Om leselyst, limpinner, pinebenker og gåstaver (Aug-2024)

Å bruke språket er viktig, men ord og hendelser kan likevel både misforstås og sammenblandes. Men de kan også uventet få helt ny betydning.

Sommeren er definitivt over. Selv sitter jeg igjen med mange gode minner fra samvær med familie, og ikke minst: fredelige timer i godstolen med en bok. Denne sommeren har jeg lest en god blanding av sakprosa og romaner: “Raskolnikov” av Fjodor Dostojevskij, “Mesteren og lærlingen” av Iain McGilchrist,  “Sluk” av Lars Saabye Christensen og “I begynnelsen” Marilynne Robinson. “Raskolnikov” handler jo om moral finnes uavhengig av en overmenneskelig autoritet, og om det går an å slippe unna samvittigheten sin etter en grusom forbrytelse, “Mesteren og lærlingen” handler om høyre og venstre hjernehalvdel, Sluk” handler bla om en sårbar ungdomstid, og om hvor ille alt kan gå, mens “I begynnelsen” er en tolkning av 1. mosebok, der bibelens ur-historier bla sammenlignes med tilsvarende greske, egyptiske og mesopotamiske fortellinger. Alle bøkene gjorde stort inntrykk på meg, og kan anbefales på det varmeste; selv om de er veldig forskjellige.

Å lese krever litt, men det er viktig å ikke lese for fort, slik at man kan bearbeide inntrykkene og la handlingen og informasjonen synke inn. Jeg tror faktisk det å lese god litteratur er noe av det beste vi kan bruke tiden vår på. En god bok kan også med fordel leses om igjen, for både "Sluk" og "Raskolnikov” har jeg lest før. Akkurat nå gleder jeg meg til den neste boka av Gaute Heivoll som kommer i september. Den heter “Min tid i disse skogene”. Gaute sier at det er den beste boka han har skrevet. Jeg har forhåndsbestilt den.

Jeg er jo opptatt av språk ellers også, og samler på hva folk sier. I sommer la jeg spesielt merke til to utsagn. Det første kom i et radioprogram med musikk der programlederen sa at han skulle holde oss på limpinnen før neste sang kom. Jeg måtte tenke meg om, og etterhvert skjønte jeg at han mente at han ville holde oss på pinebenken litt til. Men limpinne og pinebenk er jo ikke det samme. For hvis du har latt deg narre til å gjøre eller tro noe dumt, så har du gått på limpinnen. Men det er noe helt annet enn at noen lar deg vente lenge på noe du er spent på å få vite. Da holdes du på pinebenken. Uansett syns jeg det er morsomt med faste uttrykk og ordtak som blandes sammen eller misforstås. Det skaper ofte en overraskende effekt. 

Det andre utsagnet kom fra et av barnebarna mine som plumpa uti vannet med sko og sokker på, og ble irritert over seg selv. Da sa han at han skulle ønske det gikk an å spole tiden bakover, og så gjøre ting om igjen. Sånn har jeg også tenkt mange ganger. Men vi har dessverre ingen slik mulighet, og vi har heller ingen slettefunksjon for ting vi har gjort som vi angrer på. Det er vel heller slik at vi husker best de gangene vi har mislykkes eller dummet oss ut.

Men det er også sant at det går an å tenke ulikt om det som har hendt oss i livet. Vi kan enten tenke at vi bare har vært utsatt for uheldige omstendigheter, for håpløse folk, eller at alt har vært vår egen skyld. Ingen av delene er særlig fornuftig. Det er bedre å selv ta ansvar for å gjøre det beste ut av det som skjer, og også se om det kan være noe å lære av feiltrinnene våre. Noen gamle uttrykk sier nettopp noe om dette: “Hell i uhell”, “Av skade blir man klok", “Det er av feilene sine man lærer", "Aldri så galt at det ikke er godt for noe". Disse uttrykkene sier vel noe om at det som skjer med oss, nesten alltid kan forstås og tolkes på nye måter. 

