindres av nære relasjoner i oppveksten. Men man kan aldri bli en annen type enn den man er født som, eller utvikler i barndommen i møte med “verden”. Tanken er likevel at man i løpet av livet kan hente inn ulike energier/dyder/verdier fra de andre typene, og slik ikke alltid være tvangsmessig bundet av sin “stil”, men utvikle større frihet til å takle ulike situasjoner på en hensiktsmessig måte. I så måte er livet den beste læremesteren for den som er villig til å observere seg selv med et kritisk/undrende blikk. Fordi endring skjer ellers nesten bare når vi blir tvunget til det i møte med katastrofer i livet. Men det underlige er at når en blir fri i forhold til å bruke sin types fiksering, kan den faktisk bli typens største styrke og gave til verden. Men det forutsetter at den bare brukes i adekvate situasjoner.

Det første poenget med enneagrammet er som sagt å bli kjent med seg selv og egne reaksjoner og handlingsmønstre. Det er ikke uvanlig at dette skjer gjennom å lese beskrivelsen av de ulike typene, og oppdage at den typen du liker minst, er den typen du selv er. Slik var det også for meg. Men det går som regel over når en skjønner at alle typene har lik fordeling av styrker og svakheter. Det er også vanlig at når man oppdager seg selv, så kan man lettere forstå hvordan andre er skrudd sammen helt forskjellig fra seg selv, og dermed også bli et rausere og vennligere menneske.

Men det jeg liker aller best med enneagrammet, er likevel at når man har “funnet seg selv”, vet hvor man er, (som på et kart), så er det også mulig å finne “veien hjem” eller til det målet man har for livet sitt. Dvs til å bli den best mulige utgaven av seg selv. For uten å vite hvor og hvem man er, er man som tidligere nevnt egentlig lost i verden.

Enneagrammet peker derfor på mulige veier for utvikling og vekst, først og fremst gjennom ikke-dømmende selvobservasjon, og gjennom det å gradvis kunne slippe taket i egne tvangsmessige reaksjonsmønstre. Da vil en kunne hente inn kvaliteter fra de andre typene, og dermed bli mer hel og fri til å velge ulikt i forhold til at alle situasjoner er ulike. Denne utviklingen mot modning tegnes som piler fra/til de ulike typene i den tegnede modellen. Når vi er trygge, vil vi lettere kunne hente inn energi fra den typen pilen kommer fra. Det er også en god vei å gå mot større visdom og frihet. Mens når vi er stresset, vil vi oftere ta i bruk energien fra den typen som pilen peker mot. Dette er ofte en dårlig vei å gå, men den kan også gi viktig informasjon i forhold til å finne seg selv som type i enneagrammet.. For en femmer er f.eks trygghetsveien: 5-8-2-4-1-7-5. Mens den er motsatt ved stress. For en nier går trygghetsveien mot 3 og videre til 6 og tilbake til 9. Motsatt vei ved stress. Man kan også få kontakt med de andre typenes energi gjennom den typen som er nærmest sin egen på sirkelen. På denne måten er det i prinsippet mulig for alle typer å hente inn alle de andre  typenes energi.

Enneagrammet tegnes som sagt som en sirkel med ni punkter jevnt fordelt på omkretsen. Nieren plasseres øverst midt på sirkelbuen. fireren og femmeren plasseres  på hver side av midten i bunnen av sirkelen. Teorien er at det er flytende overganger hele veien mellom typene, omtrent som fargene i et prisme eller i regnbuen. Men på bestemte steder skiftes det likevel fundamentalt fra en type (farge) til en annen. Det betyr igjen at man kan være mer eller mindre preget av “nabotypen”. Det snakkes da om at man f.eks. er en nier som har en ener “vinge”. Ikke alle som underviser om enneagrammet bruker vingeteorien like mye, fordi den kan utydeliggjøre hovedteorien som sier at man bare kan være og forbli en bestemt type.

De ni typene gis ofte “navn”, noe som kan være problematisk fordi disse navnene gir ulike pos/neg. assosiasjoner for ulike mennesker. Så ofte brukes bare nummeret på personlighetstypen. Vanlige navn er likevel: For hodetypene (5, 6, 7) tenker/iakttaker(5), skeptiker/loyalist(6), eventyrer/optimist(7). For hjertetypene (2, 3, 4) er hjelper/giver(2), utretter/statussøker(3), individualist/artist(4) de vanligste navnene. Mens for kroppstypene (8, 9, 1) er utfordrer//leder(8), fredselsker/diplomat(9), perfeksjonist/reformator(1) vanligst.

For de som er interesserte, vil en kunne finne utallige beskrivelser av de ni typene på nettet, f.eks You Tube. Du vil også finne masse bøker (flest på engelsk, men også noen på norsk/dansk/svensk). Den mest anerkjente og utfyllende er “The wisdom of the enneagram” av Riso/Hudson. Den mest brukte på norsk er “Sjelens 9 ansikter” av Rohr/Ebert. Selv har jeg over 30 enneagrambøker i hylla mi. På nettet finnes det også mange ulike tester du kan ta for å finne ut hvilken type du er. De beste må du som regel betale litt for. Men det er alltid en usikkerhet med slike tester, fordi de krever god selvinnsikt; også i sine egne undertrykte/blinde sider. Jeg kan også anbefale to norske nettsteder: mekanikurs.no (der jeg har tatt min egen utdanning som Enneagram Master) og ninasjøvoll.no.

For de super-interesserte, kan jeg nevne at alle de ni typene også har tre undertyper hver som kan fremtre ganske forskjellige. I tillegg kan alle de 27 undertypene som da oppstår, befinne seg på ni ulike modenhetsnivåer hver. Da får vi tilsammen 243 ulike “mennesketyper”, og da begynner “kartet” virkelig å bli detaljert.

Men her kommer uansett en (svært) kortfattet oversikt over de ni grunnleggende personlighetstypene:

Hjertetypene; type 2, 3 og 4:

2eren: “Hjelperen”. Har behov for å behøves.

Toerne er ofte snille og vennlige, men dekker ofte over sitt eget behov for betydning gjennom å hjelpe/være noe for andre. De er eksperter på å se andres behov, men kan også dermed stå i fare for å skape usunne bånd til andre. De kan streve med sin egen stolthet, selv om de ofte ikke erkjenner det selv. De kan tenke inni seg at de er verdensmestre i omsorg. Dette er de også gode til, men de trenger å øve seg på å ta imot hjelp og omsorg fra andre. Og også sjekke ut om andre virkelig trenger den hjelpen de tilbyr.

3eren: Utretteren. Har behov for å lykkes.

Treerne er handlende, effektive og dyktige mennesker. De tenker at det viktigste er at ting blir gjort, og at det blir et resultat. Helst fortest mulig. De kan også av og til ta “snarveier” for å oppnå dette. De er eksperter på å kjenne stemningene i et rom eller i et møte, og på å tilpasse seg i forhold til det. Det kan av og til også virke som de er mer opptatt av innpakningen/imagen enn innholdet. De kan være gode selgere, men “selger” egentlig først og fremst seg selv.

4eren: Har behov for å være forskjellig/unik.

Firerne unnviker alt som ligner på noe alminnelig; det som er A4. De liker å kle seg synlig og spesielt, gjerne fargerikt. De er ofte kreative og kunstneriske. Men de kan stå i fare for å grave seg ned i sine egne dype følelser. De er ikke så glade i smalltalk, men snakker gjerne om sitt eget (og noen ganger andres) kompliserte følelsesliv. De har lett for å sammenligne seg med andre, og kan bli misunnelige på noe andre har, men som de mener de mangler selv. De har i det hele tatt fokus på det som mangler. Noe som kan gjøre at de har en tendens mot det å alltid lengte etter noe de ikke kar. Det kan igjen noen ganger gi dem et litt “mørkt” preg av melankoli/depresjon.

Hodetypene; 5, 6 og 7:

5eren: Har behov for å forstå.

Femerne (jeg er selv en 5er) er tenkende, logiske og rasjonelle mennesker. De kan tenke dype og av og til helt nyskapende tanker. Mens de for andre ofte kan virke litt sære og vanskelige å forstå. De er som regel innadvendte, og liker seg best i ro og fred inne i sin egen tankeboks. De snakker gjerne  objektivt og generelt, og unngår gjerne de følelsesmessige sidene ved en sak. De kan være nokså tause, men de kan snakke lenge om sine egne spesialemner; spesielt med de som deler deres interesser. Femmerne samler på kunnskap og informasjon. Som regel er dette noe de først og fremst lagrer inni seg, og bare deler med de som er “verdige”. De strever på denne måten med sin egen grådighet og gjerrighet, fordi de er ivrige etter å samle mest mulig til seg selv, men nødig deler av det de har funnet. De er glade i oversikter, kart og teorier av ulikt slag. De er derfor den personlighetstypen som lettest blir interessert i enneagrammet som et teoretisk “kart”, fordi det hjelper dem til å forstå mer av menneskesinnet. Noe som også kan være noe av det vanskeligste å forstå.