Selv har jeg et godt eksempel på det da jeg brukte gåstaver på en pilegrimsvandring i Spania. En dag jeg gikk ned en bratt og lang trapp, snublet jeg, og falt forover over staven min, slik at staven ble bøyd, og ikke kunne brukes mer. Jeg ble først veldig irritert fordi staven ikke tålte mer enn det, men også fordi jeg var helt avhengig av staven min på vandringen videre. Men så kom jeg på at det var staven som hadde tatt i mot meg, og hindret meg fra å skade meg i fallet. Da forandret stavens betydning seg fra å være et problem til å bli til noe jeg kunne takke for. Staven ble en redning i stedet for en sviker. 

Og ikke lenge etterpå fikk jeg nye staver av en annen vandrer som ikke trengte dem mer.

Vandringen kunne fortsette. Jeg var glad, samtidig som jeg hadde fått nyttig lærdom og en god påminnelse. 

Særlig gjelder det når vi kommer inn på faste ord og uttrykk. Eller idiomatiske uttrykk som det heter på fint. Idiomatiske uttrykk handler om at en overført mening skapes av en helhet av ord, og ikke av hvert enkelt ord. F.eks “å komme mellom barken og veden”. Da handler det ikke om trær, men om en allmenn utfordring: nemlig det å komme i klemme mellom ulike hensyn. 

I samtaler om faste uttrykk, er det spennende å lete i bakgrunnen for dem, men også i hva disse uttrykkene betyr for oss i dag. For de er ofte gamle og har blitt til i en helt annen tid.

Da kan man også oppdage at de kan misforstås. Et vanlig eksempel er ordet “bjørnetjeneste”, som mange tror betyr en stor tjeneste, mens det opprinnelig betyr en tjeneste som virker mot sin hensikt. 

Nå er likevel den første forståelsen blitt så vanlig, at den snart kan utkonkurrere den opprinnelige.

Et annet merkelig uttrykk er “ugler i mosen”. De fleste forstår umiddelbart at det betyr at nå foregår det noe mistenkelig. Uttrykket er en forvanskning av et uttrykk på dansk: “uller(ulver) i mosen(myra)”. Det stammer fra en advarsel om at farlige ulver nærmet seg. Og uttrykket ble senere brukt i overført betydning for å advare mot tvilsomme selgere.

I en samtale om uttrykket “å kaste stein i glasshus”, oppdaget jeg at det ble forstått forskjellig. Én mente at det betydde at det var dumt å gjøre farlige ting, en annen at det var dumt å gjøre ting når andre kunne se deg. Men de fleste var enige om at det betydde at det er galt å bebreide andre når du ikke er noe bedre selv.

Jeg er med i en språkkafé på Nodeland, der det er folk fra mange forskjellige land og kulturer, i tillegg til de norske. Der har vi spennende samtaler om andre kulturers faste uttrykk, og at deres kan ligne på våre norske. F.eks når vi snakket om “ærlighet varer lengst”, sa en fra Syria: “Vi sier: “Sannhets-tauet er sterkest og lengst”.

Et fast uttrykk som jeg syns får fram noe veldig viktig, er: “Kast ikke barnet ut med badevannet”. 

Det uttrykket handler om at det er dumt å kvitte seg med alt, når det også er noe verdifullt i det man ikke liker. For jeg tror vi har lett for å tenke at noe er enten bra eller dårlig. Mens det nesten alltid er noe fint i det dårlige, og noe dårlig i det fine. Og det er lett å finne feil med mange ting, men det er ikke sikkert det er lurt å kvitte seg med selve tingen for det. 

Det er f.eks lett å finne negative sider ved religion, men det er ikke sikkert det er smart å forkaste hele fenomenet. Eller konkurranse; som også har sine problematiske sider. Men kanskje er sunn konkurranse helt naturlig og veldig nødvendig. Eller hva med straff for barn og unge? Mange mener det ikke fungerer, og at det er forståelse, omsorg og trøst som hjelper. Men jeg tror barn og unge noen ganger trenger straff, fordi negative handlinger bør få negative konsekvenser. Straff kan også være en måte å møte andre med respekt på. Og hvis negative handlinger ikke får negative konsekvenser risikerer vi bare å bidra med bjørnetjenester (i den opprinnelige betydningen). 

Derfor er jeg også forsiktig med å rive noe ned før jeg har noe bedre å erstatte det med. 

Og i tillegg: når jeg ønsker endring, prøver jeg først selv å synliggjøre den endringen jeg ønsker meg. 

Eller sagt på engelsk: If you want a change, be the change.

De små ordene

Jeg husker norsklærerne mine maste mye om tekstbinding

på skolen. Men jeg forstod ikke hva de mente. Mange av

stilene mine så nemlig slik ut: Og så gikk vi ut.., og så kom

vi til toppen.., og så gikk vi hjem, og alle var enige om at

turen hadde vært fin. 

Etter jeg sluttet på skolen, har jeg skrevet mye på eget initiativ. Da fant jeg ut at små-ordene som skapte tekstbindingen, var viktige. Lærerne mine hadde et poeng. For om jeg bruker og eller men, fordi eller for at, imidlertid eller dessuten, gjør en forskjell. Derfor bruker jeg  tid på å lete blant små-ordene når jeg skriver. 

Jeg smaker på hvordan betydningene endrer seg etter hvilke jeg bruker. 

Av og til kan jeg også å kutte ut små-ordene helt. Slik får tankene og setningene stå alene. Da blir leseren utfordret til selv å finne sammenhengene.

De små ordene kan også gjøre teksten mer forståelig eller interessant, og endre meningsinnholdet. For meningen endrer seg hvis jeg f.eks. bruker men istedenfor og mellom to utsagn. Eller om jeg bruker fordi i stedet for for at. 

Jeg kan også lese høyt for meg selv det jeg har skrevet. Da både hører og kjenner jeg enda bedre hvordan kommaene, punktumene og små-ordene fungerer. 

For det er lett å tenke at pauser og mellomrom er det samme som ingenting. Men slik er det ikke. 

De har betydning og  effekt, nettopp fordi de uttrykker overganger fra noe til noe annet.

Det å lete etter sammenhengen mellom tanker, ord og handlinger i eget liv, kan også være interessant. Kanskje er det slik der også at pausene, stillheten, rastene, eller venterommene er viktige. Ja, at overganger i seg selv er mer avgjørende enn vi tror. 

Jeg tror derfor det ikke er så dumt å tenke over hvilke overganger vi står i for tiden. Og kanskje også bruke tid på å kjenne etter hva som skjer i oss når vi tar oss en pust i bakken.

Akkurat dette lærte jeg mye om da jeg for mange år siden gikk en pilegrimsvandring på 80 mil i Spanias høyland. For da ble jeg tvunget til å ta pauser. Dagsetappene ble nok litt kortere enn jeg hadde planlagt, men jeg fikk hvile og ny næring. Jeg hørte fuglesangen, kjente nye lukter, og beundret utsikten. Og mange andre som gikk, satte seg ned for å prate, og fortalte hvordan deres vandring hadde vært. Slik oppdaget jeg noe helt nytt: at pauser ikke var dødtid, men at det var i pausene det viktigste og beste skjedde.

Jeg tror som nevnt at overganger og pauser er viktige tidspunkt i livet. Og at vi godt kan oppgradere betydningen av det som skjer i oss akkurat da.

Men ofte legger vi ikke merke til dem engang. Vi overser at noe viktig holder på å endre seg. 

Eller at det allerede har endret seg.

Uansett tror jeg det er dumt å tenke på mellomrommene og pausene våre som dødtid. 

Kanskje skal vi heller begynne å kalle dem små-ord. 

Små-ord som binder sammen, fargelegger, skaper ringvirkninger, bygger relasjoner, og lager ny spenning i livet. 

En brukket stav

En glad vandrer med nye staver.