6eren: Har behovet for trygghet

De mest typiske sekserne liker å gå i takt, følge reglene og ha en høyere autoritet å støtte seg til. De er grundige, og liker å tenke gjennom alle sidene ved en sak. De kan derfor være uunnværlige når krevende beslutninger skal tas, og ulike behov må veies opp mot hverandre. Den grunnleggende motivasjonen deres er likevel å oppnå indre ro og trygghet fordi de vet at verden er farlig. De oppdager derfor lett farer som lurer; både reelle og innbilte. De leter også ofte etter andres skjulte agendaer. De trenger å oppdage at den beste måten å møte farer på, er ved å ha tilstrekkelig mot og indre styrke. Det er ofte vanskelig for sekseren å finne seg selv i enneagrammet, fordi de grunnleggende er skeptiske til det meste, og sier at de har litt av alle typene, eller at de ikke kjenner seg igjen i noen av dem. De kan slite med å ta valg, fordi de blir stående fast i all mulig slags tvil.

7eren: Har behov for å unngå smerte/motstand

Sjuerne er ofte glade, positive, sosiale og utadvendte mennesker. De er gjerne “festens midtpunkt”, og har stadig forslag til nye gøye ting det går an å gjøre. Men det som ligger bak, er at de i tankene sine planlegger slike ting, fordi de vil unngå alt som smaker av kjedsommelighet, konflikt og/eller smerte. De liker også å ha alle muligheter åpne lengst mulig. De tenker at det er dumt å ha fokus på det negative, fordi det nesten alltid legger en demper på stemningen, og dermed ikke fører noe bra med seg. Og valgspråket deres er: “aldri så galt at det ikke er godt for noe”. De er med andre ord mestere i å se noe positivt i alt som skjer. De kan dermed også ha et klart fokus på at andre skal ha det like fint som dem selv. På andre kan de noen ganger virke alt for idylliserende og problemunnvikende, Men de kan være svært gode til å skape entusiasme i startfasen av nye prosjekter, men lar gjerne andre overta i den mer kjedelige gjennomføringsfasen.

Kroppstypene: 8, 9 og 1:

8eren: Har behov for rettferdighet eller det å yte motstand

Åtterne blir ofte karakterisert som ledertyper. Og er de modne og kloke, kan de være fantastiske ledere med stor gjennomføringskraft. De er tydelige, liker motstand og er aldri redde for å ta en “fight”. Problemet deres er at de kan overkjøre andre gjennom at de virker sterke og skremmende noen ganger. De er på en måte umettelige i sin søken etter egne seire, og i det å “vinne over andre”. De kan derfor stå i fare for å bruke andre mennesker for å oppnå det de vil. I ennegramlitteraturen sies det derfor at de har et stort begjær. Den klassiske “metoo”-overgriperen (sjefen) vil derfor ofte være en åtter; selv om åtterens begjær ikke alltid trenger å handle om seksualitet. Åtterne er også opptatt av å finne “den skyldige”, og liker ikke svakhet/underlegenhet hverken i seg selv eller i andre. De trenger derfor å jobbe med å anerkjenne sin egen og andres sårbarhet. Likevel kan de noen ganger ta seg av “de svake”/”mislykkede” på en fantastisk god måte.

9eren: Har behov for unnvikelse eller det å slippe unna

Mange mener at nieren er en slags ur-mennesketype. De har gjerne en evne til oppleve seg i harmoni med naturen og alt som lever. De elsker ro og fred, og kan nyte øyeblikket. De kan være fantastiske diplomater gjennom å ha en helt spesiell evne til å forene motsetninger. Det er derfor lett for andre å trives i deres selskap. Men de kan ofte ha liten tro på egen verdi og betydning, og tenke at de andre gjerne kan få “min plass”. De kan være arbeidsomme og flittige, men har ofte problemer med å skifte spor eller retning. De søker å “smelte sammen med” andre, og kan derfor lett komme i skyggen av de de omgås. De kan få problemer med latskap, og dermed også med fedme og/eller rusavhengighet. Alle tre kroppstypene har et tema rundt aggressivitet, men nierne vet ikke at de dypt nede kan være nokså sinte. Som regel gir det seg utslag i passiv aggresjon eller i en overdreven reaksjon når den lille “dråpen” til slutt får “begeret til å renne over”. De kan også bli konflikt- unnvikende, og alt for opptatt av helle olje på det opprørte havet. De trenger å øve seg på det å tre tydelig fram, og sette tydelig ord på det som foregår inni dem.

1eren: Har behov for å være perfekt

Enerne er flinke til å fokusere på alt som kan forbedres, og ikke gi seg før de får det til. Mange av de som har fått til viktige endringer opp gjennom historien, har vært typiske enere. De er ryddige, liker struktur og helt klare avtaler. De vil også at alle skal følge reglene, og at ingen må prøve å sluntre unna. Da kan de i tilfelle bli veldig sinte. Men som regel klarer de å beherske seg, fordi de tenker at et utagerende sinne overhodet ikke passer med det å være uklanderlig/perfekt. Noe de gjerne vil fremstå som; spesielt i forhold til god moral. De kan være fordømmende overfor andre som “snusker i faget”. De har derfor lett for å bruke “pekefingeren”. Enerne kan ofte være glad i hager og parker fordi de der kan se eller skape noe som ligner på perfeksjon. Men enerne kan ha problemer med endring, fordi perfeksjon er en utopi, og fordi de kan streve mye med å erkjenne problemet med perfeksjon, og med egne feil og svakheter. Men for den som vil vokse, er det ingen vei utenom.

Til slutt litt om enneagrammets historie:

Noen mener i røttene kan spores tilbake til det gamle Egypt. Pytagoras brukte bla et lignende system for 4000 år siden. Dette ble videreutviklet av Platon og hans disipler 4-300 år f.kr. Man tror også at det ble brukt av de kristne ørkenfedrene/mødrene, og videreutviklet i ulike kommuniteter/ klosterfellesskap. Det man vet sikkert, er at det har vært en muntlig overlevering i hemmelige sufiordener(muslimske mystikere) i Midtøsten langt tilbake i tid.

Den gresk-armenske, mystikeren og læreren George I. Gurdjieff (1872- 1949), lærte antagelig modellen av sufiene, og introduserte den i Europa i 1920 årene. Gurdjieff lærte bort et stort kosmisk system som han kalte Den fjerde veien eller Arbeidet. I dette systemet er Enneagrammet et sentralt symbol som blir brukt til å forstå og gjenkjenne et mønster som går igjen i alle prosesser i universet. Sentralt i Gurdjieffs system er begrepet Selvobservasjon. Dette er også utgangspunktet for den måten enneagrammet brukes på i dag.

Chileneren Oscar Ichazo, (som lærte om enneagrammet fra den samme hemmelige mysterieskolen i Afghanistan som Gurdjieff), utviklet, med sitt kjennskap til den kristne og jødiske mystikken, enneagrammet til den personlighetsmodellen vi kjenner i dag. I 1970-årene startet han den første offentlig tilgjengelige undervisningen i Arica i Chile og grunnla senere Arica-instituttet i New York.

Noen av Ichazos elever, spesielt Claudio Naranjo, - en psykiater og universitetslektor fra Chile, har siden videreført arbeidet hans og startet egne enneagramskoler.

Enneagrammet har vært under stadig utvikling i forhold til moderne psykologisk tenkning av bla Don Richard Riso, Riss Hudson og Helen Palmer. Og enneagrammet er også brukt i en mer åndelig/new age-retning av bla Richard Rohr, A.H. Almaas og Suzanne Zuercher

Etter hvert har det blitt utgitt mange bøker om enneagrammet, først og fremst i USA. Her er enneagrammet alminnelig utbredt, og det vinner mer og mer innpass i resten av den vestlige verden også. Det brukes av både psykiatre og psykologer i terapi og det brukes i næringslivet i forhold til teamutvikling, og i coaching, religiøse retreater og div. selvutvikling. Enneagrammet viser først og fremst sin verdi i kraft av det verktøyet det er i forbindelse med personlig utvikling, menneskeforståelse, kommunikasjon og samarbeid.

Kjenn deg selv

Når gråter du, eller har lyst til å gråte (som voksen)?

Mange voksne tårer blir utløst; ikke av direkte smerte, men kanskje heller ved synet av noe usedvanlig vakkert eller "rørende" ( f.eks gjenoppretting av et skadet far-sønn forhold. Eller av en plutselig generøs handling fra en tøff mann.. Eller bare ved synet av en vakker hage). 

Sannsynligvis kommer tårene fordi vi blir minnet på hvor sterkt vi ønsker at verden skal være på en bestemt måte, - og om hvor triste vi blir ved en påminning om at verden veldig sjelden er slik.

Kanskje er det dette som skjer med mange eldre menn som sier de er blitt sentimentale og gråter mye lettere enn før. De har opplevd mye, og sett at mye ikke ble som de håpet. Men kanskje er ikke denne gråten så farlig. Og vi trenger ikke å omtale den som en svakhet. Kanskje er det til og med bra og viktig når følelsene krever sin plass, også i en mann.

Hva sier du når noen irriterer deg? Sier du: "Du er så irriterende når ....!" Eller sier du: "Du får meg til å bli så irritert når du...."

Psykologer liker den siste måten å si det på. De forteller oss at den måten å kommentere på, er selve kjernen i god kommunikasjon. Å beskrive virkningen andre har på deg, i stedet for å definere dem å være slik eller slik, gjør at folk rundt oss går mindre i forsvarsposisjon, og i steden kan begynne å lytte.

Å kjenne seg selv betyr å se og anerkjenne det som tilhører meg, og hva som tilhører andre. Og anerkjenne og respektere det også. Det er en krevende øvelse, men det handler om å være tydelig. Og det er noe som er bra i all form for kommunikasjon. Det betyr ikke at vi skal si alt, men at det vi sier, i størst mulig grad bør være tydelig og sant.

Hva lærte du om relasjoner av dine foreldre?

Menneskeheten klarer å fremvise utrolig teknologisk fremgang fra generasjon til generasjon. Det skjer fordi vi stadig forstår mer, gjør erfaringer, og sørger for å overføre kunnskapen effektivt til de som kommer etter oss.

Men vi klarer desverre ikke å skape en sammenlignbar utvikling på det følelsesmessige området. Det skyldes at vi ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på hvilke skadelige handlingsmønstre vi har fått med oss fra barndommen; og som vi vil, - hvis vi ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på oss selv, - gjenskape og repetere som voksne.

Men hvis vi følger litt med på oss selv, kan vi oppdage de skadelige mønstrene, og gradvis legge dem fra oss før vi spiller dem ut. Slik kan du, familien din, slekta di og menneskeheten gradvis oppnå større og større kompetanse på relasjoner, følelser og kommunikasjon. Og det er i alle fall mye bedre enn at skadelige handlingsmønstre går i "arv". Noe de desverre alt for ofte gjør. Derfor: jeg heier på deg som jobber med å bryte destruktive handlingsmønstre hos deg selv. For slik kan du få enorm positiv betydning i ditt nærmiljø i generasjon etter generasjon. Fordi gode handlingsmønstre "arves" også.

Hva er det du angrer på i livet så langt?

Grunnen til at vi går rundt og angrer på ting vi har gjort, er at vi må ta så mange avgjørelser i livene våre, før vi har noe i nærheten av nødvendig kunnskap om konsekvensene av valgene vi gjør. Det kan for eksempel handle om valg av livsledsager, hvor vi skal bo eller hvilken jobb og karrierevei vi skal velge. Vi går rundt i blinde uten at vi har noen skyld for det selv. I selskaper og sosiale sammenhenger burde vi kanskje våget å dele ting vi angrer på at vi har gjort. Da ville vi i alle fall følt oss mye mindre alene. Men det forutsetter jo at delingen er gjensidig.

Lag en rekkefølge over det viktigste for deg i din karriere: lønn, status, kreativitet, sosial innflytelse, kolleger....

Våre yrkemessige ambisjoner henger ofte sammen med 3 ulike drivkrefter: Den første er våre foreldres håp og ønsker for oss. Den andre er de forventningene som ligger i det samfunnet vi er vokst opp i. Den tredje er hva vi selv ønsker og liker å drive med.

Den tredje drivkraften er nok den som oftest nedprioriteres, mens de to første ofte vinner. Det kan gå mange tiår inn i en karriere før vi kan akseptere den "fryktinngydende" sannheten at vi grunnleggende har valgt et yrke for å behage en (kanskje nå død) forelder, eller (i hovedsak) et likegyldig samfunn.

Men det er sannsynligvis ikke for sent å finne ut om det du driver med, er det du vil drive med resten av livet.

Hvilke litt usunne trekk kan du føle attraktive hos en partner? Og kan dette ha noe å gjøre med din forelder av motsatt kjønn?

Klassisk psykoanalytisk teori sier at vi har en tendens å repetere vonde/traumatiske ting vi opplevde i vår egen barndom. Og det er ofte slik at vi gjør dette automatisk og ubevisst. Men det er ikke alltid slik. Vi kan også få et rigid behov for å gjøre det stikk motsatte; og på en måte flykte fra alle aspekter ved det som skjedde. Men da er vi på en måte likevel like bundet av det. Det er sannsynligvis umulig å unngå disse mønstrene. Men det går an å være våken/bevisst i forhold til når det skjer; når vi tror vi må holde fast på gamle vaner/uvaner, og når vi for all del må la være å gjøre noe eller tenke noe. Slik kan vi bli bedre kjent med oss selv, og bli litt mere fri i forhold til hva som styrer oss.

Skriv ned 3 ting om en av dine nærmeste som irriterer deg (som å komme for sent, ikke høre etter, sette inn dorullen feil vei osv.)

Småting irriterer oss som regel fordi de henger sammen med mye større ting. De "sneier innom" viktige områder vi har investert mye psykisk (og fysisk) energi i. Det kan handle om store ideer vi har omkring punktlighet, ærlighet, privatliv, orden m.m . Det vil være en fordel for oss om vi klarer å se hvilke store ting irritasjonen vår handler om. Og så "forsvare" dem rolig og fornuftig. Men samtidig prøve å være medfølende mot irritasjonen vår.  Husk også at det tross alt handler om småtteri, og at folk irriterer oss utilsiktet. Det er svært sjelden noen ønsker å plage oss med overlegg.

Hva er det som har gjort deg misunnelig i det siste?

Vi er lært opp til å ta avstand fra misunnelse. Til å forsøke å unngå eller undertrykke den følelsen. Og selv om mange sliter med å akseptere at de er misunnelige av og til, så er det en følelse alle har med jevne mellomrom. Misunnelse er ingen god følelse. Men det er samtidig slik at de tingene og de menneskene vi misunner, kan være med på å gi oss et veldig godt og presist kart over hva vi egentlig ønsker oss i livet. Misunnelsene våre kan lære oss noe om hvilke tema som er viktige for oss. Kanskje kan det til og med være klurt å føre en dagbok eller skrive ned en liste over dine misunnelige følelser. Og la en selbiografi over det fremtidige livet ditt vokse ut fra den dagboka eller den lista.

Hva er det du for tiden lyver om for dine nærmeste?

Det er forståelig at du lyver. Jeg gjør også det. For ingen av oss lever i kun vennlige, forståelsesfulle og imøtekommende omgivelser. Hvite løgner er den nødvendige prisen for å høre til i et fellesskap. Ønsket om, og forsøk på å få til en total åpenhet og gjennomsiktighet, er en naiv illusjon og et farlig prosjekt. Det er enormt viktig å merke seg, og forstå sine egne reaksjoner; - hva vi tenker og føler. Men mye av det bør få lov til å forbli på innsiden.

Hva hendte med deg i barndommen?

Spørsmålet høres kanskje litt absurd og unødvendig ut, men desverre er det ikke det. Omtrent alt vi er i dag, er et resultat av mønstre og vaner som ble nedlagt i oss i barndommen. Men det er samtidig også stort sett vaner og mønstre vi har glemt. Barn er ikke skapt slik at de kan forstå sin egen psykologi, personlighet eller bevissthet. De kan fortelle deg om fantasifigurer og fjerne planeter lenge før de får noe forhold til sine egne motiver og følelser. De første ti årene av våre liv er i mørke i forhold til dette. Derfor trenger vi alle å lete i disse årene; for å forstå dem og retolke dem. Dette er kanskje den viktigste måten å bli kjent med seg selv på. Og spørre seg selv: Hva skjedde i disse årene, og hvordan formet de meg?